Fred er ei det neste
Av TERJE MOSNES
Partileder og «Nei-dronning» - når Anne Enger Lahnstein avløser Turid Birkeland i dag, er det en person med både betydelig politisk tyngde og høy kjendisfaktor opptjent gjennom politisk arbeid som trer inn i kulturministerrollen. Det er noe nytt, og har skapt både nysgjerrighet og forventninger.
Ikke minst er forventningene påtakelige i Kultur-Norges institusjoner og organisasjoner. I disse handler som kjent mye, kanskje det meste, om å hanke inn offentlige kroner, og følelsen av at finansministeren er den egentlige kulturminister er til tider beklemmende. Nå håper alle små og store kulturpamper at Lahnstein vil stå på innad i regjeringen for oppgjødde kulturbevilgninger, og det med samme enøyde tæl og innbitthet som da hun førte an i EU-striden. Akkurat det skal ikke bli enkelt å innfri.
Anne Enger Lahnstein overtar Kulturdepartementet i en tid der forandring, forundring og forvirring er framtredende samfunnstrekk. Vel får hun selvlysende saker i fanget fra dag én, som arvegodset operahusfarsen og det splitter nye rabalderet i organisasjonstoppen av norsk idrett, men kanskje blir selve det kaleidoskopisk skiftende bakteppet av tanker, holdninger og verdier - det som alle saker må måles mot - en vel så stor utfordring. En kulturminister anno 1997 skal fatte avgjørelser i et samfunn der så mye av tankegodset er i tilsynelatende kaotisk bevegelse, der tradisjonelt vedtatte sannheter er redusert til «synspunkter» og der tankemønstre og holdningsdannelser rikosjetterer mellom et grenseløst cyberspace, åndsgold kommersialitet og godtkjøpsvisdom med påstått lindrende effekt for gnagsårherjede sinn. Å ta i tu med kulturens vilkår og funksjon i samfunnet og den enkeltes bevissthet under slike forhold, er mildt sagt en utfordring.
Sp-lederen tiltrer som minister for Ånd & Tanke & Trav & Musikkorps i en tid der de revolusjonæres avis, som antakelig den eneste i norsk presse, har en tidligere missekonkurransedommer som redaktør. Hun skal bidra til å redde norsk bokbransje i en tid der en sosialdemokratisk eksstatsministers ektemann kan bokbable seg til rikdom uten at noen finner det pussig. Hun skal kjempe kulturens sak i en tid der selve begrepet kultur rommer det hver enkelt av oss finner det opportunt å stappe inn i det, og deretter erklærer oss villige til å slåss for det til siste rockemillion. Måtte den nye ministeren få kloke rådgivere og en god tenkestol på kontoret.

© Dagbladet