Etter to år med besøksoppgang og optimisme, måtte norske kinoer ved utgangen av 1995 konstatere en besøksnedgang på 6-7 prosent. Ingen faretruende nedgang, det gode besøket på nyåret tatt i betraktning. Men en ubehagelig påminnelse om hvor knappe marginer kinoene har. Og hvor sårbare de er for endringer i de rammevilkår vår særnorske kinostruktur har gitt dem!
De siste årene har vist en stadig sterkere film-avhengighet. Mens en film i de gode, gamle dager kunne tusle og gå på kinoene landet rundt i månedsvis, forlanger publikum i vårt moderne mediesamfunn å se en film de første ukene etter premieren. Bransjen har innført begrepet «fersk film». Og om gammel film ikke nettopp lukter - så selger den i hvert fall ikke!Privat drift ingen løsning
Folk går ikke lenger på kino, de går for å se en bestemt film. Derfor er kinoene blitt mer og mer avhengige av noen få lokomotiver. De ti mest sette filmene et år utgjør nå mer enn 30 prosent av totalomsetningen. Og det blir stadig vanskeligere å finne de virkelige «dragerne».
Derfor opplever vi nå en ny type problem: Premierekøer. Når en film som «Kristin Lavransdatter» over lengre tid blokkerer den gjeveste av alle premierekinoer, Colosseum, blir andre store publikumsfilmer stående i kø. Med det resultat at de små og mellomstore kinoene rundt i landet opplever filmtørke. De mangler «fersk film» og må ty til repriser som gir lavt besøk og lite penger i kassa. Fordi publikum - selvfølgelig - føler at tilbudet blir for dårlig.
Vi er i ferd med å få et tre-delt marked:
De store, masseomtalte publikumssuksessene som alle har hørt om og alle må se.
De mellomstore - men ofte gode, filmene som trekker et visst publikum, men aldri når opp i de store besøkstall.
De små perlene, de virkelige kvalitetsfilmene som må subsidieres inn i markedet og aldri når det store publikum.
Man kan selvfølgelig beklage at ikke en større del av publikum finner frem til de mange kvalitetsfilmene som hvert år vises på norske kinoer. Men vi skal ikke beklage det som er kinoens styrke: At de store spenningsfilmene og underholdningsfilmene trekker et stort publikum! God underholdning kan også være stor kunst. De største av våre filmskapere har vist oss det.
Ingen kulturform når et så bredt publikum som filmen. Den taler til alle, uansett alder, gruppetilhørighet, sosial - eller kulturell bakgrunn. Den har et menneskelig og billedlig språk som er lettere tilgjengelig enn de fleste andre kunstarter. Det er derfor det er så viktig å beholde kinofilmen - som kulturmedium.
Men det er ikke lenger en selvfølge, i alle fall ikke over hele landet. Mens kinoen for år tilbake var et overskuddsforetagende, er det motsatte i dag tilfelle. Det alt overveiende flertall av norske kinoer går med underskudd. Ser vi på driftsregnskapet for kommunale kinoer på 90-tallet, vil vi se at bare et titalls kinoer i de aller største byene går med overskudd eller er i balanse. Våre øvrige ca. 250 kinobedrifter går med underskudd.
Vår særnorske kinostruktur med mer enn 90 prosent av omsetningen på kommunale kinoer, hviler i dag på fire pilarer:
En kommunal konsesjonsordning
En filmleieavtale basert på unntak fra konkurranselovgivningen
Kommunale subsidier
Støttetiltak fra Norsk kino- og filmfond basert på en lovpålagt avgift på 2,5 prosent av all omsetning av film og video i næring.
Bransjen må tilpasse seg en ny tid
Denne strukturen som har utviklet seg over lang tid, gjennom politiske beslutninger, er bygget på en grunnleggende oppfatning av kinoens betydning som en del av vårt kommunale kulturtilbud og vår norske distriktspolitikk.
Denne strukturen er imidlertid sårbar. Norske kommuner har på 90-tallet brukt opp imot 100 millioner kroner årlig på å opprettholde sine kinoer. Det er mye, i en tid der kommunale budsjetter presses av omsorgsoppgaver. Og det synes ikke å vente lettelser i det fjerne. Konkurransen fra andre medier blir stadig sterkere. Publikums forventninger vokser og krever nye investeringer. De minste kinoene er sterkt utsatt.
I vårt naboland Sverige som har en kinostruktur hovedsakelig basert på private kjeder, regner man en befolkning på 70 000 som minimum for lønnsom kinodrift. Med et slikt regnestykke er det ikke mange steder i Norge som har folk nok til en kino.
Med vår særegne struktur, har vi likevel klart å holde liv i kinoer i befolkningssentra så små at man i andre land ville ha gitt opp. Men marginene er knappe. Så knappe at man ikke kan rive en eller flere av pilarene unna - uten at selve strukturen påvirkes.
Dersom en av de pilarene som utgjør rammevilkårene for dagens kinodrift endres, vil det få konsekvenser også for de øvrige. Øker prisene på filmleien, vil mange kinoer få problemer med driften. Problemer som bare kan kompenseres gjennom større kommunale (eller statlige) tilskudd. Faller kommunale tilskudd bort, må kinoer legges ned. Privat drift er bare et alternativ i de områder av landet som har en tilstrekkelig befolkningstetthet til å gjøre kinodrift lønnsom.
Støttetiltakene fra NKFF kan synes beskjedne, men de er helt avgjørende for å skaffe barnefilm og kunstnerisk krevende film til Norge. Konsesjonsordningen har gjennom årene vist seg som et godt redskap for de kommuner som vil bruke film og kino som en viktig del av kommunenes totale kulturtilbud.
Kinobransjen har hatt sin filmleieavtale siden 1953. Den opprettholdes på dispensasjon fra prislovgivningen, og er en medvirkende årsak til at Norge har lykkes i å opprettholde et distriktsvennlig kinotilbud i et land med fire millioner mennesker. Konkurransetilsynet har varslet at det nå - etter å ha behandlet bokbransjen - vil se nærmere på filmleieavtalen.
Skulle filmleieavtalen falle bort, ville det få betydning for hele kinostrukturen her i landet. Våre små og mellomstore kinoer er et resultat av vårt halv-offentlige og del-regulerte kinosystem, særlig i distriktene. De er basert på en kulturpolitikk som vektlegger tilgjengelighet og kvalitet. De er aldri blitt utviklet til markedstilpassede og tidsriktige mediebedrifter, og de er ikke tenkt å være det. De er derfor heller ikke rustet til å hevde seg i en tøff konkurransesituasjon der markedet alene bestemmer.
Kinobransjen må som andre bransjer, tilpasse seg en ny tid. Den må selv bevise at vår spesielle kinostruktur gir fordeler som rettferdiggjør den brede politiske støtte den i alle år har fått. Det betyr f.eks. at den selv må ordne opp i premierekøer og distribusjonsproblemer.
Men vil vi beholde spenningen og fellesskapet i kinomørket over hele landet, er det viktig at de endringer som måtte skje i selve rammevilkårene, ikke kommer for brått og ikke blir for store. Ellers kan virkningene bli større enn noen hadde forutsett, fordi man får en korthus-effekt.
KINO FOR ALLE
Norge har et unikt system med kommunal kinodrift. Det har sikret visning av verdifull film over hele landet. Klarer vi å opprettholde tilbudet i en tid med stram økonomi og nye kinovaner?
