Jacobsens hovedmål med boka er enkel: Atter en gang å få fram dimensjonene på Bratteli som statsmann. Her slår han inn åpne dører, for det mener visst alle. Men fordi han i tillegg til å lage en hagiografi også er ute i andre ærender - som f.eks. å selge oss de meninger som skaper så stor begeistring på redaktørkontorene i VG - risikerer han å gjøre sin store helt en bjørnetjeneste. Bratteli forsøkes solgt i en udelelig pakke som også inneholder begeistring over EU og tilslutning til regjeringa Brundtlands økonomiske politikk. Med det oppnår biografen å gjøre Bratteli til en kontroversiell figur, å redusere ham - ti år etter at han forlot oss - til en deltaker i våre krangler. Det spørs om store statsmenns ettermæle er tjent med den form for gjenbruk.
At Bratteli stiller i politikkens mesterliga - sammen med Chr. Michelsen, Gunnar Knudsen, C.J. Hambro og E. Gerhardsen vil det vel være bortimot 100 % enighet om, om slik gallupenighet har noen verdi. Det er også lett å se at de statsmenn som her er nevnt, startet i forskjellige øvelser, og vi kan neppe bli enige om en «tikamp-tabell» som kunne gjøre det mulig å sammenlikne C.J. Hambros punktinnsats i april 1940 med Gerhardsens maratonløp fra 1920-tallet til 1970-tallet.
Jeg har gjennom de 50 år jeg har fulgt det politiske liv aldri hørt noen som har tvilt på Trygve Brattelis intelligens og personlige integritet. Han var en førsteklasses administrator, journalist og forfatter, og, sies det, en høyst kompetent økonom. Selv uten å legge vekt på de fattige vilkår som satte rammer på hans oppvekst, må det stå stor respekt av hans kunnskapsnivå, som mange vitner om langt overgikk det en får etter 10-15 år i gymnas og universitet. Hans hukommelse og sans for detaljer var legendarisk.
Men dette er selvfølgelig ikke nok til å begrunne den plass som Jacobsen og Versto tildeler ham. Det er i alle fall to dimensjoner til som må være med i bildet: Den ene er den som både Roosevelt og Adenauer, Einar Gerhardsen og Carl I. Hagen scorer høyt på, samme hva slags saker de står for, eller hva slags bevegelser de representerer: Evnen til å skape oppslutning om sitt parti. Den andre dimensjonen gjelder politikerens rolle i de prosessene som endrer og utvikler samfunnet. Her må vurderinga bygge på langt mer «subjektive» kriterier, dvs. hva slags krefter eller klasser vurdereren identifiserer seg med. Her plasserer jeg f.eks. Gunnar Knudsen, Nygaardsvold og Gerhardsen himmelhøyt over C.J. Hambro, Willoch og G.H. Brundtland, mens redaktøren av Kapital rimeligvis ville vurdere prestasjonene annerledes.
Hvordan scorer Bratteli på disse dimensjonene? Hva slags innsats gjorde Bratteli for oppslutningen om sitt parti, og hvordan skal vi vurdere hans innflytelse på de prosessene som skaper, omskaper og gjenskaper samfunnet?
At Bratteli var et stort aktivium for Arbeiderpartiet gjennom mange år, kan det ikke være noen tvil om. Bratteli skapte tillit, ikke bare hos den makteliten som kunne ha sine grunner til å være nervøs for hva det nylig så revolusjonære partiet kunne finne på i maktposisjon, men også i partiets og LOs store og sterke tillitsmannssjikt. - Men alle må jo være klar over at uten å mobilisere de mange som ikke er partimedlemmer, og som aldri får sjanse til å drikke kaffe med de nasjonale lederne på tillitsmannskonferanser, kunne aldri Ap ha klart å skaffe seg så stor oppslutning - og regjeringsposisjon gjennom så lang tid.
Her er det Roy Jacobsen, Gidske Anderson, Haakon Lie og Olav Versto i sin ideologiske forblindelse går så totalt i baret. Forholdet mellom Gerhardsen og Bratteli kan sees på som arbeidsdeling. Uten Gerhardsens folkelige appell ville ganske enkelt ikke strategen og administratoren Bratteli ha fått noen maktposisjon. I motsetning til sine beundrere må den kloke og reflekterte Bratteli ha forstått dette, selv om det ikke kommer fram i noen av biografiene. - At Gerhardsen prøvde å få fram alternative efterfølgere, måtte nok gjøre Bratteli frustrert, men det er altfor nærsynt i ettertid å så tvil om Gerhardsens motiver. Han lette etter en ettermann med større evne til å begeistre, skape oppslutning og sikre det folkeflertallet som Tranmæl og hans elev hadde skapt.
