De politiske demokratiene trues i dag av digitale bits som verken lar seg stoppe av nasjonale grenser, Stortingets murer eller den kulturelle skigarden. IT-REVOLUSJONEN Hvordan vil den digitale revolusjonen påvirke mennesker og samfunn?

Tidligere kronikk:

«Vi blir kyborgere» av Morten Søby 29.2.

Og bakom synger skogene

Den gode nyheten er at den digitale revolusjonen fører til et samfunn som i sitt mangfold ligner på en moderne middelalder. Den dårlige nyheten er at livet forblir like vanskelig.
Alt som er nytt blir begjærlig grepet i håp om at det kan løse våre eksistensielle problemer. Rundt alle cafébord, i alle stuer, selv på gamlehjemmet snakker man om cyberspace og Internett. De gamle lurer på om cyberspace kan kurere grå stær. Middelaldrende damer lurer på om de endelig kan bli kvitt sine seksuelle frustrasjoner med cybersex, akademiske syrehuer leter etter Gud i cyberspace og forvirrede tenåringer tror de blir kvitt kvisene sine på Internett. Også de politiske myndighetene tror at den digitale revolusjonen kurerer gruff, arbeidsløshet og innbyggernes apati. Lengst i denne retningen går Bangemann-rapporten (Bangemann er EU-kommisjonens IT-kommissær) som nærmest ordrett sier at den digitale revolusjonen automatisk fører til bedre livskvalitet.
Skal man si noe vesentlig om endringer i et samfunn som følge av en revolusjon, bør man heller starte med samfunnets utgangspunkt eller basis. Ingen kan være uenige i at vårt samfunns basis er den økonomiske produksjonen. Den viktigste hendelsen i Norge er når Sigbjørn legger fram sitt årlige nasjonalbudsjett. Det er ikke like stor stas når Åse Kleveland summerer opp kulturens status. Nasjonens tilstand kan direkte avleses av vekst i BNP. Da blir spørsmålet: Hvordan påvirker den digitale revolusjonen produksjonen i vårt samfunn?
Den digitale revolusjonen er ikke interessant fordi 40 000 nordmenn skaffet seg Internett-abonnement ifjor. Det interessante ligger på et annet plan. Både telefonen og TV-en er isolert sett viktigere enn oppfinnelsen av PC med modem. Det er kanskje derfor riktigere å si at den digitale revolusjonen ikke er en enestående revolusjon, men bare en liten revolusjon i forlengelsen av den industrielle revolusjon. Men som følge av en rekke teknologiske oppfinnelser er den økonomiske produksjonen nå i ferd med å skifte fra å være råvarebasert til å bli kunnskapsbasert, fra å være en produksjon av atomer eller varer til å være en produksjon av bits og kunnskap. Ifølge Kleppeutvalgets sysselsettingsrapport inntraff dette paradigmeskiftet i 1995.
I Norge er det bred konsensus om den økonomiske politikken som Kleppeutvalget har trukket opp. Tilsynelatende konkluderer denne rapporten med «same procedure as every year, Gro», men bare tilsynelatende. For nå er det små og mellomstore bedrifter (SMB) i sentrale strøk som skal støttes. Målsettingen om å opprettholde bosettingsmønsteret skal underkastes målsettingen om full sysselsetting. Det som da skjer er at selve den balansen mellom by og land som nasjonalstaten bygger på er i ferd med å undermineres. Distriktene hadde naturlige fordeler når det gjaldt råvareproduksjon. Den nasjonale industripolitikken var derfor også god distriktspolitikk. I en kunnskapsproduksjon har distriktene ingen fordeler. Når industripolitikken må utvikles til en mer generell næringspolitikk, endres også grunnlaget for nasjonalstaten.
