I 1999 overtar Norge formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Dette gir den norske regjeringen et selvstendig ansvar for å formulere en samlende politikk for europeisk sikkerhet.

Lett blir det ikke
Lite tyder på at de tre sentrumspartiene har forberedt seg grundig til det som kan bli den største utenrikspolitiske utfordringen for Norge etter den kalde krigen. Gjennom å tilrettelegge det norske OSSE-formannskapet har de en enestående sjanse til å bevise sine egne teser om at internasjonalt lederskap kan utøves utenfor rammene av Europaunionen.

Av HALLVARD HELLE
Før EU-avstemningen i 1994 lanserte nei-partiene OSSE som et alternativ til å delta i EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. De kan ikke helt ha trodd på sine egne visjoner. Partiprogrammene deres tre år etter er intetsigende inntil det pinlige på akkurat dette punktet. Vi får vite at OSSE «er viktig og må utvikles videre» (Sp) og at Norge må bli en «pådriver for videreutvikling» (KrF). Venstre nøyer seg med å slå fast at organisasjonen finnes. Allerede fra årsskiftet inngår Norge i OSSEs ledertroika, sammen med Danmark og Polen. I 1999 overtar den norske utenriksministeren formannsvervet. Norge får ansvar for kriser i så forskjellige land som Bosnia, Albania, Hviterussland og Armenia, noe som stiller store krav til å omsette retorikk i handling. Ansvaret for enkeltmennesker i andre land er også større enn under taleøvelser beregnet på et euroskeptisk og selvsentrert hjemmepublikum.Som utenriksminister Bjørn Tore Godal påpekte i et foredrag mandag, innebærer formannsvervet også en risiko for kritikk og politiske belastninger. OSSE består av 55 medlemsland og styres etter prinsippet om enstemmighet. Mye kan planlegges, men mer må improviseres, og all improvisasjon krever politisk musikalitet. Godal sa at vedtakene ikke nødvendigvis helt ut vil avspeile «våre egne eller andre enkeltlands ideelle preferanser», noe som i klartekst betyr at kompromissene fortsatt vil rå.OSSE bygger videre på Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, som ble etablert i 1972 for å fremme avspenning og dialog mellom øst og vest. Mandatet er gradvis blitt utvidet inntil OSSE fikk organisasjonsstatus i 1994. Sikkerhetsbegrepet er svært vidt. Oppgavene spenner fra rustningskontroll, kriseforebygging og freds- og tillitskapende tiltak til overvåking av menneskerettigheter og gjennomføring av valg i konfliktområder. OSSEs desidert største operasjon foregår i Bosnia. Når FNs Bosnia-utsending Kai Eide snart tiltrer som OSSE-ambassadør i Wien, får han nok med seg mye mer enn de 40 millioner kronene Norge har avsatt til OSSE-aktiviteter i år.Godal sa i talen sin at Norge ikke kan bruke formannskapsåret til å ri nasjonale kjepphester, men samtidig mer enn antydet han at vervet gir anledning til å pleie visse norske spesialiteter og egeninteresser. Han trakk fram at vervet gir «en enestående mulighet til å spille en sentral rolle i arbeidet for å avverge og bilegge konflikter i OSSE-området», og unnlot heller ikke å nevne den innflytelsen det gir på sikkerheten i våre egne nærområder, som Barents-regionen og Østersjø-området. Han så for seg at det tidligere Jugoslavia, Albania, Kaukasus og Sentral-Asia kunne bli sentrale områder om halvannet år, men nevnte ikke at norsk petroleumsindustri har en spesiell interesse i stabilitet i de to siste områdene.Fram til i dag har OSSE vært en enestående kombinasjon av et sikkerhetspolitisk verksted på noen områder og en kraftløs papirtiger på andre. Avtalen om et tak for konvensjonelle våpen i Europa fra 1990 hører til lyspunktene. I Bosnia reagerte organisasjonen raskere enn FN og EU, men dette kunne ikke hindre katastrofen.I år 2001 er Norge kandidat til et sete i FNs sikkerhetsråd. Det er ingen tvil om at en vellykt gjennomføring av vervet i OSSE vil styrke det norske FN-kandidaturet.

© Dagbladet