`Typisk norsk`

å være pasient?
I Dagbladet har professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk gitt til beste sine synspunkter om hvordan legene og medisinen invaderer våre liv. Det finnes ikke grenser for helsevesenets aktivitetstrang, i henhold til Solbakk.
Deretter spør han om hva som feiler Norge: Hvorfor er vi blitt mer sykdomsopptatte og tar livet av oss, selv om vi stadig er blitt rikere?
Etter undertegnedes syn har disse spørsmålene en noe mer komplisert bakgrunn enn det Solbakk legger opp til.
For å ta økonomisk vekst, velstand og helse først. Det er ingen selvfølgelig sammenheng mellom et lands økonomiske vekst og helsetilstanden i befolkningen. Flere land i Europa har lavere levestandard målt i økonomiske termer enn Norge, men den voksne og eldre delen av befolkningen har ofte bedre helse.
Samtidig har et land som USA dårligere folkehelse enn mange langt fattigere land. For vårt eget vedkommende hadde vi en forverring i helsetilstanden for norske menn i årene 1955-1975 - en periode med sterk vekst og lav arbeidsløshet. Da sank den gjennomsnittlige levealder for 40-årige menn i Norge. Forøvrig som det eneste landet i Vest-Europa.
Først i våre dager kan 40-50-årige menn regne med å leve like lenge som på 1950-tallet. For kvinnene, derimot, har det stadig blitt bedre under etterkrigstiden. Solbakk peker også på selvmordene som øker. Det er riktig nok, men det gjelder bare det ene kjønnet. Kvinnene tar ikke livet av seg oftere nå enn før. Det Solbakk påpeker er at lykken ikke bor i penger alene, men det var kanskje ikke noen stor nyhet.
At nordmenn oppfatter seg selv som sykere enn andre folkegrupper har vi ingen dokumentasjon for. Ukepressen i andre land er like fylt av helsestoff som våre hjemlige avleggere. Men vi bruker mindre medikamenter enn de fleste andre og vi er kortere på sykehus. Likevel, vi går oftere til lege.
Noen korte glimt i andre lands helseatferd, som f.eks. japanernes mistro mot alle medikamenter som ikke settes som injeksjoner, og franskmennenes hang til å få all medisinering via endetarmen, kan jo også gi interessante assosiasjoner om sykdomsopptatthet og annen opptatthet. Men for all del, en komparativ studie av ulike nasjoners sykdomsopptatthet vil kunne bidra til denne diskusjonen.
I loven om helsetjenesten i kommunene står det at disse er ansvarlige for befolkningens helse og trivsel. Det siste begrepet har utvidet helsevesenets mandat til nærmest å omfatte alt som angår menneskelig aktivitet. Og her har Solbakk åpenbart et poeng. Hvor langt skal et offentlig finansiert helsevesen og helsepolitiske tiltak gå når det gjelder å påvirke folks levemåter?
Noe av denne offentlige påvirkning rubriseres under overskriften forebyggende virksomhet og helsefremmende arbeid. Dette er honnørord fra flere decennier tilbake, som faktisk har vist seg å være mer enn honnørord. Vi lever lenger, en del sykdommer viser en klart fallende tendens. Ernæringspolitikk, samferdselspolitikk, og tildels tobakkspolitikken synes å ha hatt effekter.
Hvordan det ville ha gått uten departementale innslag i enkeltmenneskenes liv, kommer vi aldri til å få vite. I Frankrike, som både Solbakk og jeg synes godt om, lever voksne mennesker også lenger, spesielt kvinnene. Der er det lite forebyggende virksomhet fra statlig og kommunal side. Bortsett da fra på røykesiden, hvor man forsøker å vinne fram med restriktive tiltak. Så kan man ellers spekulere på hva vi burde legge oss på sinne om vi ville leve like lenge som - altså franskmennene.
Men for en etiker burde tobakkspolitikken i Norge være et tankekors, og nå handler det om noe annet enn menneskets frie vilje til å velge selv. Norge har hatt en tobakkspolitikk som spesielt har lagt vekt på prisenes restriktive effekt, og dermed røyker vi mer rulletobakk enn noe annet vesteuropeisk land. Fordi det er det billigste, med de laveste avgiftene. Det er også den røyketobakken som inneholder mest nikotin, og dermed er mest avhengighetsskapende.
Hadde man ikke trodd bedre om sine medmennesker, kunne man ha mistenkt Finansdepartementet for bevisst å ville ha opprettholdt lave avgifter på rulletobakk nettopp fordi man dermed kunne holde en stor del av befolkningen «hekta på røyk». Men vi får tro det er uvitenhet.
Det er lett å miste balansen og falle ned fra den ansvarlige informasjonen til pekefingre og moralisme når man har sitt virke innen det forebyggende helsearbeidet. Vi glir lett i melkefett, sukkerholdige yoghurter, og A-vitaminpreparater.
Spis gulrøtter mens det er sunt, sier folk, og lukker ørene for oss helseprofetene som vet så meget bedre på vegne av alle andre. Solbakk skal ha takk for at han passer på oss, men samtidig kunne man ønske seg en diskusjon om hvilke verdier som skulle være styrende for nettopp det forebyggende arbeidet.