Jan Børre Staff. stud.jur.
Arbeidet med en ny grunnlov ledes av et konstitusjonsutvalg. Utvalget har frist på seg til i begynnelsen av mai d.å. med å komme med sitt forslag. Prosessen har pågått i snart to år, og utvalget presenterte et utkast i desember 1995 hvor viktige brikker falt på plass, selv om mye gjenstår.
Sør-Afrikas nye konstitusjon vil bli til på en forbilledlig demokratisk måte. Konstitusjonsutvalget har invitert hele befolkningen til å delta i grunnlovsskrivningen, og responsen har ikke uteblitt.
Alle medier tas i bruk for å nå frem til landets innbyggere. Ved utgangen av 1995 var det registrert over 2 millioner innspill fra en entusiastisk befolkning som ønsker å bestemme innholdet i grunnloven. Dette i et land med mindre enn to års demokratiske tradisjoner.
Den enorme responsen og det vell av forslag er derimot ikke det som skaper vanskeligheten. Det greier de politiske partiene.
Mandelas uttalte ønske er at det skal være en konstitusjon som skal gjelde for alle og ivareta alles rettigheter. Med andre ord; «by the people, for the people, to the people».
Målet er imidlertid brolagt med store vanskeligheter, som det står sterke minoriteter bak. Disse representerer ønsker som det for Mandela i utgangspunktet er svært vanskelig å oppfylle.
På den ene siden fra visepresident og medvinner av Nobels fredspris F.W. de Klerk og Nasjonalistpartiet (NP). Nasjonalistpartiet ønsker et to-kammer- system med et senat som består av like mange representanter fra hver provins (jfr. Senatet i USA).
Mandela kan ikke uten videre imøtegå Nasjonalistpartiets ønsker. ANC og Mandela er redd for at dette skal gi en permanent vetomulighet for et mindretall (les: den hvite befolkningen).
På den andre siden er zuluenes høvding Mangosuthu Buthelezi og Inkatha-partiet (IFP). Buthelezi ønsker større innflytelse og selvstyre over Kwazulu-Natal-provinsen. I 1994 åpnet Mandela for at en indre selvstyremodell kunne diskuteres.
I tiden som har gått har Mandela snudd i selvstyrespørsmålet, og arbeider nå for et forenet Sør-Afrika med en konstitusjon som gjelder for hele befolkningen og i hele landet. Det er med andre ord en vestlig demokratisk tankegang som tjener som modell for Mandela og ANC.
Med dette som mål utelukker Mandela noe han tidligere holdt oppe som et alternativ, nemlig en afrikansk form for demokrati. En slik styreform skulle vært basert på tradisjoner, stammetilhørighet, de eldstes råd etc.
Det er vanskelig å forestille seg at et land på størrelse med Sør-Afrika skulle kunne bli styrt etter en slik form for demokrati. Til det er landet for avhengig av internasjonal handel, og er allerede organisert etter en markedsøkonomisk modell. Det ville heller ikke gjøre det lettere å få overbevist internasjonale selskaper om å investere i Sør-Afrika.
Inkatha-partiets bestrebelser på selvstyre og en tradisjonell afrikansk form for demokrati er nesten dømt til å mislykkes. At Mandela under sin «one people - one country»-politikk dermed nærmest opphever betydningen av stammeidentitet får stå som et paradoks. I grunnlovsutkastet er det likevel bred enighet om at Sør-Afrika skal ha 11 offisielle språk.
Konstitusjonsutvalgets utkast åpner for to alternative løsninger i spørsmålet om to-kammersystem. Det ene, som Nasjonalistpartiet står bak, er forslaget om et selvstendig senat. Det andre, som Mandela og ANC støtter, er opprettelsen av et provinsråd. Dette rådet skal være et bindeledd mellom den nasjonale og de regionale myndighetene. Det vil ikke ha status som et eget kammer, og vil ha betydelig mindre innflytelse på f.eks. lovgivningsarbeidet enn et senat vil ha.
Dersom det ikke er mulig å forene disse alternativene, må overgangsregjeringen foreta et valg.
Med 62,6 % oppslutning ved valget i 1994 mangler ANC bare noen få seter for det nødvendige 2/3 flertall i den sittende nasjonalforsamlingen.
