Roy Jacobsen med litterær touch om Trygve Bratteli - det mest helstøpte samfunnsmennesket i vår politiske etterkrigshistorie og en fjern nasjonal leder for folk flest.

Ut av skyggenes dal

Han arbeidet lenge i skyggen av Einar Gerhardsen - og delvis Haakon Lie. Som partiformann og statsminister høstet han ingen avgjørende valgtriumfer. Som eldre statsmann valgte han den ublide skjebne å gå av «litt etter litt». Hans endelige avgang ble en tragisk sorti.
Det mest helstøpte samfunnsmennesket i vår politiske etterkrigshistorie ble en fjern nasjonal leder for folk flest. Han var vi ikke på fornavn med.
Respekten og beundringen for Trygve Brattelis arbeidskraft og intellektuelle utrustning, hans moralske integritet og rettlinjethet var rotfestet mens han levde og er kanskje blitt større etter hans død, - hos sterkt politisk interesserte mennesker.
Men i likhet med for eksempel Trygve Bull har mange «forundret seg over at en så utilgjengelig type kan få en sentral lederstilling i et demokrati som det norske».
Selv Einar Gerhardsen, som i årevis arbeidet på loft, i kjeller og kott for å stoppe Bratteli som arvtaker, måtte kaste kortene til slutt.
På den annen side hadde vi å gjøre med en politiker som ikke albuet seg fram til posisjonene og som var det motsatte av et fløymenneske. Han søkte aldri en stilling. Han levde under et beordringssystem, men lot seg heller ikke fjernstyre, verken av Gerhardsen, Haakon Lie eller Konrad Nordahl. Han kunne si nei eller han tiet - og «tiet også i utide». Bratteli hindret at Einar fikk fullstendig kontroll over partiet i storhetstida, ved kort sagt å være til stede med sin saklighet, integritet og samfunnsmoral. Han viste samtidig en nesten ubegripelig lojalitet mot Sjefen, hvis arbeidsmetoder han åpenbart mislikte enkelte ganger.
Det var framfor alt de personlige egenskapene som gjorde at Bratteli bokstavelig talt vokste seg inn i lederposisjonen, ja, ble lenket til den i den siste livsfase, med den farlige konsekvens at autoritetsevnen ble gradvis svekket. Til slutt kom oppløsningen. Gerhardsen og Lie var karismatikerne med brede og nære kontaktflater utenfor og innenfor bevegelsen. «Tørrpinnen», med et langt dypere demokratisk og konstitusjonelt sinnelag, var deres rake motsetning, på godt og ondt. Blant politikerne var det nok Oscar Torp, den glemte, som sto ham nærmest som menneske. Deres bedrøvelig sorti hadde mye til felles.
Fattigdom, isolasjon og fangenskap modnet tidlig det politiske mennesket, slik at det fikk en utpreget sans for de store linjer og konkrete resultater av politikken. Teser og litterære politiske moteretninger sto Bratteli fullstendig fjernt. Den 29-årige AUF-politikerens fasthet i 1940, da arbeiderbevegelsen lider et nærmest moralsk sammenbrudd, blir det første høydepunktet i hans lange karriere. Det peker mot hans posisjon i 1960- og 1970-åras Norge. Erfaringsgrunnlaget fra ungdommen, sinnsroen, den analytiske arbeidsevnen, fasthet i avtaler og avsky for kameraderi gjør ham mer enn noen annen skikket til de tunge statsrådspostene under Torp og Gerhardsen, leder for den store forsvarskommisjonen og programskriver for Arbeiderpartiet gjennom tjue år. Han arbeidet på en slik måte - ikke så sjelden i skyggen av seg selv - at ingen så på ham som den selvskrevne kronprins, før tampen begynte å brenne. Han var riktig mann på rette plass til rette tid.
Hans manglende evne til å komme i nærkontakt med de «brede lag av folket» var Gerhardsens fremste ankepunkt mot Bratteli som den framtidige lederen, ikke det politiske innhold. Hans fatalistiske livsholdning svekket kravet til lederen om sevje i appellen. Det retorisk visjonære var mangelvare når den grunnfestede reformisme ble for triviell.
Hans velfunderte og sublime sarkasmer var ikke mat for folk flest. Ansvarsglede uten hissig glød får ikke fanene til å vaie. Selv om Bratteli var klippefast når det for eksempel gjaldt å kaste Orienterings-kretsen på dør, var ikke de åpne konfrontasjoner hans form: en vegrer i personkonflikter. Han likte ikke «å skyte hvis noen måtte dø». Han må derfor ta noe av ansvaret for «konkursen» under selskapsregimet Steen-Nordli, men kunne til gjengjeld glede seg over å løfte Gro fram på arenaen. Hennes «stø kurs», ja, det er nettopp Bratteli. Det vil likevel være altfor snevert å rubrisere ham som den reformistiske teknokrat. Innerst inne lå det en opprører mot all slags åndelig snobberi, skinnhellighet, dømmesyke og dobbelmoral. Jeg foretrakk å lytte til hans innlegg om abort og hans kulturoppgjør med Bondevik framfor de ansvarlige finansanalysene.
Bratteli er ikke så lett å gripe som mange har trodd.
Roy Jacobsen har i sin voluminøse biografi tatt godt vare på slike synspunkter, ja, de fleste holdninger og reaksjoner på mannen og hans verk.
- Men det er min bok, min fortelling, og ikke en tradisjonell biografi, understreker forfatteren, for å komme spørsmål i forkjøpet.
