Per Boye Hansen, impresario
Nytt operahus står på dagsorden. Diskusjonen om plassering står i forgrunnen og i veien for en diskusjon om innhold. Men vi trenger en debatt om operaens struktur og innhold. Hvordan kan operakunsten, denne elitære og ressurskrevende kunstformen, overleve og videreutvikles inn i det nye årtusen?
Det er to åpenbare utfordringer. 1) Operakunsten må utvikles ved at det skrives og fremføres nye verk. 2) Organisasjonsstrukturen må utvikles for å møte tidens utfordringer. Det er det siste punktet jeg føler meg kvalifisert til å si noe om. Det er et svært komplekst problemområde, med mange enkeltsider å ta fatt på. Jeg skal her konsentrere meg om ansettelsespolitikken når det gjelder solister, et tema som fra tid til annen har vært nevnt også i Norge.
Økt mobilitet endrer rollen
Min påstand er at ensembleteatret (et operahus basert på at et fast ansatt ensemble som stort sett utgjør besetningene i operaens repertoar) slik vi kjenner det fra offentlig tungt subsidierte operahus i Tyskland, Øst-Europa og Skandinavia, har utspilt sin rolle. Dessverre, kan man gjerne tilføye, for det er ingen grunn til å legge skjul på at ensembleteatret slik det ble praktisert i f.eks. München, Wien og delvis også Stockholm for 30-40 år siden, i dag fortoner seg som den rene idealtilstand. Men tidene forandrer seg, og nesten alle de premissene som lå til grunn for ensembleteatrets blomstringstid, er i dag forandret.
Øket mobilitet kan være den viktigste årsaken. På 50- og delvis 60-tallet var det svært vanlig også for de store stjernene å være fast tilknyttet en istitusjon for så å gjeste andre operahus i perioder. Operastjernene var f.eks. tilknyttet Metropolitan i 3-4 måneder for så å returnere til Wien eller München. Takket være Concorden synger de nå mandag på Met og onsdag i Paris. En ikke nødvendigvis positiv utvikling, men en uunngåelig utvikling.
Øket mobilitet gjør at markedet for sangere, dirigenter og regissører har eksplodert. Ingen av de største talentene er lenger interessert i faste engasjementer, selv ikke på de største scenene. Dette oppleves spesielt sterkt i ellers nasjonalt dominerte kultursamfunn som Sverige, Danmark og Norge. Vi vil gjerne høre våre beste artister, men sangerne sier nei til faste stillinger. I Danmark har de delvis løst problemet ved å invitere de fremste sangerne regelmessig som gjester. I Sverige og Norge har det oppstått en konflikt mellom publikum og nasjonaloperaen. Publikums behov blir ikke tilfredsstilt. Dette er alvorlig for enhver operas legitimitet.
Et enda alvorligere problem er at de fast ansatte sangerne ikke får anledning til å utfolde og utvikle seg. Reportoaret er for lite. Antall nyproduksjoner er for få. Dette er ikke bare et økonomisk problem. Med dagens krav til ressurser og kvalitet for en nyproduksjon er det umulig med så mange nyproduksjoner som operahusene kunne fremvise tidligere, for 20-30 år siden. Da var det ikke uvanlig med 8-10 premierer (rene operaproduksjoner) i året. I tillegg til 30-40 repriser! En opera kunne ha inntil 50 forskjellige operaer på repertoaret i løpet av en sesong, ja spille opptil 20 forskjellige operaer i måneden! Innenfor et slikt system kunne sangerne møte stadig nye utfordringer tilpasset sangernes nivå og utviklingstrinn.
I dagens situasjon på f.eks. Den Norske Opera, med årlig 2 nyproduksjoner og mindre enn 10 repriser, kan ikke ensemblet får relevante oppgaver uansett hvor sterk vekt ledelsen legger på å tilpasse repertoaret ensemblets sammensetning og behov. Når abonnentene blir invitert til den samme oppsetningen av La Traviata for femte gang, forventes i det minste å få høre en ny stemme, se et nytt fjes. Konsekvensen er at sangerne blir utilfredse, får for få oppgaver og tar på seg oppgaver de ikke burde.
Et annet forsvarsargument for ensembleteatret er den kunstneriske veksten som kan finne sted innenfor trygge rammer, forhold som muliggjør at sangerne (skuespillerne) kan skape en «ensembleånd» som fremmer og er en forutsetning for godt samspill. Dette blir satt opp som et alternativ til «bruk-og kast-teatret» der en sanger blir fløyet inn 2 timer før forestillingen og treffer sine med(mot)spillere først etter at teppet er gått opp.
Svaret er likevel: nei takk, ingen av delene!
Operahus som Welsh National Opera, Brussel-operaen, Amsterdam-operaen og Chatelet i Paris har for lengst vist en tredje og kunstnerisk langt mer tilfredsstillende vei. Her blir en produksjon besatt av typeriktige sangere (type-casting) som prøver sammen i 6 uker, synger stort sett alle forestillingene sammen og blir invitert tilbake når verket om et par år igjen står på repertoaret (om ikke ledelsen nettopp ønsker å skifte ut enkelte sangere).
Faste stillinger virker lammende
Den ultimate innvendingen mot avskaffelse av det faste ensemblet er kravet om sosial sikkerhet. Hvilket er forståelig nok. Det er mange i vårt samfunn som ønsker seg en fast uoppsigelig arbeidsplass. Men er dette kravet forenlig med de kunstneriske, primære krav som ligger til grunn for at vi i det hele tatt har en offentlig finansiert operainstitusjon? Det er en grenseoppgang mellom kollektive grupper (orkester og kor) og solister. Et tankeeksperiment: tenk deg f.eks. en fiolinist på fast lønn for å spille Beethovens og Brahms' fiolinkonserter med norske symfoniorkestre.
Når det gjelder sangsolister er situasjonen den at vi utdanner ca. 5-10 operasangere i året (I Norge og utlandet). Kun en svært liten prosent av disse får en uoppsigelig stilling ved Den Norske Opera. (De beste vil ikke engang ha det.) Resten må friste en usikker freelance-tilværelse. Gir vi ikke privilegier til de få (fast ansatte) og forhindrer utfoldelsesmulighetene til de mange?
Til slutt en modifikasjon: Jeg er ikke motstander av faste tidsbegrensede kontrakter. Det kan være svært ønskelig sett fra operaledelsens (og publikums) synsvinkel å knytte en sanger fast til et operahus for en periode. Men vedkommende må ikke være uoppsigelig, slik situasjonen er i dag (6 måneders prøvetid.)
Dette er ikke et angrep på dem som i dag sitter på faste stillinger, men et angrep på et system som virker lammende på den kunstform det skal tjene. Jeg tar heller ikke stilling til hva som skal skje med dem som allerede sitter på faste jobber inngått med klare betingelser. Men en forandring for fremtiden vil tvinge seg frem. Merkelig nok er det lite uenighet om dette, selv om ingen gjør noe med det. Hittil er operadebatten preget av en ørkesløs diskusjon om plasseringen av et luftslott.
