Bondevik kan få et langt liv som statsminister selv med sitt smale grunnlag i Stortinget. Det er vanskelig å øyne noe flertall som vil kaste ham.

Og så til Stortinget
Det var ingen grunn til å hoppe i stolen av begeistring eller synke ned i dyp fortvilelse da Kjell Magne Bondevik la fram det politiske grunnlaget for den nye regjeringen i går. Men så var det vel heller ingen som hadde ventet noen revolusjon fra politikkens midtbanefelt. Det måtte i så fall være Høyres ledelse, som sølte bort en hel valgkamp på å skremme med sentrumsalternativet.

Av ARNE FINBORUD
- Ny kurs, men uten dramatiske endringer, summerte Anne Enger Lahnstein opp det programmet som nå skal være regjeringens arbeidsredskap. Hun kunne like gjerne snakket om en forsiktig kursendring. I et land med så mye politisk fellesgods som hos oss, er det verken rom eller velgergrunnlag for noen store og raske omlegginger. Men noen forsiktige justeringer er det plass til. Dessuten er det mulig å sende ut signaler som viser vilje til omlegginger i framtida. Bondeviks plattform inneholdt begge deler.
Enhver regjering skal arbeide som om den har evig liv. Det gjelder også for en koalisjon med en fjerdedel av Stortinget bak seg. Det er mulig Kjell Magne Bondevik vil klare å holde sin regjeringsskute flytende lenger enn de fleste hittil har trodd. Hans instinkt ligger ikke i å søke døden frivillig. Det kan til og med hende at han klarer seg perioden ut. Det første året vil avgjøre mye. Da har han også lagt fram et statsbudsjett som er hans eget.
I går måtte han innfri løftet om kontantstøtte og økning av minstepensjonene. Men det gjenstår å se hvor han skal ta pengene fra. I det evinnelige kjeklet om balanse og stramhet i budsjettet kom den nye regjeringen med et par interessante utspill i går, som kan bringe debatten inn på nye spor. Det er stort sett enighet om at det nå må strammes inn i det private forbruket. Men Jens Stoltenberg har vært lite oppfinnsom når han har sett bort fra sparing som et virkemiddel. I tillegg til å beholde AMS-ordningen kan Bondevik tenke seg å bruke salget av statens bankaksjer for å trekke inn kjøpekraft, slik det skisseres i programmet.
Problemet er selvsagt at denne operasjonen ikke kan gjentas, men salget kan redde Bondevik gjennom første etappe. Kjøp av data, sykehusutstyr og politibiler i utlandet fra et eget fond, kan også trylle bort utgifter fra selve statsbudsjettet. Dermed blir ikke balansen i bunnlinjen svekket, og både Stoltenberg, Gran-Olsson og markedsakrobatene kan roe seg ned.
Selvsagt står det en uendelig rekke av hindre og venter på den nye regjeringen i Stortinget. Hvis vi skal ta uttalelser alvorlig, blir Arbeiderpartiet verst å samarbeide med. Et slikt samarbeid er en nødvendighet for regjeringen Bondeviks slalåmkjøring. Hans grunnlag vil langsomt smuldre bort med ensidig støtte fra høyresida. Men dette kan også være risikabelt for Jagland, som kan få ansvaret for å drive norsk politikk helt unødvendig i høyreretning. Han har selv gitt seg et dårlig grunnlag for en slik konfrontasjon med sin frivillige avgang. Hadde sentrumspartiene drevet ham ut av regjeringskontorene, kunne han nektet å samarbeide. Nå kan opinionen reagere på hans steilhet.
Vi skal heller ikke se bort fra at mange setter pris på den noe mykere profilen sentrumsregjeringen legger seg på. Her er mye retorikk om verdier, miljø, åpenhet, deltakelse og fordeling. Grådighetskultur er blitt skjellsord. Det gjenstår å se om Bondevik klarer å gi disse begrepene kjøtt og blod. Men han har rørt ved strenger som begynner å merkes i samfunnet. Det kan være en reaksjon på at Arbeiderpartiet er blitt oppfattet som ensidig materialistisk og bare opptatt av renter, inflasjon og kronekurs etter at Gros internasjonale miljøtokt tok slutt. Hvordan skal vi ellers forklare at unge kvinner i drabantbyene rundt Oslo går hen og stemmer på Valgerd?

© Dagbladet