Det er en politisk oppgave å klargjøre målene som den nye teknologien skal tjene, slik at menneskene ikke blir et vedheng til teknologien.

Valg av teknologi er valg av samfunn

For en drøy måned siden gjennomførte Israel det mest høyteknologiske mordet i menneskets historie. De klarte å lure Ayyash - en av lederne for Hamas i Gaza - til å bruke en mobiltelefon der litt av innmaten var erstattet med 50 gram sprengstoff.
Israelerne forstyrret telefonlinjene til huset hans så Ayyash gradvis ble avhengig av denne mobiltelefonen. Samtalene ble avlyttet av en datamaskin i et helikopter over Gaza, en datamaskin som med hundre prosent sikkerhet gjenkjenner et menneskes tale. Fra helikopteret ble sprengstoffet utløst og Ayyash drept.
Mordet på Ayyash fanger de digitale teknikkene og de trådløse forbindelsenes dramatikk. Men den digitale revolusjonens viktigste perspektivet er selvsagt mer dagligdagse: Informasjon kan pakkes ekstremt tett sammen, transporteres svært billig og over alle grenser. Hvert eneste ord og bilde i samtlige utgaver fra hele Dagbladets historie kan allerede i dag overføres gjennom fiberoptiske kabler på et sekund. I framtida kan vi sitte hjemme og se den filmen vi ønsker eller det tv-programmet vi liker, når det passer oss - ikke når det står på tv-selskapets sendeskjema. Kanskje har vi hver vår elektroniske tjener som vi bærer med oss og som inkluderer telefon og termometer, telefax og PC, avtalebok og betalingskort, båndopptaker og fotoapparat.
Valg av teknologi er valg av samfunn. I næringslivet erkjenner stadig flere at bare bedrifter som vet hva de vil med informasjonsteknologien har effektiviseringsgevinster av den. Vet man ikke hva man vil, går man konk som før - bare med fargeskriver og rett høyremarg. Også som samfunn vil vi bare ha nytte av teknologien hvis vi knytter den til mål. Vi må vite hva vi vil oppnå.
Men kan vi overhodet styre? Jeg har forelsket meg i bildet av floden. La oss se den teknologiske revolusjon som den store elvas mektige kraft. Teknokratene, ofte i Arbeiderpartiet, sier: - Se så få flott den renner! Maskinstormerne, ofte i Senterpartiet, svarer: Nei, nå må vi bygge demninger!
Motsetningen mellom teknokrater og tradisjonalister har altfor lenge overskygget det vi kan gjøre: Å påvirke flodens videre løp. Vi kan ikke stoppe den. Vi skal ikke bare stå og se på. Vi må forsøke å lede den i riktig retning. La meg skissere noen utfordringer for samfunnsmessig styring:
Den digitale revolusjonen er antakelig antiautoritær. Du kan motta tv-programmer eller digitalt overført kunnskap når du selv vil. Forholdet mellom folk på nettene er mer likeverdig enn i tradisjonelle media, for ikke å snakke om de gamle samfunnene. Kanskje vil elektronisk post ytterligere minske pyramidene i mange bedrifter.
Mange gamle strukturer bryter sammen. Lokalsamfunnet der de fleste jobbet på samme bedrift, holdt med samme fotballag og gikk i samme kirke, blir borte. Vi får muligens flere løse kontakter, men færre stabile venner. Paradokset er at mens verden blir mer og mer global, føres vi ikke sammen. Vi kan kommunisere på brøkdelen av et sekund fra Havøysund til Sarajevo. Men vi lever ikke i samme virkelighet? Økonomiene smelter sammen, mens nabolag og familier splittes.
Vi har gått fra bondesamfunn, via industrisamfunn til NRK-samfunn. Når vi nå også får hver vår underholdnings- og fritidsvirkelighet, blir spørsmålet: Hva skal holde samfunnet sammen?
Ingen har svaret i dag. Men vi er fortsatt i fasen der det er viktigere å stille gode spørsmål enn å gi svar på uvesentligheter. SV har tatt initiativ til et teknologiråd underlagt Stortinget og til årlige teknologipolitiske redegjørelser i Stortinget.
