Når bystyret vil selge Oslo Energi til private: Stortinget må vedta at fossene - våre evigvarende pengemaskiner - forblir i offentlig eie.

Privatisering av arvesølvet

Oslo-borgerne har valgt et bystyre som vil selge Oslo Energi til private investorer. Bølgene går høyt: Høyresida mener at kommunen trenger pengene til eldreomsorg, sentrum har betenkeligheter med å selge arvesølvet - mens Rune Gerhardsen påtar seg å utrede hva som helst.
Det er i denne saken to viktige spørsmål som Oslo-folk burde ta stilling til: Det ene gjelder strømprisen, som betyr så mye for vårt husholdningsbudsjett og for den lufta som vi puster inn, for når strømmen er dyr, brenner vi mye olje. - Hva bestemmer strømprisen og hvordan bestemmes den?
Det andre gjelder Oslo Energi som eiendomsobjekt. I denne sammenhengen har generatorer, ledningsnett, transformatorer, kontorer og verkstedslokaler minst interesse. Det viktige er fossene, som ikke er noe annet enn evigvarende pengemaskiner, som vi kan være hundre prosent sikre på vil generere milliardverdier i energi så lenge verden står - lenge etter at vår sokkel er tømt for olje og gass. Verdien av Oslo-borgernes felles kraftverker får vi en idé om ved å multiplisere 10 milliarder kilowattimer, som Oslo Energi genererer år om annet, med strømprisen på husholdningsmarkedet i Europa, som er av størrelsesorden 1 kr pr. kilowattime. Naturligvis koster det noe å overføre denne kraften til Europa-markedet, og vasskraft er ikke like mye verdt hele døgnet og hele året. Men likevel ser vi at Oslo-folk sitter på en enorm formue. Den langsiktige verdien av de kraftverkene som strømkjøperne i denne byen eier, kan best sammenliknes med 1000 store bygårder - hver med 10 millioner årlige kroner i brutto husleie. De gir leieinntekter av størrelsesorden 10 milliarder i året, og de koster sikkert mer å vedlikeholde enn Oslo-borgernes kraftverker. Det viktige er at begge former for eiendom er grunnrenteobjekter, som gir inntekter langt ut over hva det har kostet å bygge dem.
Mens grunnrenten av gårder i Stortingsgata nesten uavkortet går til gårdeierne (særlig fordi det nesten ikke er eiendomsskatt i denne byen), har den enorme grunnrenten av fossene vært fordelt mellom tre typer av interessenter:
1) Kraftkommunen, dvs. fossens opprinnelige eiere, eller det lokalsamfunnet som disse var medlemmer av. Stort sett dreier deres del seg om 2-3 øre pr. kilowattime. Fordi dette i noen få tilfelle (som Bykle og Modalen) dreier seg om små kommuner med store vannfall, noe som betyr store beløp pr. innbygger, har det langt på vei lyktes visse interesser å gjøre fossebygdenes rettigheter til en uhyrlighet. Det er disse interessene som nå håper på å overta fossene til spottpris.
2) Staten, som har hatt inntekter av størrelsesorden 4 milliarder kroner årlig gjennom elektrisitetsavgiftene. Disse har variert omkring 7 øre pr. kilowattime. Om slike avgifter legges på all produsert kraft, kan de oppfattes som en skatt på grunnrente. I parentes bemerket regner økonomene denne skatteformen som den minst skadelige for en rasjonell økonomi - sammenliknet med inntekts-, formues- og omsetningsskatt.
3) Husholdningene. Det har gjennom mange år vært denne gruppen som i første rekke har hatt fordeler av Oslo Lysverker som grunnrenteobjekt. Dette vet alle norske strømbrukere som har hatt briter, tyskere eller franskmenn på besøk. De blir sjokkert over at vi kan bruke strøm til oppvarming av bolig, og at vi er så lite nøye med å slå av lyset. Da jeg betalte 15 øre pr. kilowattime, hadde jeg utenlandske besøkende som betalte 45 øre. Om dette er representativt, vet jeg ikke. Om det er det, viser det i klartekst hva slags fordeler forbrukerne har hatt av det norske kraftsystemet, som det nå er tverrpolitisk enighet om å ødelegge.
