Valget ble en historisk nedtur for Høyre. Men katastrofen kom i går, da det ble dannet en såkalt borgerlig regjering uten Høyres medvirkning.

Inn i glemselen?
Noe av det verste som kan hende et parti i vår medieverden, er å havne i skyggenes dal. I praksis vil det si at partiet verken har regjeringsmakt eller kan ha realistisk mulighet til å få det. Aller verst er det om partiet også er uinteressant i opposisjon. Da kan det rett og slett bli glemt. Det er en slik skjebne som nå truer Høyre.

AAV ARNE FINBORUD
Skanse for skanse har falt i Høyre den siste tida. Dannelsen av Bondevik-regjeringen i går er det verste nederlaget hittil. Men det kan komme flere. Enn om Bondevik etter hvert klarer å få til et slags samarbeid med Arbeiderpartiet, slik han ba så pent om i går, og at Thorbjørn Jagland finner ut at det ikke er i Arbeiderpartiets interesse å drive den nye regjeringen mot høyre? Da kan det bli riktig kritisk for Høyre, og den eneste utveien kan bli å fjerne Bondevik, selv om det må skje sammen med Arbeiderpartiet.
I dag er det ikke så viktig å minne Høyre om alle ting som har gått galt de siste åra. Nå skal Jan Petersen likevel ikke stemme mot Bondeviks tiltredelseserklæring, slik han sa så seint som i partilederdebatten før valget. Da er partiet ribbet også for regjeringskortet. Uansett hvor galt det har gått med Høyre de siste åra, har partiet likevel kunnet hevde at det ville være umulig å komme utenom Høyre i et regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet. Inntil siste dag i valgkampen hevdet Jan Petersen dette med styrke, og vi skal ikke engang minne om hvilke karakteristikker han brukte om sentrumsalternativet. Når Kjell Magne Bondevik i går inntok toppetasjen i regjeringsbygningen uten hjelp eller deltakelse av Høyre, falt også dette argumentet i grus. For hver dag som går med Bondevik som statsminister, vil Høyres tilskuerrolle bli demonstrert. Partiet er ikke engang det mest interessante som støtte i Stortinget. Bondevik ønsker seg først og fremst hjelp fra Arbeiderpartiet for å overleve. Og Carl I. Hagen har vist en langt smidigere holdning til den nye regjeringen enn Høyre.
Uansett hvordan vi snur og vender styrkeforholdet i Stortinget, kan Bondevik bare felles i samarbeid mellom Arbeiderpartiet og minst ett av høyrepartiene. Da må det skje på en sak av nasjonal betydning. Men med den viljen Bondevik har varslet om å bøye seg for stortingsflertallet, skal det godt gjøres om en slik sak dukker opp. Selvsagt kan regjeringen Bondevik også råtne på rot og gå i oppløsning av seg selv, slik Bortens og Syses regjeringer gjorde. Men ingen ting tyder på det i dag. Dokumentet fra Voksenåsen inneholder ingen selvmordparagraf, slik Lysebu-erklæringen gjorde. Det er nå knyttet så stor prestisje til prosjektet Bondevik fra alle tre partier, at det vil være rene dødsseilasen å gå fra hverandre.
Den største trusselen for Bondevik kan paradoksalt nok bli hans egen suksess. Hvis denne regjeringen gjør det godt i opinionen, kan Arbeiderpartiet og Høyre få felles interesse av å fjerne den. For Arbeiderpartiet er det viktig å holde liv i forestillingen om at ingen andre kan ta ansvar og styre landet. Påstanden om at alle andre forsøk har endt i kaos, ble stadig gjentatt også i årets valgkamp, selv om den er historisk ukorrekt. Dette argumentet blir selvsagt svekket desto lenger Bondevik blir sittende, kanskje til og med uten store riper i lakken. Utveien kan bli å kvitte seg med ham.
Det kan også bli nødvendig for Høyre for å vise at partiet ikke er overflødig. Hvis de to tidligere motstanderne skulle få et slik felles behov for å felle Bondevik, vil det alltid dukke opp en sak å skape krise på. Det så vi da Willoch ble felt av Gro og Hagen i 1986 med vidt forskjellig begrunnelse. Hvor Hagen ligger i dagens bilde, er som vanlig helt i det blå. Det kan skifte brått. Men han har ikke samme behov for å spille med regjeringskort som Høyre. Hagen er fortsatt mest tjent med å være frispiller i opposisjon. Det er Høyres siste skanse som trues av den nye regjeringen.

© Dagbladet