Hvordan ble Amalie Skram forfatter?
- I voksen alder ble hun inspirert til sitt første skriveforsøk gjennom sin interesse for teater. I 1876 og 1877 var hun amatørskuespiller i Bergen og skrev et teaterstykke, «At lege med Ilden». Det ble aldri oppført. Etter skilsmissen fra sin første mann, skipskaptein August Müller, overveide hun skribentvirksomheten som en utvei til å tjene penger. Hun oppsøkte samtidsromaner og dramatikk for å hente argumenter til sitt den gang så heftige opprør mot kirkens patriarkalske makt. For sine venner på den politiske venstresiden ble debutromanen «Constance Ring» (1885) for krass. Gyldendal antok den ulest, men da direktør Hegel ble nærmere kjent med innholdet, avviste han den. Boken var alt trykt, og hun måtte selv betale trykkeriregningen. Bokhandler Salomonsen tok den så i kommisjon.
Til en dansk journalist fortalte Amalie Skram litt om hvordan hun ble forfatter (Af Dagens Krønike, 1889):
«Min første Forfattervirksomhed falder i mitt 8de-9de år. Min Barnepige og jeg udvekslede vort Aandelige Indhold. Hun sang Viser for meg - særlig yndede jeg Visen om Fru Guldborg, som gaar igen og ser til sine forkomne Børn, over den udgød jeg Strømme av Taarer. Til gengeld for Viserne fortalte jeg Historier, som jeg lavede om aftenen i Sengen og paa Vejen fra og til Skolen. De handlede altid om Krig og Bortførelse og endte jammerfuldt. Af Barnepigen laante jeg ogsaa i en sped Alder Lejebibliotheksromaner, bl.a. Dumas' «Gud raader». Skønt jeg ikke forstod den, gjorde den saa stærkt Indtryk paa mig, at jeg var syg i mange Dage og laa vaagen om Nætterne og grundede over dens dunkle Gaader. Min Lærer i Norsk sagde om mig, mens jeg gik paa Skolen, at om nogen af hans Elever blev Skribent, saa var det mig (...). Vers skrev jeg kun en eneste gang. Det var et Farvel til Skolen, da jeg forlod den, et meget rørende Digt, som jeg i Stillhed græd over mangen en Gang Længe efter.

Hva var Skrams beste leseropplevelse:
- Fra 1877 var Skram litteraturkritiker i blant annet Bergens Tidende og Dagbladet. Av de moderne romanene hun leste i denne tiden ble hun bl.a. betatt av J.P. Jacobsens «Fru Marie Grubbe». Og i et privatbrev skrev hun i 1883 følgende om sitt inntrykk av «Raskolnikov» («Forbrytelse og straff» av Fjodor M. Dostojevskij, journ.anm.): «Gud bevare mig for et arbeide der er gjort, for en kundskab og viden dybt ind og ned i menneskets alle nerver og indvolde. Drukkenboltens inspirerende prædiken på kneipen - (...) jeg bare spør om du i dit ganske liv har læst noget mere gribende godt, - at se hvorledes dette ord, kommer hid som lide og ere besværede (...) hvorledes dette bever og rører sig i den elendige lurvs alkoholiserede hjerne, hvorledes det forløser hans trang til at se sig selv i klasse med masser, der fra evige tider har sin plads og sit nav .. det er for vidunderligt rigtig og godt.»

Hvem var Skrams litterære forbilder?
- Hun ble beskyldt for ha forlest seg på Zola. Men av ham har leste hun i grunnen svært lite. Hun leste tidlig Maupassant og Flaubert. Av hennes nordiske samtidige setter hun (foruten J.P. Jacobsen) Arne Garborg, Herman Bang og Kiellands første bøker høyt. Hun beundret Bjørnson og Ibsen, men stilte seg uforstående til Ibsens verker fra og med «Vildanden». Hun så på ham som en «havtorsk». Skram hadde en svakhet for skillingsviser og bibeltekster, folkelige uttrykksmåter og dialekt, og fra sine mange sjøreiser hadde hun innsikt i sjøfolks uttrykksmåte. Alt dette forsøkte hun å utnytte i sine bøker.

Bakgrunn:
Amalie Skram ble født i Bergen, og giftet seg med skipskapteinen August Müller da hun var atten år gammel, men skilte seg fra ham i 1882. Senere giftet hun seg med Erik Skram, og bosatte seg i København. Også dette ekteskapet gikk i stykker, og Skram fikk et nervøst sammenbrudd. Hennes opphold på nervesanatorier i København og Roskilde er skildret i bøkene «Professor Hieronymus» og «Paa St. Jørgen» (begge 1895).
Debutromanen «Constance Ring» (1885) og «Forraadt» (1892) er blant de mest kjente av Skrams romaner, og det var særlig kvinneskildringene i disse bøkene som vakte oppsikt i samtida. Skram arbeidet dessuten som litteraturkritiker.