Regjeringen Jagland varsler omkamp om saker som allerede er vedtatt i Stortinget. Det ville den aldri ha gjort hvis den skulle fortsatt.

Skapt for opposisjon
Politikere kan enkelte ganger ta innersvinger som bringer dem i sannhetens grenseland. Finansminister Jens Stoltenberg beveget seg farlig nær den grensen da han i går påsto at statsbudsjettet var spikret før valget, og at dette ikke er et budsjett skreddersydd for en tilværelse i opposisjon. Det var en enkel sak i går ettermiddag å få bekreftet at regjeringen har hatt budsjettmøter også etter valget. Det er jo en hel måned siden.

Av ARNE FINBORUD
Ikke bare er dette et budsjett for Arbeiderpartiet i opposisjon. Det er også tilpasset den strategien Thorbjørn Jagland har lagt opp for å drive sentrumsregjeringen i armene på høyresida. Det er utenkelig at Bondevik nå skal gå tilbake på vedtak som ble gjort i Stortinget så seint som i vår.
På mange måter er det et temmelig tannløst statsbudsjett vi fikk presentert i går, fordi det er beskjedne satsingsområder. Selv for eldre og helse skal det godt gjøres å hevde at det er tatt et krafttak. Noen omprioriteringer i utgiftene som kunne gitt rom for slike satsinger, kan heller ikke skimtes. Jens Stoltenberg har stort sett gått i sin forgjengers spor i fordelingen av statens penger.
Men på andre områder han har spilt ut sine politiske kort for alt de er verdt. Han har gjort det umulig for Bondevik å hente inn mer penger fra alkohol og tobakk. Også årsavgiften på biler, som Stoltenberg i går sa bare har til hensikt å bringe penger inn i statskassa, er skrudd opp. Dermed er det nesten bare bensin- og dieselavgiftene igjen av det som monner i statskassa, og som Bondeviks finansminister må øke durabelig. Det er en smertefull prosess. For den nye finansministeren har neppe tid til å gå løs på momsen.
Det mest iøynefallende trekket ved statsbudsjettet er alle forslagene som varsler omkamp i Stortinget på saker Arbeiderpartiet har tapt. I fleng kan nevnes rederskatten, delingsmodellen, formuesøkningen på aksjer og utvidelse av arbeidsgivers dekning av sykelønn. Avskaffelsen av AMS-ordningen hører også inn i dette bildet. Heretter blir det bare bolig og hytte som beholder sine gunstige særordninger for beskatning. Det skal ikke bli mindre press på boligmarkedet av det.
Hver for seg kan dette være gode saker for Arbeiderpartiet, men i sum innebærer det en næringspolitikk som flertallet ikke kan godta. Det vil blant annet masseprodusere millionærer blant eiere av små og mellomstore bedrifter som dermed får seg en skattesmell. Hvis det er slik at den nye rederskatten, for å ta ett eksempel, er så utålelig for Arbeiderpartiet, burde jo regjeringen satt foten ned under behandlingen i Stortinget. Slik er det med de andre sakene også. Men regjeringen bare fortsatte etter sine nederlag. De våget ikke å slippe andre til før valget. Det ble ikke truet med regjeringskrise heller. I saken om rederskatten ville ikke det vært mulig med LO og handelsminister Grete Knudsen på flertallets side. Hvis Jagland-regjeringen ikke hadde bestemt seg for å gå av etter valget, ville statsbudsjettet aldri varslet omkamp om disse sakene. Det ville ikke vært bryet verdt.
Nå må Gudmund Restad, for det blir nok han, bare slå en strek over disse sakene. Det svekker budsjettet. I tillegg kommer sentrumsmarkeringer som kontantstøtte og pensjonsøkninger. Det blir fryktelig mye penger til sammen. De finnes selvsagt i oljefondet, men det er politisk umulig å ta alt derfra. Det ville også være finanspolitisk hasard, selv om Jens Stoltenberg smører tjukt på i sin moralpreken om måtehold og stramhet. Hans opplegg er at enhver økning i renter og priser i framtida må tilskrives den nye regjeringens uansvarlighet. Men det finnes fornuftige måter å bruke oljepenger på som ikke har slike negative effekter. Det krever bare litt oppfinnsomhet. Man må vel være sosialøkonom for å hevde at kjøp av sykehusutstyr i utlandet er en ulykke for norsk økonomi.

© Dagbladet