Langsom pressedød i nasjonalismens navn

Av Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap, UiO

På redaktør Branislav Milosevics kontor i redaksjonen til Beograd-avisa Borba («Kamp») troppet sikkerhetspolitiet opp. Med en fullmakt fra Ministeriet for Presse og Kultur i Den Føderale Republikk Jugoslavia (Serbia-Montenegro), meddelte politifolkene at avisa skulle overtas av regjeringen. I 1994 var Serbia i nasjonalistisk blodrus. Seirene på slagmarken hadde gitt støtte til myten om de uovervinnelige serbere. Ingen opposisjon mot krigen av betydning kunne spores; Slobodan Milosevic kunne gjøre hva han ville.
Avisa de kom til var ingen hvilken som helst bladfille. Borba kan føre sine aner tilbake til 1922, da den utkom som hovedorgan for det ennå illegale jugoslaviske kommunistpartiet. Etter krigen kom Borba ut som kommunistpartiets hovedorgan og ble først trykt i den første befridde byen på jugoslavisk jord, Ucize.
Borba fortsatte å være hovedorgan fram til slutten av 1960-tallet da den fikk en løsere partitilknytning. På det meste hadde gamle Borba 500 000 i opplag og var kommunistpartiets ansikt utad. Men avisas styre hadde representasjon fra alle delrepublikkene. Den kunne derfor med en viss rett sies å representere felles-jugoslaviske verdier i en tid med økende nasjonal fragmentering. Da Slobodan Milosevic tok makten ved hjelp av det mange ville kalle et statskupp i 1987, erklærte avisa seg uavhengig.
Det ble tidlig klart hva Milosevics styre ville med Borba. Ministeren ønsket en servil presse av Pravda-typen. Utover kvelden den 23. desember samlet alle journalistene seg til allmøte. Ingen ville følge med de nye eierne. Journalistene ga seg ikke, og Borba kom ut hver dag fram til 1. februar i fjor da deres alternative Nasa Borba («Vår Borba», med underbetydning «Vår Kamp») kom ut. En engangsstøtte på 180 000 DM fra EU reddet avisa. Journalistene forsto hva som var i gjære: 1. februar flyttet de ut det de hadde av PC-er og utstyr til en annen bygning i Beograd. Og ganske riktig: Kort tid deretter beslagla regjeringen det som var igjen, inklusive selve redaksjonslokalene.
I dag trykker nye Borba 30 000 eksemplarer. Med adgang til mer trykksverte og mer papir kunne opplaget økes til minst 50 000, sier redaktør Milosevic. Omkring 90 journalister med ulike tilknytingsformer arbeider i avisa. Det offisielle Borba trykker nå 1000 og er blitt et rent slaveorgan. Nasa Borba er desperat på jakt etter trykksverte. Det finnes bare én trykksvertefabrikk i Serbia. Den er stats eid og på kanten av sammenbrudd p.g.a. manglende investeringer (også statlige aviser mangler trykksverte).
Her kan norsk presse hjelpe. Nå tvinges Nasa Borba til å kjøpe i dyre dommer fra Østerrike og Slovakia. Avisa trenger 20 tonn månedlig. Hvert tonn koster DM 1400. Avisa forsøker å trykke 24 sider daglig, 32 på weekender. Men det er usikkert hvor lenge de finansielle reserver rekker. Ved å stramme til på livssaftene - trykksverten - håper nok regjeringen at NB vil avgå ved en finansiell død - uten at regimet kan trekkes til ansvar.
Redaktør Branislaw Milosevic forklarer at avisas formål er å være «en avis for alle borgere». Den leses særlig av minoritetene i Kosovo og Vojvodina. Den trykker annethvert nummer eller annenhver side med kyrillisk og latinsk alfabet og er bevisst multi-etnisk, multi-religiøs og demokratisk i sin grunnholdning. Nasa Borba har innstiftet en egen Toleransepris. I år gikk den til skribenten Alexandar Tisma fra Novi Sad. FNs menneskerettighetsrapportør Elisabeth Rehn har hilst denne prisen velkommen i et eget brev til redaksjonen, likeså Carl Bildt. «Bare ved å øke den offentlige bevissthet omkring grunnleggende verdier som toleranse og sameksistens kan vi legge krigens lange og mørke periode bak oss, den som har revet opp det tidligere Jugoslavias territorier,» skrev han den 29. januar til den utsatte avisa.