Selv om IFP og NP skulle gå sammen for å stoppe ANC, vil de ikke kunne samle nok stemmer for et annet forslag. Hva som vil bli løsningen gjenstår å se. Antakelig vil Mandela bli satt på nok en prøve m.h.t. sin vilje for å finne en akseptabel løsning.
Denne må imidlertid ikke være uspiselig for en stadig voksende venstreside i ANC, som anføres av Winnie Mandela. Foreløpig ser ikke denne venstresiden ut til å representere et for stort problem, men det kan likevel skje endringer frem mot valget i 1999.
Konstitusjonskomiteen har allerede oppfylt mange viktige målsetninger, blant annet inkorporeres menneskerettighetene i en egen «bill of rights».
I spørsmålet om dødsstraff er utkastet delt. Alternativ én har et eksplisitt grunnlovfestet forbud mot dødsstraff. Som et alternativ to åpnes det for at dødsstraff kan innføres av parlamentet.
For dødsstraffmotstandere er det et godt håp i å huske at det faktisk var de Klerk som suspenderte dødsstraffen før han gikk av, og det er ingenting som tyder på at Mandela er tilhenger av dødsstraff.
Forøvrig foreslås det grunnlovfestede rettigheter for fengselsinnsatte og for sivile borgeres møte med myndighetene. Et poeng i så henseende er den grunnlovfestede rett enhver har til å bli hørt og svart på sitt eget språk. Fengselsinnsatte vil f.eks. også ha en grunnlovfestet rett til å møte en representant/prest fra den religion vedkommende måtte bekjenne seg til.
En kan også merke seg at den norske ombudsmannsordningen er enstemmig foreslått innført. Dette er foreslått som et «public protector»-embete hvor borgerne har en uavhengig klageinstans.
Forslaget går inn sammen med flere andre uavhengige kontrollorganer, blant annet for menneskerettighets- og likestillingsspørsmål. Formålet med disse er å etablere klageadganger ved siden av de ordinære domstolveier.
Et område som volder store problemer er omfanget av eiendomsretten og statens adgang til å ekspropriere. Spørsmålet er svært vanskelig og sterkt følelsesladd. Her er det klare linjer tilbake til apartheid-tiden hvor den sorte del av befolkningen ikke hadde privat eiendomsrett. Den velstand som nytes i dag, og som møysommelig har blitt bygd opp gjennom generasjoner, ble til i et system hvor bare et lite mindretall av befolkningen hadde eiendomsrett til jorden. Det kan være vanskelig å argumentere for hvorfor disse skal beholde de rikdommer som er bygd opp under et totalitært regime basert på undertrykkelse. På den andre siden føler ikke en femte-generasjons afrikaaner seg nødvendigvis som en europeer.
Av de få momenter som er nevnt her kan en se hvor vanskelig spørsmålene om eiendomsrett og ekspropriasjon er.
Konstitusjonsutvalgets forslag er tredelt. Uenigheten gjelder både om staten skal ha adgang til å ekspropriere, og om prinsippene for erstatningsutmålingen. Det forslaget som gir minst beskyttelse for dagens eiendomsbesittere vil ikke regulere noe som helst om eiendomsrett i konstitusjonen, men overlater alt til lovgiver. Blant de som åpner for ekspropriasjon strides det om hvorvidt det skal tas hensyn til statens betalingsevne ved erstatningsberegningen. Uansett hvilken løsning som velges, vil det føre til sterke reaksjoner fra de som ikke vinner frem.
Nelson Mandelas Sør-Afrika har allerede tatt betydelige skritt i retning av å oppnå et levende demokrati og å respektere menneskerettighetene. Ved å ta til orde for reaksjoner mot Nigeria, har Mandela også tatt første skritt i å drive en aktiv utenrikspolitikk.
Sør-Afrika står overfor store utfordringer, med tildels svært vanskelige innenrikspolitiske problemer som arbeidsledighet, korrupsjon, fattigdom og kriminalitet på toppen av de rivaliserende grupperingene i nasjonalforsamlingen og konstitusjonsarbeidet. Dette til tross, president Mandela kan ta imot statsminister Harlem Brundtland med åpne armer og betydelig optimisme.
SØR-AFRIKA
Den 11. februar er det fem år siden Nelson Mandela ble løslatt, og den 26. april er det to år siden Sør-Afrikas første demokratiske valg. Hvor langt er demokratibyggingen kommet?