Den norske debatten om Internett og informasjonsmotorveien har så langt vært en porno-debatt. Det er like interessant som å diskutere boktrykkerkunsten eller TVs betydning for nordmenns fritid med utgangspunkt i porno. Porno vil aldri bli utryddet på nettene, like lite som fra videobutikkene eller Narvesens kioskhyller, men få ser ut til å spørre hvorfor det skulle være så fenomenal interesse for nettporno når selv forsagte KrF-politikere kan skaffe seg teknisk langt mer avansert porno på video. Ingen vil kunne gjøre nettene porno- eller rasismefrie, men vi vil i stor grad kunne begrense det som ellers er forbudt i Norge.
Jeg tror det er viktigere å tenke personvern enn pornovern i den digitale revolusjon. Vi vil etterlate oss «personlige fingeravtrykk» med klokkeslett og dato hvor vi går - når vi kjøper bensin, leverer tippekupongen eller spiser middag med kjæresten. Alt et menneske sier i løpet av et helt liv vil kunne oppbevares på et bånd som koster et par tiere. I dette perspektivet er det skremmende at regjeringas teknokrater nedtoner og ikke understreker personvernets betydning i den digitale revolusjonen.
Det vil selvsagt stå kamp om hva som skal formidles over nettene. Internasjonalt smelter maskinprodusenter og underholdningsbedrifter sammen. Sony går tungt inn i markedet for musikkrettigheter. Disney og Microsoft slår seg sammen med amerikanske TV-selskaper. Her hjemme er Schibsted inne i både TV 2 og TvNorge, i utallige andre media og i nettene. Enhetene blir få og mektige.
Det offentlige må sikre at de som kontrollerer nettene aldri får bestemme innholdet. Og vi bør overveie støtte til uavhengige informasjonsbedrifter på nettene. I det lange løp kan det være like viktig som pressestøtte for å sikre ytringsfriheten.
Den digitale revolusjon bringer oss inn i læresamfunnet. All faktapreget kunnskap ligger et par tastetrykk borte. Samtidig vil mye av det vi har lært når vi er tjue, være uaktuelt før vi fyller tretti. For å sikre oss mot nye klasseskiller må skolene ha en minstestandard mht. informasjonsteknologi. Fordi nesten all læring blir livslang trenger vi lovfestet rett til etterutdanning. Etter forslag fra SV er Stortinget i gang med det arbeidet.
Men like viktig er det at vi sikrer basiskunnskapene og kreativiteten. Derfor er det ikke noe mål med mest mulig databasert undervisning eller flest mulig PC-er i bedriftene. Som datakritikeren Espen Holm sier i boka «Intelligente idioter» - vårt samfunn roper etter flere Pippi Langstrømper, ikke flere Tommy og Annikaer.
Data kan ikke erstatte kreativitet og forståelse - eller den engasjerte lærer. Digital informasjon kan ikke erstatte grunnleggende regneferdighet eller språkbeherskelse. Men riktig brukt kan data være et redskap for det skapende mennesket.
I en ufrivillig parodi på sin egen visjon, forteller datageniet Bill Gates: «En gang var jeg sammen med en kvinne som bodde i en annen by. Vi kjørte til våre forskjellige kinoer, mens vi snakket sammen på mobiltelefonen. Vi så på filmen, og på vei hjem brukte vi mobiltelefonen igjen for å snakke om den. I fremtiden vil denne formen for «virtuelle stevnemøter» fungere bedre fordi filmfremføringen kan kombineres med en videokonferanse.»
Den digitale revolusjonen gjør at vi kan erstatte kunstmuseer, utenlandsreiser, kjærlighetsforhold og naturopplevelser med skapt virkelighet på nettene. Som smaksprøver er det pirrende, som erstatning for livet selv blir det dop. Da vil det gjelde å forsvare den virkelige virkeligheten, den som vi kan ta på, smake, føle og som vi husker så mye bedre.
Politisk er oppgaven å klargjøre målene som teknologien skal tjene - slik at ikke mennesket blir vedheng til teknologien. Gir du rullestol til en funksjonshemmet, gir du ham et bedre liv. Men setter du et friskt menneske i rullestol, blir han funksjonshemmet.