Nadia-saken har satt søkelyset på arrangerte ekteskap. Men er de så kulturbetinget - og hvis vi står overfor et kulturproblem, hva kan vi gjøre for å løse det?

Hvorfor følge loven?
Arrangerte ekteskap er i våre dager mer utbredt i Asia og Afrika enn i Nord-Europa. Dessuten er overgangen mellom arrangerte ekteskap og tvangsgifte flytende. Derfor oppleves problemet som uttrykk for den kulturkonflikt som utspiller seg også i vårt eget land.

Av PETER NORMANN WAAGE
I utgangspunktet vil det da bare være barn av utenlandsk opprinnelse som kan presses til ekteskap med en annen utlending. Før vi likevel går så langt som å påstå at bortføringen av en norsk statsborger har sin årsak i manglende kjennskap til «norsk kultur og norske verdier», må vi imidlertid skille mellom den kriminelle handling som kidnapping eller bruk av tvang representerer, og det tradisjonelle syn at foreldrene vet barnas beste, også når det gjelder hvem de bør gifte seg med.
Det er ikke enestående for norsk lovgivning at den beskytter avkommet mot tvang fra foreldrenes side. Heller ikke er arrangerte ekteskap den eneste tradisjon som kan forlenges inn i kriminalitet, hvis den ikke forvaltes med vett og forstand. Og endelig er ikke arrangerte ekteskap enestående for muslimske miljøer. Vi kjenner dem også fra vårt eget land. Mye av den norske litteraturen handler nettopp om konflikten mellom den enkelte og slekten. Dagens lovgivning, som setter den enkelte foran familien, kom ikke av seg selv. Den er kjempet fram. Og til tross for alle lover vil vel de fleste foreldre også i Norge innerst inne gjerne ha et ord med i laget når det gjelder tilkommende svigerdøtre og -sønner.
Men det er ingen grunn til å tro at innvandrerforeldre automatisk vil bruke tvang for å få sin vilje igjennom. Derfor åpner sosialantropolog Inger Lise Lien for en farlig generalisering når hun i gårsdagens Dagbladet sier at «innvandrerungdom fullstendig mangler retten til å bestemme over sin egen framtid.» Problemet er ikke at «de» er så mye mer barbariske enn «vi», men å få alle til å respektere de lovene som binder samfunnet sammen, og som alle i prinsippet har innvirkning på i et demokratisk system.
Da nytter det heller ikke å pukke på at alminnelige menneskerettigheter representerer «norske verdier», noe for øvrig de norske myndigheters uvilje mot å inkorporere deler av menneskerettighetskonvensjonen i det norske lovverket skulle understreke. I stedet må vi spørre hvordan rettsbevisstheten og samfunnsfølelsen kan oppdras, slik at samfunnet som sådan ikke faller fra hverandre i gettoer, selv om det er møteplassen for mange kulturer.
Svaret er tilsynelatende opplagt: Uavhengig av religion og kulturtradisjon må hver især kunne oppleve at det er plass til dem i dagens Norge, at lovene også tar hensyn til deres hverdag. Men dette er fjernt fra den faktiske virkelighet. I stedet synes det som om myndighetene har satt kreftene inn på å ville skape et samfunn der én bestemt kulturell tradisjon er enerådende, og der de andre så å si tvinges ut av samfunnet, eller må oppgi seg selv, bokstavelig talt fra første skoledag.
Skolesystemet utgjør en av de viktigste holdningsskapende faktorer i samfunnet, skolen griper rett inn i det intime forholdet mellom foreldre og barn. Med innføringen av det nye kristendomsfaget, som også er tvilsomt nettopp ut fra menneskerettighetskonvensjonen, tvinger storsamfunnet barn av ikke-kristne ut av klassens fellesskap i det fag som nettopp skal fremme toleranse og forståelse, og får foreldrene til å føle seg fremmede overfor det norske samfunnet. I kjølvannet av faget har vi da også sett en økt interesse blant muslimene for å registrere seg som muslimer.
Faget er med andre ord ett av mange elementer som kan bidra til det motsatte av det vi trenger: I stedet for å formidle forståelse for hverandre og bygge en felles plattform uavhengig av kultur og tradisjon, styrker det viljen til å fastholde egne tradisjoner, og i siste instans kanskje trosse de lovene som skulle skape fellesskapet.
Verken den eventuelle bortføringen av Nadia eller andre eksempler på tvangsgifte skyldes et fag som ble innført for én måned siden. Men i tillegg til å finne løsninger på de personlige tragediene som ligger bak slike hendelser, må vi søke etter måter til å skape en framtid der de ikke gjentas. Den kommer bare som resultat av at vi bevisst arbeider for å gi plass til flest mulig tradisjoner og oppfatninger, ikke ved å framheve vår egen fortreffelighet og tvinge alle inn i den.

© Dagbladet