Branislaw Milosevic sier at Nasa Borba var den eneste dagsavis i Beograd som trykte det berømte intervju som Der Spiegel hadde nylig med de to serbiske militære som trakk en direkte linje fra massehenrettelser og andre krigsforbrytelser til Radovan Karadzic personlig. Da utenriksminister Warren Christopher besøkte Beograd i februar, nevnte han en rekke krav til regimet, bl.a. utlevering av krigsforbrytere, opprettelse av et eget krigsforbryterkontor i den serbiske hovedstaden og serbisk respekt for Dayton-avtalene. Nasa Borba var den avis som mest samvittighetsfullt refererte disse delene av Christophers tale. Statspressen tier. Nasa Borba er den avis ved siden av den øvrige opposisjonspressen med ukemagasinet Vreme i spissen som mest samvittighetsfullt har referert opplysningene om de drepte muslimene i gruvene rundt Prijedor og rapportene fra Omarska-leiren.
Nasa Borba er sammen med ukemagasinet Vreme, nyhetsbyrået Beta og den uavhengige fjernsynsstasjonen B 92 de viktigste sand i Milosevics sko. For mer enn sand er det ikke. Disse mediene rekker ikke langt, Nasa Borba for eksempel i løssalg ikke langt utenfor hovedstaden. Denne uavhengige pressen er viktigere nå enn noengang siden alt tyder på at regimet girer opp til valg i oktober.
Regjeringens svar er marginalisering. Det brukes subtile - og ikke så subtile - undertrykkelsesmåter. Nasa Borba er f.eks. ikke akkreditert som avis ved offisielle pressekonferanser og nektes ofte adgang til slike. Henvendelser til føderale myndigheter besvares ikke.
Enda viktigere er distribusjonsnettet. Serbia har tre distribusjonskanaler for aviser. Nasa Borba er blitt forbudt å bruke de mest utbredte og må nøye seg med den kanal som bare har 350 utsalgssteder i Beograd og omegn. Avisa selges nå delvis ved hjelp av avisgutter på gata. Redaktør Milosevics fremste ønske er nå å «øve sterkere påtrykk» gjennom en bedre distribusjon.
Regimet forsøker nå å fremstille seg selv som fredsstifter. Dermed skjer det ingen læring. Det kommer intet oppgjør med den stor-serbiske nasjonalismen, som er krigens hovedårsak. Det skal hete nå at Slobodan Milosevic «ga» nabostatene freden. Mer enn noengang er det viktig at utlandet støtter den utsatte serbiske opposisjonspressen. De små, men høykompetente menneskerettighetsgrupper som finnes i de tidligere jugoslaviske republikker er de sanne Opplysningstidens barn. De er de eneste som tenker universelt, som mener og handler etter maksimen: Menneskene er like i verdighet og rettigheter.
Ingen er mer påpasselig til å påpeke brudd på egne rettigheter enn norske journalister. Da det virkelig gjaldt å passe på egenidentiteten som maktens kritikere og den femte statsmakt - som under okkupasjonen - sviktet mange i pressen. Alle vet at norsk presse er med i internasjonale presseorganisasjoner og gjør sin innsats der. Enkelte aviser gjennomfører også spesialtiltak overfor kolleger i nød. Men som helhet - hvor er gløden for kolleger som trues av sensur, arrestasjon og forfølgelse? Hvor er den hvileløse profesjonelle årvåkenhet på vegne av egne kolleger på dagens slagmark for pressefrihet og ytringsrett?
Norge har tidligere gitt papir til det høyreorienterte La Prensa i Nicaragua i 1983. Nå gjelder det den demokratiske venstresiden. Det er nå slaget står i Serbia, før det gigantiske sentralstyrte opinionsapparat settes i sving for alvor.
Aftenposten hadde 200 millioner i overskudd. Hvor er Einar Hanseids generøse hånd? Og Bergens Tidende, VG, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad?
For at ingen skal kunne unnskylde seg, er de sentrale data for Nasa Borbas livsblod, trykksverten, disse: Avisa bruker medium type offset papir, pakket i ruller med diameter 7,6 cm, bredde 90 cm, høyde 1 m, vekt 45,5-48 m2. Avisa trenger månedlig 20 tonn.
Vi må ikke tåle så inderlig vel den presseufrihet som ikke rammer oss selv. Jeg lar utfordringene gå til hver enkelt avis. All hjelp vil bli møtt med enorm takknemlighet.
Denne artikkelen vil samvittighetsfullt bli oversatt i den serbiske ambassade i Oslo og sendt til Beograd.
La da dette være vårt budskap: Vi skal følge med. Vi skal bite oss fast som igler på Milosevics autokratiske hud. Vi skal la det bli kjent over hele Europa om regimet nok en gang forsøker å kvele de frie mediene. For at fred skal bli mulig må hele den mentalitet som utløste krigen bli endevendt i kritisk journalistikk. Blant de verste krigsforbryterne finner vi journalister og intellektuelle som bevisst skapte fiendebildene. De få som ikke sviktet vil ha vår støtte til deres posisjon er trygget i et demokratisk og reelt sett menneskerettighetsrespekterende Jugoslavia.