Som alle andre i samme leir, feilvurderer eller feilframstiller Jacobsen Einar Gerhardsens såkalte «venstreorientering». At Gerhardsen skulle arbeide, på en fordekt måte, for det en kunne kalle SV-saker, er selve den ur-myten som samler denne leiren. Men vi må bare slå fast at Einar Gerhardsen var, som Bratteli, for at vår sikkerhet skulle ivaretas ved hjelp av amerikanske atombomber, for å modernisere Norge ved å gi pengefolk større fordeler, og når som helst villig til å brennemerke NKP-folk som fiendtlige agenter.
Men i motsetning til Bratteli og Haakon Lie var han klar over at denne politikken innebar - i Norge - en stor risiko for avskalling og eventuell ny partidannelse på venstrefløyen, en risiko som i lengden ikke kunne bekjempes ved partipisk og eksklusjonsparagraf. Han kjente partiet og velgerne og visste hva som måtte gjøres for å nøytralisere kritikere og rivaler på venstresida.
Som mange politikere var Gerhardsen dyktig til å skape inntrykk av avstand mellom sin egen posisjon og partiets vedtatte standpunkter. For å beholde den oppslutninga som heller ikke Bratteli kunne styre uten, «spilte» han venstreorientert såpass effektivt at han stort sett klarte å hindre organisering av nye og farlige tilløp til partidannelser til venstre. Særlig var Paris-talen i desember 1957 et mesterverk, som i mange år fikk mange norske atom-motstandere til å gå på den at atombombetilhengeren Gerhardsen var på deres side. - Naturligvis har slike spill sin egen dynamikk: Av og til begynner folk å tro på sine egne budskap - om de får applaus for utspill som ellers bare har image-bygging som formål: Teksten i rolleheftet «slår inn». - Steen spilte Gerhardsen-spillet såpass dårlig at han måtte eksporteres til andre kontinenter, og det går ikke så greit for Gerhardsen jr. heller.
Det er helt påfallende hvor avhengig Brattelis biografer gjør seg av Gerhardsen som venstreorientert og intrigant skurk - for å få Brattelig til å framstå som miskjent og skuffet helt. Bratteli var en stor statsmann som medlem av et team, som kanskje ikke ville ha spilt i første divisjon uten slike spisser som Gerhardsen.
Det finnes ikke en faktisk opplysning i Roy Jacobsens bok som motsier en slik tolkning av Landsfaderens «impression management», men mye som støtter den. Et eksempel er Karl Evangs beslutning om å bli stående i DNA da SF ble stiftet (s. 400). Det mål som dominerte over alle andre gjennom hele Gerhardsens politiske liv, var å holde Partiet samlet. I sitt strev etter å gjøre ham til en slags kamuflert SV-er, har ikke Jacobsen annet å bygge på enn Gerhardsens kosmetiske rødfarge på venstre kinn.
Historikerne kommer etter hvert til å dømme annerledes enn Lie - Anderson - Jacobsen om forholdet mellom Gerhardsen og Bratteli som Arbeiderpartiledere. Det er vanskeligere å spå om historiens dom over Brattelis innsats på den andre dimensjonen: Hva gjorde han for å fremme arbeiderbevegelsens klassiske mål: Mer makt, trygghet og likhet for dem som i utgangspunktet satt nederst ved bordet?
Her må bildet være langt mer sammensatt og tvetydig enn biografene gir inntrykk av. Bratteli spilte en viktig rolle i gjenreisninga av fedrelandet etter krigen, kraftutbygging, industrireising og kommunikasjonsutvikling, og han var dermed også med på å legge grunnlaget for velferdsstaten.
Men han var også hjernen bak den teknokratiske strategien som Brundtlands avskaffelse av sosialdemokratiet er fullbyrdelsen av, og som f.eks. gir seg utslag i at vår økonomi nå styres ved hjelp av arbeidsledighet. Det er fullstendig i Brattelis ånd når hans arvtakere vil erstatte norsk enighetsbasert politikk - som i hans tid stadig gjorde livet surt for teknokratiet - med et ekspertstyre i Brussel som ikke behøver å skaffe seg oppslutning i norske byer og bygder.
Også på denne dimensjonen kommer Jacobsens skurk Einar Gerhardsen bedre ut enn hans helt Bratteli: Deres vyer for framtidens Norge var kanskje ikke radikalt forskjellige. Men Gerhardsen var sensitiv nok, etter et langt liv i nærkontakt med arbeiderbevegelsens grasrot, til å skjønne styrken og intensiteten i EF-motstanden, selv om han kanskje ikke helt ut forsto rasjonaliteten i den.
Etter Roy Jacobsens bok forstår jeg langt bedre hvorfor Gerhardsen helst ville ha en annen arvtaker enn Bratteli.Fakta og fiksjon: Tidligere kronikker: «Ut av skyggenes dal» av Arve Solstad (anmeldelse av Roy Jacobsens bok «Trygve Bratteli. En fortelling) 20.10., «Historie og biografi - fra Jesus til Bratteli» av Nils Johan Ringdal 2.11.
