Samme sted, neste år
Av STÅLE WIKSHÅLAND
Det er ikke lett å bli klok på fenomenet Ultima, «Oslo Contemporary Music Festival» blant kjente og ukjente. Plutselig hver oktober er den der, på skeive i forhold til konsertlivets vanlige rutiner, og legger beslag på konsertlokaler, teatersaler, utøvere og publikum med førti konserter i ti dager. Seksten organisasjoner står bak dette løftet, flere enn man kunne ane fantes i musikklivet, som får begivenhetskarakter alene av det faktum at uansett hvor du er, så skjer det alltid noe mer, et annet sted.
Profesjonaliteten på arrangørsiden er på topp, grepet om programleggingen og gjennomføringen av konsertene forbilledlig, slik økonomistyringen også synes å være det.
Og så er det hele plutselig over, vekk som ånd i en fillehaug - og den nye musikken med. Det er langt færre betydelige konserter med ny musikk til sammen resten av året, enn de som går av stabelen under Ultima denne ene uka. Det er nesten ikke til å tro at kraften i et arrangement av dette slaget kan løse seg opp så fullstendig, og bare sveve som en vag forventning over et tilsynelatende uberørt musikkliv om samme sted, neste år.
Suger den all kraften og alle pengene, slik at det tar et helt år å komme seg? Eller er den av det slag initiativer, som løfter nivået og aktiviteten kunstig høyt, for en stakket stund?
Andre får svare. Hva som forblir, er i hvert fall et utøverkorps der kompetansen på den nye musikken og dens høye krav til presisjon og kompleksitet er bratt og stabilt stigende. Det finnes knapt et ensemble eller et orkester av betydning i norsk musikkliv i dag, som ikke behersker samtidsmusikkens vokabular lenger.
En slik årlig stormønstring risikerer lett å få noe rituelt over seg, som uka da man samles og tømmer hele posen, likt og ulikt, rått og reve.
Årets grep, med fokus utenfor den hjemlige arena brøt dette mønstret. Japansk musikk og musikkteater har blitt presentert på høyt nivå, i et omfang som har etterlatt varige inntrykk. Nye komponistnavn som Karen Tanaka og Toshi Ichiyanaga har festet seg i erindringen ved siden av mer kjente kolleger som Takemitsu og Yuasa. Til sammen har de tegnet bildet av en raffinert musikkultur, avansert i sin håndtering av klang og utfordrende i sin grenseoppgang mot Vestens tidsbegrep.
Slik ble årets Ultima et utfordrende møte mellom to kulturer. En sideeffekt har også vært mindre tid og dermed krav til strengere prioritering av de hjemlige bidragene. Det har gjort helheten strammere, som en slags overrislingseffekt av disiplinen og økonomiseringen i det japanske som ble hentet inn i varmen, for en stund.
Øyner vi et lite håp om at det blir noe mer enn minner tilbake?

© Dagbladet