Theodor Barth, sosialantropolog
Dahl benytter anledningen til å gi en kritisk vurdering av medieoppslagene rundt krigsoppgjøret for de norske jødene etter 2. verdenskrig. I den grad han har svart på mitt innlegg, tror jeg det må ligge i utbroderingen av hans personlige forhold til historikeren Oskar Mendelsohn og hans verk.
«Jødenes historie i Norge» er et tobinds bokverk som DMT (Det Mosaiske Trossamfund) ofte legger frem ved anledninger der norske jøder henvender seg til et større publikum. Dette ble også gjort i 1992, under utstillingen om jødenes historie i Norge, som var laget og presentert av Jackie Feinberg (m.fl.) ved Bymuseet i anledning DMTs 100-årsjubileum. Bøkene var lagt ut sammen med lettere tilgjengelig informasjonsmateriell.
I sammenhengen ble bøkene presentert som en del av et mangefasettert minne: sammen med bilder, fangedrakter, brev og rituelle gjenstander satte den rammen for guidens mer muntlige erindring. Rundt om i Europa er det faktisk et gjennomgående trekk ved jødiske museer at fremstillinger av 'kollektivt minne' ser ut som slike lappetepper: overalt setter det rammen for en høyst levende erindring. Et paradoks ved «Bokens folk»: de viktige syntesene, de avgjørende fremstillingene er alltid muntlige. Sporene fra fortiden er mangfoldige, og sammenhengen mellom dem er aldri fullstendig lukket. Fortiden pågår, og fremtiden er dens usikre kjerne. Mange norske jøder har Mendelsohns bokverk stående i hyllen, og bruker det som et oppslagsverk. Verket er betydelig.
Gyldig for all framtid?
Også i andre sammenhenger er Oskar Mendelsohns livsverk unikt. «Jødenes historie i Norge» er det eneste som er skrevet om emnet, av en person som selv er jødisk. En kan undres på om dette er en av grunnene til at Hans Fredrik Dahl betrakter det som autoritativt, og som selve standardverket når det gjelder jødenes historie i Norge. Men det finnes ingen tilsvarende verk å sammenlikne med: derfor blir det vanskelig å vurdere arbeidets kvalitet, og eventuelle mangler, med mindre man går til kildene og undersøker. Når komiteen som nå skal utrede krigsoppgjøret for de norske jødene, vil sammenføre kilder som Mendelsohn enten lot være å bruke eller ikke hadde adgang til, så vil dette kapitlet i landets historie endre seg. Spørsmålet er hvor mye. Det er for tidlig å si hva konklusjonen blir.
Hans Fredrik Dahl har selv ikke gjort selvstendig forskning på området. I annet bind av hans biografi om Vidkun Quisling, skriver han at «... Tilbakeføringsarbeidet etter krigen skal ikke ha støtt på store vansker». Poenget har en demonstrasjonsverdi for Dahl, idet han søker å vise at det var mulig for ministerpresidenten å føre en selvstendig politikk, på visse områder, overfor okkupasjonsmakten Tyskland. Med unntak av klokker og smykker, som gikk til det tyske sikkerhetspolitiet, skal likvidasjonsstyrene og bobestyrerne ha lykkes i å administrere og konvertere verdier i jødisk eie - plassere dem i Norge. Man forstår at det for biografiske formål har vært viktig å få Quisling til å fremstå som en selvstendig aktør i sitt forhold til tyske myndigheter. Men ser man i Dahls noteapparat, finner man at Oskar Mendelsohn, i nevnte tilfelle, er den eneste referansen som argumentet hviler på. Her har han altså ikke gått til primærkildene. Det er i seg selv intet oppsiktsvekkende ved dette, dersom Dahl har lagt den vitenskapelige prestisjen i andre deler av sitt tobindsverk om Quisling.