Men biografisjangeren er mangfoldig, og biografiens muligheter utrolig allsidige, fra Lytton Stracheys skildringer av aristokratiske typer i victoriatida, som viser deres eminente dyktighet og latterliggjør deres livsholdninger, til de angloamerikanske mursteinene, hvor forfatterne registrerer objektenes diarétilfelle, hvor dette framkommer i brev og dagbøker. Så har vi vår egen tradisjon, «våre høvdinger», hvor personlighetene nærmest blir forstørret til overmennesker. Den offisielle, autoriserte biografi, dvs. skrevet med påholden penn, er også et kjent fenomen. Roy Jacobsen har gitt oss sin kronologiske fortelling om Brattelis liv og virke, som ikke direkte fanges inn av noen av disse hovedtypene.
Men også når en skjønnlitterær forfatter skal iscenesette virkelighetens Trygve Bratteli, stilles fundamentale krav: om historiske fakta og nytt kildemateriale, om tendens og budskap, underholdningsverdi og litterært tilsnitt, full frihet og stram redigering - og ikke minst original vinkling. Biografien, eller gjerne for meg: «en fortelling», skal framfor alt leve sitt eget liv. Men når en skriveglad og velskrivende forfatter, med et uhyre variert og enormt kildetilfang på ryggen, får løpe maraton, er det mange farlige vanngraver å forsere.
Først som sist: Det er imponerende at forfatteren er kommet i mål. Det er sagt om Bratteli at langsomt ble landet hans eget, det betyr også at han står kanskje som den beste representant for den utvikling i norsk historie som hans svigefar, Olav Larssen, har karakterisert og beskrevet «som den langsomme revolusjon».
Roy Jaacobsen har fanget inn dette enorme tidsperspektivet, med grundige og velskrevne miljøskildringer om den fattige barndommen, om visergutten, den lavtstående guanoarbeideren og taktekkerens kamp for selvbevissthet, kunnskaper og daglig brød, fram mot en politisk avklaring. Å bedre arbeidernes kår blir Brattelis alfa og omega, framfor å oppfylle eller fastholde et eller annet ideologisk påfunn. Det viser seg at landets sjel ikke er særlig revolusjonær. Han tar med seg den rotfestede reformisme inn i den politiske hverdag. Roy Jacobsen viser her en teft for politikk - for nasjonale realiteter - som «tesehistorikerne» både kan misunne ham, og ikke minst ta lærdom av. Det litterære krav oppfylles, men vinklingen er ikke spenstig.
Det blir for mange longører når rommet rundt Brattelis utvides, fordi han er så uløselig knyttet til det store kollektivet. Roy Jacobsen må skrive både parti- og norgeshistorie, og vi kan lett tape hovedobjektet av syne. En biograf bør forutsette at noe er kjent for leserne. Og hvem blir de, hans egen generasjon eller vi gamle?
Trygve Bratteli etterlot seg ingen memoarer og forsinkede oppgjør, men ga oss to klassikere, et dokument om katastrofen i 1940, «Våren som ikke kom» (1981), og om Tysklandshelvetet, «Fange i natt og tåke» (1980). De er historiske aktstykker og levende historie, med menneskelighet og moral. Roy Jacobsen har ikke noe annet valg enn å gjenfortelle. Men vi tåler det.
Når etterkrigstida skal iscenesettes og redigeres, blir problemene mangfoldige og materialet stort og uoversiktlig. Det er vanskelig å få øye på nytt, avslørende og spennende kildemateriale. Den litterære touch redder oss gjennom konfrontasjoner, møter og landsmøter, uten at det fortoner seg som «faction». Jacobsen velger ett hovedgrep: Einar Gerhardsen, herr Gerhardsen - eller Landsfaderen - blir hovedskurken i dramaet, som også ble langvarig. Vi møter han ved alle korsveier, fra han forsøker å lære den arbeidsløse AUF-tillitsmannen å tale, til han spenner krokbein for Bratteli ved sortien.
Tilslaget er ikke originalt. Gidske Anderson gjorde det samme i sin Bratteli-biografi fra 1984. Gerhardsen skal selvfølgelig ned fra pidestallen, men det blir likevel en dimensjonsforvrengning når vi ikke får noen avbalansert og samlende framstilling av forholdet mellom gigantene. Kort sagt: hvordan var det egentlig? Tåka forsvinner ikke.
Randi Brattelis dypt lojale og varme stemme høres gjennom boka. Den er likevel ikke skrevet med påholden penn. Det viser forfatteren når han noe vemodig skriver bl.a. om sin helts «luskende siste tilværelse». Selvfølgelig ble han positivt innstilt til sitt objekt. Det skal også en biograf være. Tendensen er klar. Men man får ikke behandle sitt kildemateriale så lettvint som her er gjort. Jeg roper ikke etter fotnoter og intervjuliste, men man skal være uhyre innsiktsfull for å kunne skille mellom primære og sekundære kilder. Har prosjektet vært så storslagent og enestående at man har avstått fra skikkelig og nødvendig konsulentarbeid? Både innholdsliste og personregister mangler.
Roy Jacobsen har med sin bok om mennesket og politikeren Trygve Bratteli menneskeliggjort det sterkt baktalte folkestyret. Det er i seg selv imponerende og nødvendig - i en fortelling som også klart viser at politikk aldri blir idyllisk.

Ny bok: Roy Jacobsen: «Trygve Bratteli. En fortelling». Cappelen. 615 s. Kr 398.