En viktig grunn til at Oslo-velgerne (altså de egentlige eierne, siden kraftverkene er utbygd ved hjelp av deres skattepenger) har vært så lite opptatt av å ta vare på det kraftsystemet som de gjennom så mange år hadde store fordeler av, er at Oslo-politikere har falt for fristelsen til å bruke strømregninga som skatteseddel: Strømprisen kunne fastsettes slik at Oslo Lysverker ga overskott, som kunne brukes til å redusere skatten. Det er også den eneste grunnen Oslo Ap angir for å motsette seg salg nå. For å slippe eiendomsskatt, som først og fremst rammer de mest velstående, kan en beskatte husholdningene gjennom strømprisen, som langt på vei innebærer en koppskatt: Den som tjener 1,5 millioner, kjøper ikke 10 ganger mer strøm enn den som tjener 150 000. Å bruke Oslo Energi som skatteinnkrever innebærer tilnærmet lik skatt på fattige og rike - altså den politikken som ble Margareth Thatchers bane. Den statlige el-³ avgiften er forøvrig nå omlagt, slik at også den virker som en koppskatt, som rammer kong Salomon og Jørgen hattemaker likt. Denne effekten forsterkes gjennom det «markeds»-systemet som nå praktiseres:
Da Oslo Lysverker ble til Oslo Energi AS, ble strømprisen satt litt ned, for å gi Oslo-folk den illusjon at AS-formen betydde bedre drift og billigere strøm. Realitetene var annerledes: Store kjøpere kunne spille markedet og få sin strømregning sterkt redusert. Husholdningene fikk teoretisk sett den samme muligheten, men må i praksis betale det som aksjeselskapet finner å «måtte» ha - uten «politisk innblanding».
Hvordan skal våre interesser - som skatteytere, strømkjøpere og avhengige av kommunens tjenester - kunne ivaretas i den privatiseringsprosessen som Oslo-flertallet - i harmoni med DNA-regjeringens politikk - er i ferd med å gjennomføre?
Strømpriser: Selv i USA, som i dag er markedsliberalismens Mekka, forstår alle at private monopoler - som et privatisert Oslo Energi vil være - ikke kan bestemme strømpriser slik en kjøpmann bestemmer prisen på sine gulrøtter og plastbøtter. De har «Utility Boards», som fastsetter monopolenes priser - på grunnlag av innsyn i regnskaper og kalkyler. Det er på høy tid at Oslos husholdninger får et slikt organ. I dag passer bukken på havresekken.
Hvem skal eie fossene? Det er i virkeligheten disse evigvarende pengemaskinene investorene og deres politiske problemløsere i mange partier er ute etter. Det er også disse grunnverdiene som må beskyttes og ivaretas som hele det norske folkets felles eiendom. Det spiller mindre rolle hvem som eier høyspentlinjene og fordelingsnettene (som alle har rett til å bruke til kostpris). I praksis betyr dette at kraftverkene må skilles ut som egne eiendomsobjekter, som, gjerne med hjemmel i selve grunnloven, må sikres som offentlig eiendom. Det betyr f.eks. at en økt energipris på verdensmarkedet automatisk ville tilfalle oss alle som medeiere i kraftverkene.
Dersom mine interesser som strømkjøper og mine interesser som medeier i norske naturressurser kunne ivaretas gjennom slike konstruksjoner, ville jeg ikke ha noen innvendinger mot privatisering. Men ville investorene være interessert - om de verken kunne skattlegge abonnentene gjennom strømprisen eller innkassere grunnrenten av fossene?