«Å legge skylden for brannene i Indonesia på «El Niqo» er en avsporing. «El Niqo»-fenomenet er ikke årsak til problemene, det bare øker omfanget av dem.»

Hvem har skylden for brannene?
Røykteppet over Sørøst-Asia de siste ukene har fanget verdens interesse. Brannene som spesielt har rammet de store skogsøyene Borneo og Sumatra har ført til tap av menneskeliv, de skaper lokal og regional forurensning med alvorlige helseeffekter for millioner av mennesker, de fører til jorderosjon og truer artsmangfoldet i noen av verdens mest artsrike tropeskoger, og de bidrar til utslipp av klimagasser.

Av SJUR KASA OG LARS OTTO NÆSS, FORSKERE
Men mediainteressen har også avslørt mye forvirring om røykens årsaker. En rekke forklaringer har vært fremmet. Myndighetene i Indonesia, der mesteparten av brannene finner sted, peker på virkningene av den unormale tørken som de mener har sammenheng med det såkalte «El Niqo»-fenomenet. Utenlandske observatører peker på forhold i indonesisk skogbruk, spesielt store indonesiske plantasjeselskaper, som brenner skog for å rydde veien for etablering av plantasjer. Plantasjeselskapene på sin side mener hovedskylden ligger hos småbønder som brenner skog for å rydde jordbruksland.
Bak denne uenigheten finner man en svært kompleks virkelighet. Alle parter har til en viss grad rett, men det er viktig å skille mellom de umiddelbare årsakene til at skogene brenner og de bakenforliggende drivkreftene som fører til denne tragiske situasjonen. Samtidig er det flere viktige poeng som overhodet ikke kommer fram i den nokså polariserte mediedebatten.
Branner i forbindelse med tørke er ikke noe nytt fenomen i Sørøst-Asia. Det er dokumentert store branner på Borneo i forbindelse med en spesielt intens tørke i 1914. Ved minst to anledninger på 70-tallet var Malaysia, Singapore, Borneo, Java og Sumatra rammet av røykforurensning fra branner på Sumatra og Kalimantan (den indonesiske delen av Borneo). Men disse problemene har helt klart tiltatt i intensitet gjennom de siste 15- 20 årene.
I 1982/83 var brannene i Indonesia i forbindelse med tørken for første gang så alvorlige at de ble oppfattet som en nasjonal katastrofe. På dette tidspunkt opplevde regionen den største tørken på over 100 år. Rundt 30000 km2-tallet skal være mindre og flyttes litt oppæ+2å skog var rammet av brann. En liknende katastrofe inntraff i forbindelse med kraftig tørke i 1991/92. Denne tørken, som igjen kan knyttes til «El Niqo»-fenomenet, tok ikke slutt før tidlig i 1995. Bare i perioden august- oktober 1994 raste brannene over et område på størrelse med Finnmark fylke (50000 km2-tallet skal være mindre og flyttes litt oppæ+2å) med kratt, plantasjer og naturskog på Sumatra og Borneo. De sosiale virkningene i form av tapte inntekter for fattigfolk, spredning av kolera og dysenteri og blokkering av transport var svært store.
Det som likevel er nytt i regionen er omfanget av brannene. Indonesiske myndigheter har rett når de påstår at årets «El Niqo» antas å bli uvanlig kraftig. «El Niqo» er en naturlig forekommende endring i havstrømmene i det tropiske Stillehavet som påvirker værforholdene over store deler av kloden. Fenomenet har alltid eksistert, men det var først etter de sosiale konsekvensene i 1982/83 at det tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet. Årets «El Niqo», som fortsatt er under oppbygging, kan bli den sterkeste i dette århundret. Det har vært diskutert om det kan være en sammenheng mellom økt styrke og hyppighet av «El Niqo» og menneskeskapt økning i drivhuseffekten, men en slik kobling er fortsatt usikker.
Å legge skylden for brannene i Indonesia på «El Niqo» er imidlertid en avsporing. «El Niqo»-fenomenet er ikke årsak til problemene, det bare øker omfanget av dem. De bakenforliggende årsakene til brannene kan for en stor del finnes i destruktive insentiver for forvaltning av naturressursene.