Hvis vi aksepterer at det er en sammenheng mellom den økonomiske produksjonen og utformingen av de politiske systemene, vil en vesensmessig endring av produksjonen også endre de politiske systemene. Den viktigste politiske konsekvensen av den endrede produksjonen er at produksjonen ikke lenger er territorielt avgrenset. Nasjonalstaten ble opprettet for å kontrollere råvarene og bygger sin legitimitet på territoriell kontroll og makt over disse råvareressursene som var demokratisk fordelt over hele territoriet. Tankegangen bak nasjonalstaten er mistenkelig lik en container der idealet er at all viktig produksjon skal foregå innenfor containeren, og handel med utlandet skal bidra til å fylle opp containeren med forbruksvarer. En container som er avstengt i alle retninger og lett å kontrollere både mot impulser utenifra og eventuelle desertører innenifra. I nasjonalstaten er all kontakt med omverdenen styrt av ønsket om å berike sin egen nasjon; helst i form av en opphopning av gullpenger.
La oss bruke container og magnet som betegnelse på henholdsvis lukkede og åpne politiske systemer. Nasjonalstaten ligner containeren, mens den åpne byregionen er en magnet. Siden bits og kunnskap ikke er noe du finner i jorda eller i havet, må de politiske systemene endre adferd for å tiltrekke seg bitsproduksjonen og kunnskapsarbeiderne som skal lage og behandle bitsene. Den viktigste aktøren for bitsproduksjonen er ikke lenger nasjonalstaten, men kunnskapsclustere i byregionene, der høykompetansebedrifter, forskningsinstitusjoner og kunnskapsarbeidere befinner seg. I stedet for en neo-merkantilistisk verdensorden der lukkede nasjonalstater kjemper mot hverandre om avsetning av sine (rå)varer, kobler de åpne byregionene seg opp i globale nettverk for å tiltrekke seg bitsproduksjon og kunnskapsarbeidere. Denne situasjonen er ikke ulik middelalderen der byer over hele verden gikk sammen i ulike forbund.
Som følge av det digitaliserte, globale markedet starter folkevandringene. Man er ikke lenger avhengig av stedet for å produsere. Det er derfor ikke lenger noe ved produksjonen som binder en fast til et bestemt territorium. Som i middelalderen er vi i ferd med å få tilbake de heterogene bykulturer som fra nasjonalstatens ståsted er å betrakte som en bastard. Som hos maleren Brueghel vil bykjernene være en kakofonisk blanding av folkeslag og kulturer. Nasjonalstatens orden erstattes av den globale bystatens kaos.
Men det er likevel langt fra sikkert at mennesket forandrer seg. I et bilde som nå kan beskues på Kunstnernes Hus monterer den japanske kunstneren Morimura seg inn i et av Rembrandts selvportretter, og sier med det at all modernisering med nødvendighet blir en hybrid etterligning av det som engang har vært, og at alt framskritt skyldes drømmen om engang å komme tilbake til Paradis. Selv i Japan, det teknologisk lengst fremadskredne landet, er ikke individene spesielt annerledes enn de alltid har vært. I det japanske netmagasinet Alles sa den japanske mangaartisten Naoki Yamamoto lakonisk på spørsmål om den digitale revolusjonen kom til å endre individet: «People don't change that much over 20 years, they don't change much over 100 or 200 years. But they probably change over 10 000, 20 000 years.»
Skal man oppsummere vår tid kan den best betegnes som en ny middelalder. Begrepet «Ny middelalder» skal forstås som at kortene skal deles på nytt. Verden i dag er vitne til en global new deal. Den gamle orden vi er vant til har brutt sammen og er erstattet av et kreativt kaos der alt er mulig. Pax Americana er brutt sammen og erstattet av et digitalt kaos der makten er pulverisert, de homogene kulturene i nasjonalstaten trues av globale folkevandringer og de politiske demokratiene trues av digitale bits som ikke lar seg stoppe av verken nasjonale grenser, Stortingets murer eller den kulturelle skigarden. Men selv om samfunnet endrer seg, forblir antakeligvis mennesket like ulykkelig og søkende.