Israelerne har akkurat feiret sitt nyttår. Statsminister Benjamin (Bibi) Netanyahu ønsket seg liket av en Hamas-leder i nyttårsgave. I stedet fikk han kjempetrøbbel.

Godt nytt år, Bibi
Det meste gikk galt for Benjamin Netanyahu i det jødiske året 5757. Da han tok over som Israels statsminister på forsommeren i fjor, lovte han sine landsmenn sikkerhet. Samtidig ville han bremse fredsprosessen og tvinge palestinerne i kne. Den kombinasjonen gikk bare ikke. Da islamske selvmordsaktivister la ut på nye bombetokt i Jerusalem, var Netanyahu like maktesløs som sin forgjenger Shimon Peres.

Av JAN-ERIK SMILDEN
Heller ikke i Libanon har Netanyahu klart å skape sikkerhet for israelerne. Et av Israels mest ydmykende nederlag inntraff sør for byen Saida i begynnelsen av september da en israelsk kommandoenhet på hevntokt gikk rett inn i et bakhold, gjennomført av den shia-muslimske Hizbollah-bevegelsen. Tolv israelske soldater ble drept. Restene av flere av dem ble vist fram til en jub-lende libanesisk folkemengde kort etter.
En israelsk unnsetningskommando klarte å ta med seg fire døde fiender, deriblant sønnen til Hizbollah-leder Hassan Nasrallah, fra slagmarken. De skulle brukes som forhandlingskort for å få tilbake de døde israelerne. Netanyahu ble trolig både frustrert og forbannet da Nasrallah gjorde det klart at han kunne klare seg uten liket av sin sønn, som uansett var gått til paradis som martyr.
Et av Netanyahus beste forhandlingskort i striden med palestinerne var den fengslede Hamas-lederen sjeik Ahmed Yassin, forkrøplet etter et uhell på idrettsbanen i sin ungdom. I stedet for å bruke Yassin som pressmiddel, måtte den israelske statsministeren slippe ham fri for å redde stumpene etter Mossad-skandalen i Jordan for et par uker siden.
Mange spør seg hvorfor Netanyahu var så besatt av hevn over Hamas at han lot sine agenter gjennomføre et attentat i et vennligsinnet naboland. Attentatet mot Khaled Meshal skal til og med ha blitt igangsatt i strid med Mossad-sjef Danny Yatoms råd. Og ikke nok med at giftattentatet mislyktes; Netanyahu skal til og med ha vært nødt til å sende motgift til den sårede Hamas-lederen i Amman.
Hadde ikke to av de israelske Mossad-agentene blitt arrestert, ville Netanyahu sluppet de verste ydmykelsene. De to ble tatt med kanadiske pass, og det har forsuret Israels forhold til Canada. Men det verste var jo at den israelske statsministeren måtte slippe sjeik Yassin fri.
Etter løslatelsen av tjue andre palestinske og jordanske fanger, har Netanyahu fått tilbake sine to arresterte agenter, men Mossads gode forhold til jordansk etterretning har fått seg en alvorlig knekk. Statsministeren kan delvis trøste seg med en meningsmåling som viser at 40 prosent av hans landsmenn støttet attentatet og at så mange som 60 prosent mener han kan bli sittende som statsminister. Men 59 prosent sier de generelt er misfornøyd med Netanyahus innsats.
En israelsk kommentator sa forleden til svensk fjernsyn at det var altfor tidlig å avskrive Netanyahu politisk. En av hans sterkeste sider er nemlig evnen til å reise seg igjen. Men muligens bør den vanligvis så hardtslående statsministeren legge om den politiske stilen en smule. I stedet for å stupe ut i vanskelighetene, bør han kanskje manøvrere litt mer smidig i et farvann som er fylt av minefelt, både hjemme og ute.
Han kan ikke gå for langt i innrømmelser til palestinerne, for da sprekker regjeringskoalisjonen hans. Men han kan heller ikke fortsette å påtvinge palestinerne sin form for fred, for da blir det mer terror. Netanyahus møte med Yassir Arafat natt til i går var en liten oppmuntring for fredsprosessen. Men den israelske statsministeren er nødt til å gi Arafat noen innrømmelser i tida som kommer. Arafat er nemlig også blitt svekket på grunn av måten sjeik Yassin ble løslatt på. Det er Hamas som nå er på offensiven i Gaza.
Etter løslatelsen snakker ikke sjeik Yassin lenger om å kaste jødene på sjøen. Nå tilbyr han våpenhvile dersom Israel trekker seg ut av hele Vestbredden og Gaza. Det er uklart om Yassin forsiktig strekker ut handa til israelerne, eller om han bare spiller taktisk. Uansett synes en ting klart: Det er bare en rettferdig fred som kan stanse terroren i Midtøsten.

© Dagbladet