Interne faktorer, både i Indonesia og på den malaysiske delen av Borneo (Sarawak og Sabah), spiller en meget stor rolle. En faktor er den økende tilflyttingen av småbønder til skogområdene, som i stor grad skjer via statlige folkeflyttingsprogrammer. Viktigere er likevel den raskt økende etableringen av ulike typer plantasjeskoger i regi av private selskaper. Disse selskapene drives av utsikter til store subsidier hvis de kan rydde land for nye plantasjer. Saken blir ikke bedre av at det i mange tilfelle er de samme selskapene som har bedrevet ødeleggende og skjødesløs hogst i regionens skoger siden begynnelsen av 60-tallet. Med det nåværende systemet kan samme selskap tjene store penger på hensynsløs hogst av et område, for i neste omgang å bli tildelt store subsidier for å rydde det helt og etablere en plantasje. Da er det fra selskapenes synsvinkel ikke noe stort problem at den tidligere hogsten har økt skogens brennbarhet kraftig. En skogbrann øker nemlig i neste omgang mulighetene for etablering av plantasjer og tildeling av nye subsidier.
Småbønder har lenge vært dem som fra offisielt hold har fått skylden for å starte brannene i Indonesia. Etter de store brannene i 1994/95 ble bruk av ild for å rydde jordbruksland forbudt ved lov, uten at dette har ført til særlige endringer på grasrotnivå. Forskning viser at småbønder har gode metoder for å kontrollere branner i sine egne landområder, hovedproblemet ligger i at de ikke har noen motivasjon for å begrense branner utenfor sitt eget land.
De siste årene er det blitt mer fokus på plantasjeselskapenes bruk av ild for å rydde land på en billig og effektiv måte. Politisk-institusjonelt er det et hovedproblem at indonesisk skogforvaltning ennå ikke evner å regulere aktiviteten til hogst- og plantasjeselskaper. Dette skyldes blant annet at myndighetene er sterkt involvert i nesten alle private selskaper som er engasjert i skogsdrift. Både militære, høyere byråkrater og familiene til ledende politikere har store eierinteresser i alle deler av skogindustrien. Denne sammenblandingen av offentlige og private interesser finner vi også i Malaysia. Dette er en sterk barriere for etableringen av en mer bærekraftig skogforvaltning. Den sterke konsentrasjonen av mektige eierinteresser har også ført med seg omfattende problemer knyttet til korrupsjon på alle nivåer av indonesisk og malaysisk skogforvaltning.
En betydelig konflikt ligger også i at lokale, uformelle eiendomsrettigheter i liten grad anerkjennes av myndighetene. Plantasjeselskaper beslaglegger land uten at det gis noen form for kompensasjon for lokale bønders tap av landområder. Det har ofte hendt at lokalbefolkningen setter fyr på plantasjer i protest mot denne politikken.
To faktorer ved dagens miljøkatastrofe i Sørøst-Asia kan likevel vekke håp. For det første har deler av Indonesias miljøadministrasjon indirekte kritisert den offisielle versjonen av årsaksforholdene bak brannene. Mens den offisielle posisjonen er at brannene skyldes ytre forhold og småbøndenes uforsiktige omgang med ild, har det indonesiske miljøverndepartementet gått ut med hard kritikk av plantasjeselskapene. Miljøvernministeren har åpent kritisert både selskapenes uansvarlighet og øvrige myndigheters lunkne respons til problemene. En så sterk intern uenighet i statsadministrasjonen er svært ualminnelig i Indonesia. Uenigheten kan tyde på at de mer progressive miljøvernmyndighetene kan komme til å spille en mer aktiv rolle i skogforvaltningen, til tross for de sterke politiske interessene som motsetter seg en slik utvikling.
For det andre er det slik at skadevirkningene fra den skjødesløse skogforvaltningen nå har blitt svært tydelig for alle grupper også innad i Sørøst-Asia. Regionens økonomi er blitt mye mer kompleks i de senere årene, noe som har ført til at det har vokst fram mange økonomiske interessegrupper som ser seg lite tjent med de store skadevirkningene fra brannene. Turisme, flyselskaper og skipstrafikk er tunge næringer som kan utfordre den lite miljøinteresserte skognæringen. Dette kan være avgjørende faktorer i en region der miljøbevegelsen er svak og har lite politisk spillerom i forhold til de tyngste økonomiske interessene.

© Dagbladet