Nobelprisen til Bob Dylan?
Av FREDRIK WANDRUP
Bob Dylan som nobelpriskandidat? De fleste, blant dem Dylan selv, er enige om at han neppe er verdens største nålevende poet. Ville en pris til Dylan likevel la seg forsvare?
Kulturkritikeren Greil Marcus har nylig utgitt boka «Invisible Republic - Bob Dylan's Basement Tapes» (Picador 1997). Marcus' analyse forteller noe om hvorfor Dylan ville fortjent verdens fremste litterære hedersbevisning. En pris til Dylan ville ikke bare vært en pris for å ha fornyet sangtekst-tradisjonen, men også en pris til hele den obskure bevegelsen av amerikansk folkelig kunst som Dylan knytter an til.
Som poet sto Dylan på 1960-tallet fram som en forbløffende blanding av Hank Williams og Dylan Thomas. Dylan var på samme tid inspirert av fransk symbolisme som av folkeviser fra fjellene i Tennessee. Han var Arthur Rimbaud i rollen som Ramblin' Jack Elliot. Han lånte visjonene fra Baudelaire og Apollinaire, mens han stjal uttrykksformen fra Jimmie Rodgers, Woody Guthrie og Robert Johnson. Til å begynne med ble han en Messias for alle folk-entusiastene i miljøet rundt Newport-festivalen, selve høymessen for den delen av 60-tallsgenerasjonen som insisterte på at folket og kunsten var ett og det samme.
Det var denne ideen Dylan brøt med da han innførte elektrisk strøm i universet av akustisk «we shall overcome»-harmoni. Samtidig knyttet han an til de mørkere tonene i den uramerikanske underground-folkemusikken; en autentisk tradisjon av viser om svik, mord, fyll, gambling, selvmord, utroskap, flukt, lynsjing og andre ubehagelige sider ved Amerika; det samfunnet som ble skapt av pionerer og puritanere og som ledet fram til de fagre ordene i uavhengighetserklæringen.
For Marcus er Dylans kunst en beskrivelse av et kulturelt landskap som er fornektet av det offisielle Amerika, men som Dylan gjennom sine sanger på et forunderlig vis får den som lytter til å se for seg. Han har visualisert den amerikanske utopiens sammenbrudd ved å gjøre energien i de folkelige tradisjonene til sin og forvandle den til mørk og sannhetssøkende, men fargesterk og visjonær rock'n'roll.
Dramatikeren Sam Shepard skriver i boka «Rolling Thunder Logbook» (1977) at det forunderlige med Dylans tekster er at de skaper forestillinger. «Hele scener blir spilt ut i fire farger mens du lytter...Hvordan blir bildene til ord? Eller hvordan blir ordene bilder? Og hvordan får de deg til å føle saker og ting? Det er et mirakel.» Mirakel nok for Svenska Akademien?

© Dagbladet