Kommentarer

Ansettelsen av ny redaktør i Klassekampen er utsatt for tredje gang denne uka! Debatten pågår med ORKANS styrke i spaltene!

Dinosaurene danser
Av SISSEL BENNECHE OSVOLD
Nå står disponent mot klubbformann, fagarbeider mot tillitsmann, gode venner mot gamle fiender, mor mot mor og regnskapsfører mot grasrota. Hvor? I den vesle avisa til AKP (m-l), Klassekampen, som i disse dager får mageskinnet flerret og brystkassa åpnet så alle kan se de eksotiske dinosaurene som humper rundt der inne.
Kampen om Klassekampen har i flere uker vært presentert som bortimot viktig i riksmediene. Fredelige folk som for lenge siden hadde glemt at det fantes et parti som het AKP (m-l), blir gud hjelpe oss på nytt invitert til å forholde seg til dette arkeologiske funn på grunn av en redaktøroppsigelse i avisa. Nå gnyr det igjen på den såkalte politiske venstresida, men det er lyden fra fortida. Det er bare gamle hanner som tørner sammen.
Sist vi hørte fra denne politiske beingrinda var da frafalne partimedlemmer stakk i å gråte så sårt over sin egen feiltakelse. Etter 70-åra kom som kjent 80-åra. Gamle helter var avslørt, dyrebar tid var kastet bort som sjølproletarisert arbeidskraft på gølvet, og alt var så dumt, atte. Og ville vi ikke høre hvor fælt det hadde vært og hvor grusomme lederne deres var?
Nei, det ville vi ikke. Medlemskap i Partiet var selvvalgt øvelse. Likevel, når striden rundt redaktørskiftet i Klassekampen i dag tilsynelatende opptar offentligheten, skyldes det at alle vi over 45 år, med varierende grad av mediemakt, har et forhold til AKP. Om ikke annet, så tåler vi ikke trynet på dem.
Da Klassekampen ble dagsavis og partiorgan for AKP (m-l) i 1977, sa barna på venstresida «til dagsorden» når de avbrøt talerlista for å kritisere far og mors prioriteringer. Partiet preget både livsførsel, språk og tenkning i langt videre sirkler enn den forholdsvis lille og harde kjernen skulle tilsi. Partiet regjerte universitetene og deler av fagbevegelsen med autoritær og humørløs brutalitet som fant forbausende gjenklang i en politisk radikal samtid. Forbausende fordi her pågikk nettopp opprøret mot autoritetene for fullt.
Og enda mer forbausende at vi tjue år seinere later til å tro at det er viktig for samfunnsdebatten og demokratiet at avisa Klassekampen ikke blir kuppet av hovedeierne, partiet AKP. For ennå går tenksomme mennesker rundt i søvne og vil ha det til at nettopp Klassekampen, både under og etter sin leder, den fryktede sjeleknuseren Sigurd Allern, representerer de mest søkende, kritiske, rakeste og ranke venstreverdiene. Når sannheten er at menneskene nok kan leve langt bedre uten Klassekampen enn vi har måttet siden Norsk Dusteforbund gikk inn høsten 1989.
Langt heller enn å gruble en time over om kommunismens vandrepokal, Jon Michelet, vil legge avisa til babord for tvers eller størbord for langs, nyter jeg med pervertert glede dinosaurenes dans slik avisa Klassekampen presenterer dem i spaltene hver dag i tråd med det helligste fra 70-åra: veggavisene.
I Klassekampen jumper de store dyra, og noen små, hver dag fram til tavla for å skrive hvordan avisa skal redigeres, hvilke tema som skal behandles, ønsket lengde på artiklene, foretrukket politisk og journalistisk vinkling. Alle dyra er enige om å kalle dette Den store politiske diskusjonen som foregir å handle om avisa som brei enhetsfront mot EU, som egna støttespiller i kampen for å styrte samfunnet, som spydspiss i kvinnekampen, miljøkampen, kampen på arbeidsplassene eller som de intellektuelles siste talerør.
Oppriktig talt. Klassekampen har rundt 7000 i sviktende opplag og en tilsvarende økonomi. Avisa er et ideelt anliggende med utelukkende symbolsk betydning som hukommelsesspor tilbake til storhetstida da avisa var partiet, da det var en grensesprengende sosial og politisk handling å selge Klassekampen på åpen gate. Den gang trikken stoppet når Jon Michelet blåste i barten. Da Sigurd Allern spiste barn til frokost. Før sammenbruddet. Før Dag Solstad fortalte beretninga om gymnaslærer Pedersen som ga ti år av sitt liv til et kommunistisk parti, riktignok nedskrevet i en indre jubel som den han erfarer når han kan utnytte motsigelsen mellom hjul og vann til å sykle over fjorden til Rød Front-leir i Oslofjorden, men likevel fortalt med stor og uttrykt skepsis til det samme partiet. La det være klart.
På denne bakgrunn skal vi se Jon Michelet og Tron Øgrim når de med partiet i ryggen enda en gang svinger seg opp på sykkelen i en siste tillit til at det lar seg gjøre å utnytte motsigelsen mellom parti og det avislesende publikum til å utvikle Klassekampen til en etterspurt og lønnsom kommunistavis.
Mot dette svimlende prosjektet står selvfølgelig en samlet redaksjon i den lite etterspurte og enda mindre revolusjonære Klassekampen, med taperstempelet svidd inn i panna. Selv ryggraden, de gamle og trofaste avisselgerne på grunnplanet, vil ikke lenger selge Klassekampen på nærmeste grasrot. Ikke faen. Ikke etter at avisa hadde Kristin Halvorsen og ikke Erling Folkvord på førstesida selveste valgdagen.
Nå står opprop mot opprop. Kulturarbeider mot kulturarbeider. Venstreside mot venstreside. Sigurd Allern mot kona til Øgrim, AKP-lederen Jorun Gulbrandsen. Jan Erik Vold mot Nina Skåtøy. Gymnaslærer Pedersen mot Tone Beate Windingstad, abonnent og aktivist. Og enda verre: en mannsalder etter den ufattelige tida da norske marxist-leninister fikk terrorisere omgivelsene med sin insisterende humørløshet, lyder igjen verop i Klassekampen, fra Klassekampens egne journalister som ynker seg over psykisk og politisk partiterror.
Tillat meg i det minste et utropstegn før jeg lukker døra!