Til forsvar for Disney
Av FREDRIK WANDRUP
Man kan si mye rart om Walt Disney, og mange gjør det. Men tross alt; mobbeofferet Disney sto fadder til en begavelse som Carl Barks, og selskapet hans har laget noen - faktisk temmelig mange - av de animasjonsfilmene som holder mål, i år etter år. At Disney-konsernet på 1990-tallet driver en mildt sagt pågående resirkulering av gammelt og nytt (ofte dårlig og masseprodusert) materiale, forringer ikke verdien av tegnefilmfortellinger som «Snøhvit», «Pinnochio», «Peter Pan», «Alice i eventyrland», «Lady og Landstrykeren» og hele klassikerrekken.
La oss derfor i disse Ole Brumm-tider banne litt i Hundremeterskogen og hevde at den nylig lanserte kjøpevideoen «Filmen om Ole Brumm», sammensatt av tre tidlige Disney-kortfilmer, ikke er direkte uærbødig overfor A.A. Milnes tekster. Det blir hevdet at Walt Disney ble interessert i Ole Brumm fordi han hadde lest historiene for sine egne barn - noe som ikke var like selvfølgelig i USA som i England og i Thorbjørn Egners eget lille Norge. Disney var med andre ord et potensielt medlem av Ole Brumms fanklubb.
Kanskje er det derfor mye av stemningen fra bøkene er blitt overført til lerretet i tegnefilmene, i hvert fall i de første av dem. Tegningene tar i høy grad utgangspunkt i de opprinnelige illustrasjonene til Ernest H. Shepard. Så kan selvsagt Ole Brumm-ekspertene diskutere detaljer; om Nasse Nøff er voksen nok eller om Tigergutt er blitt for lite barnslig og hva med Ugla osv. Men stort sett må man - motstrebende eller ikke - kunne konstatere at Disneys tegnere og storyforfattere i denne sammenhengen har vært forholdsvis pietetsfulle.
Nå hører jeg allerede de politisk korrekte støveltrampene fra Ole Brumms mest puritanske tilhengere på vei ut av Hundremeterskogen. De nærmer seg med stormskritt, og jeg iler til med å fortelle at jeg har hørt en sjefguru som Tor Åge Bringsværd si muntlig at han ikke synes tegnefilmene «er så aller verst». Filmutgaven slipper dessuten nokså skadefritt fra Jon «Donaldismen» Gisles analyse av Ole Brumm som tegneseriefenomen i Ole Brumm-årboka 1995: «Jeg tror faktisk ikke tegnefilmene er problemet. Problemet er tegneseriene.»
Og her er jeg hjertens enig. Tegneseriene er ren vandalisering. Særlig dagsavis-stripene, men også heftene. Der har tredje rangs historiefortellere fått herje fritt med materialet til en forfatter av nobelpriskaliber. Dette er vi enige om. Stanset støvletrampene? Den som lever får se.

© Dagbladet