Den eneste forskjell mellom avtalen av 1993 og dagens avtale er de som ligger på kirkegårdene, forklarer Thorvald Stoltenberg - og er han i ferd med å omskrive historien?

Fred for Stoltenberg

Omskriver Thorvald Stoltenberg historien i et forsøk på å forskjønne sitt ettermæle som fredsforhandler? Til stadighet gjentar han:
«Verst var det i september 1993, da Owen og jeg hadde forhandlet fram en løsning som tilsynelatende alle parter var enige i. Så endte det med at den ble nedstemt av muslimenes parlament i Sarajevo. De mente at de kunne vinne mer på slagmarken enn de hadde gjort ved forhandlingsbordet (...) Eneste forskjell av betydning mellom avtalen den gang og i dag, er de som ligger på kirkegårdene.» (Bl.a. Aftenposten 19.12.95 og NRK TV 20.12.).
Stoltenberg snakker her om den såkalte Owen-Stoltenberg-planen, den eneste planen han selv var direkte involvert i. Han er åpenbart såret og skuffet over at denne planen ikke ble vedtatt. I ettertid er det ensidig å trekke fram denne planen, for dermed å velte all skyld over på «muslimene» (Sarajevo-regjeringen), når de to viktigste planene, Vance-Owen-planen og Komaktgruppens plan, faktisk ble godtatt av dem, men forkastet av serberne. La oss se litt nærmere på Stoltenbergs plan.
Etter lange forhandlinger ble Vance-Owen-planen forkastet av de bosniske serberne i mai 93. Denne planen innebar en komplisert fordeling av territorier, men ingen oppdeling. 11. juni la Milosevic fram sin egen plan om oppdeling av tre republikker, med under 24 % til muslimene, og fikk støtte av Tudjman. På et møte med alle parter 15.-16. juni begynte Owen og Stoltenberg å bearbeide denne planen og gjorde den til sin i løpet av de kommende måneder. I sin bok («Balkan Odyssey») er Owen svært nøye med å distansere seg fra planen, som han insisterer på skal kalles en «serbisk-kroatisk plan», og ikke «Owen-Stoltenberg-planen», slik det ble vanlig i media. Kapittelet om planen kaller han «En union av tre republikker». Han sier (s. 191) at det var riktig å understreke at planen kom fra serberne og kroatene. «Vår oppgave var å se om den kunne utvikles slik at den kunne bli akseptabel for president Izetbegovic.» Planen ble utsatt for skarp kritikk, bl.a. av Cyrus Vance og van den Brock. Mange mente forhandlerne nå støttet en oppdeling som resultat av etnisk rensing og aggresjon.
I slutten av juli ble det lagt fram et grunnlovsforslag, som forhandlerne mente Izetbegovic var på gli til å godta. På et møte i Genève 20. august gikk lederne med på å legge planen fram for sine respektive parlamenter. Izetbegovic anbefalte det bosniske parlamentet å stemme nei. Neste avgjørende forhandlingsmøte kom ombord på det amerikanske krigsskipet «Invincible» 20. september. Lederne undertegnet ingenting, men Owen forteller at på flyet tilbake til Zagreb, hvor han og Stoltenberg satt sammen med Izetbegovic og Silajdzic, virket de to bosniske lederne «positive». Men tilbake i Sarajevo gikk Izetbegovic mot planen og 29. september ble den forkastet av det bosniske parlamentet.
I løpet av de tre månedene forhandlingene om Owen-Stoltenberg-planen pågikk, ble den aldri akseptert av den bosniske siden, til tross for et enormt press mot president Izetbegovic. Aksept av denne planen ville ha gjort slutt på Bosnia-Hercegovina som stat. «Rest-Bosnia» ville blitt et «reservat» i Sentral-Bosnia samt noen enklaver, en ministat omgitt av fiendtlig serbisk og kroatisk territorium, bare med en veiforbindelse ut. Forfatterne av boken «The Death of Yugoslavia», som BBCs tv-serie bygde på, sier at «denne geografisk usammenhengende staten med bisarr form ville bare ha en minimal sjanse til å overleve».
Etter at Owen-Stoltenberg-planen var forkastet, kom de to fredsforhandlerne på sidelinjen i det videre arbeidet med fredsplaner. Allerede initiativet til EUs «Aksjonsplan», lagt fram av Kinkel og Juppé 7. november 93, kom uten fredsforhandlernes medvirkning. På sidelinjen stod de også da USA forhandlet fram «Washington-avtalen» om en muslimsk-kroatisk føderasjon i mars 94. Og fra sommeren 95 overtok amerikanerne initiativet. Den mislykkede Owen-Stoltenberg-planen, som iallfall Owen var kritisk til, ble dermed den eneste planen som Stoltenberg fikk ta hånd om.
Når Stoltenberg hevder at Owen-Stoltenberg-planen er identisk med den planen som i dag er vedtatt, stemmer det ikke. Store forandringer skjedde allerede med Kontaktgruppens plan våren 94. Det viktigste var at det nå var inngått en føderasjon mellom «muslimer» og kroater. Planen gav dessuten den bosniske siden større territorier. Den foreliggende Dayton-planen går enda lenger i integrasjon mellom den bosniske og kroatiske delen, uten noen interne grenser. Det viktigste er imidlertid at Sarajevo i sin helhet går til den bosnisk-kroatiske føderasjonen. Ifølge Owen-Stoltenberg-planen skulle Sarajevo stilles under FN-administrasjon i to år, men uten plan for demilitarisering, noe som ville gitt serberne kontroll over byen. Karadzic tilbød storsinnet muslimene å bygge en tunnel ut av byen!
Selv om Dayton-avtalen heller ikke er «rettferdig» (serberne, som hadde 31 % av befolkningen, får 49 % av territoriet, bl.a. muslimske områder de har «renset»), gir den et grunnlag for en fremtidig bosnisk stat. Årsaken er først og fremst at det ble brukt makt for å få serberne til å heve beleiringen av Sarajevo. Uten NATOs bombing, amerikanernes kraftige diplomatiske press og oppbygging av en tilnærmet militær likevekt, ville ikke Bosnia-Hercegovina fått en fredsplan som kanskje kan vise seg å være levedyktig. Her ligger den største forskjellen mellom Stoltenbergs plan og den nåværende.
Stoltenberg gikk hele tiden sterkt imot enhver form for maktbruk. «Stoltenberg-linjen» kunne dermed ikke lede til noen løsning, men bare sementere den militære erobringen. Når formålet var å få fred for enhver pris, uten maktbruk, ble bosnierne («muslimene») den største hindringen, sett fra fredsforhandlernes side. Serberne hadde jo tatt sitt og var derfor mest interessert i status quo. Den bosniske regjeringen ble oppfattet som «problembarnet».
I perspektiv ser vi at den bosniske siden likevel godtok to av de tre viktigste fredsplanene, Vance-Owen-planen og Kontaktgruppens plan. Når Stoltenberg fremstiller det som om det var den bosniske siden som var «vanskelig», ligner det på omskrivning av historien og iallfall en manglende forståelse for hva som var bosniernes grunn til å avslå den ene planen, Owen-Stoltenberg-planen.