For langt de fleste barn er jul og andre høytider preget av glede - og av gode dager med foreldre som har massevis av tid til samvær. Men for noen barn er høytid og ferie preget av foreldre som drikker for mye, som slår hverandre eller barna. For disse blir høytider tøffere og hardere enn dagene ellers.
Dette påminner oss om det som vi alltid må ha med oss: Mange barn får ikke den omsorgen og tryggheten de bør ha krav på. Ikke alle foreldre er i stand til eller er i den situasjon at de klarer å være foreldre. I slike situasjoner må fellesskapet stille opp og hjelpe slik at foreldrene klarer å ta vare på barna sine. Enkelte ganger er situasjonen for barnet slik at andre må ta over omsorgen for barnet.
I de aller fleste av barnevernssakene i Norge inngås det et samarbeid mellom foreldre og barnevernstjenesten for å rette på forhold som kan være til skade for barnets utvikling og helse. Det er bare i et fåtall saker at man må vurdere å ta fra foreldrene omsorgen for barnet, og i slike tilfeller vil det kunne oppstå interessekonflikter og motsetninger.Barnets beste må vurderes
Det er dette barnevernstjenesten handler om, og det er dette debatten om barnevernet bør ta sitt utgangspunkt i. Det er barnet som må stå i sentrum, det er barnets beste som skal vurderes. Og i de fleste sakene som kommer inn for barnevernet, vurderes det altså slik at det er barnets beste fortsatt å bo sammen med foreldre, men da med støttetiltak fra barnevernet.
Barnevernstjenesten skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Dette kan innebære kontroll og inngrep fra det offentlige. I enkelte tilfeller vil det vekke sterk motstand.
På den ene side skal barnevernet gi støtte og hjelp til barn og foreldre som trenger dette, samtidig som barnevernet i enkelte saker må vurdere om det skal ta omsorgsansvaret fra foreldrene. Dette er ofte vanskelige og motsetningsfylte oppgaver, slik også psykolog Katrin Koch påpeker i Dagbladets kronikk den 17. desember 1995. I slike situasjoner kan det være skarpe motsetninger mellom foreldrenes ønsker og hva som er best for barnet. Her er det barnevernets plikt å sette barnas interesser i høysetet uansett om det er belastende.
Det har skjedd flere viktige bedringer i barnevernet som følge av den nye barnevernsloven fra 1993. Terskelen for bruk av hjelpetiltak er blitt lavere og vedtak om omsorgsovertakelser kan nå bare skje dersom det ikke er mulig å skape tilfredsstillende forhold for barnet i hjemmet ved hjelpetiltak. Det var bred enighet på Stortinget om denne nye barnevernsloven. For å øke rettssikkerheten i barnevernssaker ble det innført en ordning som innebærer at fylkesnemnda for sosiale saker skal fatte vedtak i saker om omsorgsovertakelse.
Fylkesnemndene er uavhengige statlige organ som skal arbeide på samme måte som en domstol og består av en dommer som leder, sakkyndige og legmenn.
Den siste offisielle statistikken om barnevernet ble publisert av Statistisk sentralbyrå i desember. Ser vi på alle barn med barnevernstiltak i løpet av året, finner vi at det er færre barn som blir tatt under omsorg, mens flere barn får hjelp gjennom hjelpetiltak.
Denne utviklingen har skjedd gradvis fra 1987, hvor ca. 40 av de 100 barn med barnevernstiltak var under omsorg, mens det for 1994 var slik at bare 25 av 100 barn med barnevernstiltak var under omsorg. Flere barn får hjelp mens de fortsatt bor hjemme og færre barn blir skilt fra foreldrene ved omsorgsovertakelser. Dette er i samsvar med Regjeringens mål om at barn så langt det er mulig skal vokse opp sammen med sine foreldre.
Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelser av norsk barneverns personell som inkompetente og som en lukket «klikk» uten vilje eller evne til å se på egen virksomhet med kritiske øyne. Fagfolkene som arbeider i barnevernet har barnas beste for øyet.
De fleste av oss er enige om at vi må ha et barnevernsapparat. De færreste vil benekte at dette apparatet også har sine svake sider, slik alle yrker og etater har det. Barnevernet omfatter et bredt felt med mange innfallsvinkler. Holdninger, verdier og normer, tilnærmingsmåter og kunnskap skifter over tid i tråd med bl.a. generell samfunnsutvikling. Det stilles med andre ord store krav til barnevernets kompetanse til enhver tid. Derfor prioriterer vi nå tiltak for å øke kompetansen for å få et enda bedre barnevern.
Det er et overordnet mål at flest mulig barn skal vokse opp hos sine foreldre. Det er derfor grunn til å understreke at barnevernet både i sin tiltaks- og metodeutvikling har lagt sterk vekt på samarbeid med foreldre og andre hjelpeinstanser i samfunnet for å finne de beste løsningene. Nyere forskning bekrefter også denne utviklingen.
Barnevernet jobber med vanskelige og ofte motsetningsfylte oppgaver. Regjeringen og fagfolkene gjør sitt ytterste for at barnevernet skal bli bedre rustet til å møte disse. Jeg vil sterkt poengtere den omfattende virksomheten med kompetansestyrking som har foregått både i det kommunale og fylkeskommunale barnevernet i løpet av de siste årene. Det har skjedd en kompetanseheving i barnevernet som vi neppe finner paralleller til i annen offentlig virksomhet. Svært mange av de ansatte i barnevernstjenestene har i perioden 1991-1995 deltatt i ulike former for kompetansestyrkingsvirksomhet gjennom etterutdannings- og veiledningstiltak. Det vil fortsatt skje en forbedring. For å sikre oss at den nye barnevernsloven virker til beste for barna, har vi satt i gang med å evaluere den.
Vekt på samarbeid med foreldre
Barne- og familiedepartementet er også opptatt av kompetansestyrking når det gjelder sakkyndighetsarbeid for å sikre kvaliteten på det sakkyndige arbeidet i barneverns-, barnefordelings- og straffesaker. Det er ønske om å styrke de sakkyndiges kompetanse for å kunne få bedre kunnskap om det enkelte barns situasjon og behov. Utvalget som vurderte «Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver» berører blant annet behovet for kompetansestyrking på dette området. Det vil bli fulgt opp av departementet.
Det er blitt gjort mye for å rette på svakheter i barnevernet de siste årene. Det synes å være lettere å framheve negative sider ved barnevernet enn å omtale den positive utviklingen og det enkelte barns anliggende. Det er all grunn til å tro at barnevernet gir god hjelp til utsatte barn og deres familier. Vi ser klare tendenser til at barnevernet fra brukernes synsvinkel oppleves som hjelpende og støttende.
Jeg la i høst fram en strategisk informasjonsplan for barnevernstjenestene i Norge (1995-96, Q-0871). Planen legger opp til å sikre en god og åpen dialog mellom barnevernstjenesten og brukeren, samarbeidspartnere og befolkningen generelt. Til dem som er tilbøyelige til å avfeie dette som en reklamekampanje fra departementets side, vil jeg komme med en oppfordring: Les den! Jeg tror de aller fleste vil endre oppfatning etter det.
Det ligger fortsatt store utfordringer foran oss, og de må vi møte enten vi arbeider med barnevern i stat, fylkeskommune eller kommune, i frivillige organisasjoner eller «bare» er vanlige innbyggere som ønsker at vanskeligstilte barn skal ha et verdig liv. I løpet av kommende år skal barnevernet i alle kommuner orienteres og veiledes om planen.
BARNEVERN
Statistikk tyder på at folks tillit til barnevernet synker. Tidligere kronikk: «Mistroen til barnevernet» av Katrin Koch 17.12.95.