Derfor er det vanskelig å se hvorfor Dahl skulle ønske å forsvare sin egen fremstilling, ved å gjøre Oslar Mendelsohns arbeide til den offisiellem historien om krigsoppgjøret for de norske jødene, med gyldighet i dag og for all fremtid. Og man skulle saktens tro at hans uforbeholdne beundring for den jødiske historikeren, ga seg utslag i at Dahl refererte seg mer utførlig til ham. Når Dahl skriver om den ros som Den jødiske verdenskongressen ga norske myndigheter for beslutningen om å ta mot 600-700 flyktninger, til erstatning for de liv som gikk tapt i Auschwitz, så er det for å følge opp med den mentalitetsendringen som krigen bevirket hos mange nordmenn, som «... følte seg forpliktet til aktivt å lindre sårene». Han etterlyser den fulle historien om denne humanitære innsats. Han nevner sågar et takkebrev som ble skrevet av Den jødiske verdenskongress til Norges konge, regjering og Storting for denne gest «som det jødiske folket aldri vil glemme».
Når vi leser hva Mendelsohn skriver om disse begivenhetene sitter vi igjen med et helt annet bilde. For det første besluttet myndighetene å ta imot ca. 600 flyktninger etter anmodning fra DMT. Myndighetene satte først som betingelse at de som kom til Norge måtte ha kvalifikasjoner som man behøvde i landet, og måtte bosette seg der hvor det var behov for dem. I begynnelsen var det vanskelig å fylle opp kvoten med jødiske immigranter, utfra de kvalifikasjoner som myndighetene hadde satt på ønskelisten. Senere ble det lagt vekt på de 'menneskelige kvalifikasjonene', men allikevel ble det ikke flere enn 400 ikke-norske jøder som valgte å slå seg ned permanent i landet. Prisen for «kalaset» var det Jewish Joint Distribution Committee som betalte. At Den jødiske verdenskongressen tok i bruk rosende ord for å takke Norge når sammenhengen refereres slik, får åpenbart en annen betydning enn i Dahls tolkning.
Sann beretning - fortegnet bilde
Det er ingen bitterhet i Mendelsohns fremstilling. Den er rank og nøktern. Stilen hans er snirklete og kildeorientert. Hans forsiktighet med å ta opp brennbare emner i tilknytning til krigen og dens etterspill, setter ham i historikeren Magne Skodvins tradisjon. Han tilhører så visst ikke den generasjon historikere som vendte tilbake til kildene for å rette et kritisk søkelys mot selvgratulerende fremstillinger av Norges fortid. Han tilhørte en generasjon som var med på 'å bygge landet', og følgelig ville 'holde tunge rett i munnen'. Hverken denne problemstillingen eller Mendelsohns fremstilling i det ovennevnte eksempel, tør være ukjente for Hans Fredrik Dahl. At han som historiker av den kritiske skolen stiller seg i den grad skeptisk til hvilke konklusjoner man kan trekke fra et materiale han selv ikke har forsket i, stiller oss allikevel overfor et mysterium. Hva ville skje om Dahl var sensor for en hovedfagstudent som gikk utover standardverket til Mendelsohn?
Hans Fredrik Dahl tar oss med tilbake til klasserommet da han som skolegutt så inn i lærer Mendelsohns 'sorgkloke' blikk. Det er uvisst hva dette kapitlet i Dahls liv føyer til eller trekker fra Mendelsohns verk som historisk kilde. Når det er sagt, er det i dag få av de som har kjent ham som erindrer hans blikk som sorgtungt. Kanskje var det klasseromssituasjonen som gjorde ham bedrøvet. Det er ikke godt å si. Uansett er det andre dimensjoner ved saken som i dag bør stå sentralt. Det som er problematisk, og som gjør at man aldri helt kan lukke et kapittel i historien, er at bildet som formidles kan være fortegnet selv om beretningen ikke er usann. En komité er nedsatt til å utrede krigsoppgjøret for de norske jødene. Den bør få arbeidsro.
I de sentraleuropeiske landene, der arbeidet med å restituere jødisk eiendom fremdeles pågår, følger man oppmerksomt med i hvordan saken løses i Norge. Det er i en slik sammenheng reaksjonene fra Den jødiske verdenskongress må forstås. I de sentraleuropeiske landene er restitusjon av jødisk eiendom en prosess som ble initiert utfra oppfatningen av at denne typen saker for lengst var løst i Vest-Europa. Det har vært betraktet som ett av mange menneskerettighetsspørsmål, som må løses før medlemskap i EU kan bli aktuelt for disse landene. Saken har helt opplagt europeiske horisonter: arbeidet med å bygge Europa etter 2. verdenskrig pågår fremdeles.
