Av Christina Søgård, cand.polit.
Det er grunn til å spørre om Bellona er like grønne i dag som før, eller om de har gått over på tidligere motstanderes parti? Spørsmålet kan best belyses ved å se på endringen i organisasjonens finansielle grunnlag og i forhold til eget formål og folket. Årsaken til at de endret seg fra rebeller til konsulenter, startet allerede den gang organisasjonen så dagens lys. Grunnleggerne etablerte seg som en ideell stiftelse, hvilket betydde at inntektsgrunnlaget måtte baseres på frivillige pengegaver. De første årene, fra 1986 og fram til den tekniske konkursen i 1990, (rebell-fasen), kom pengene fra privatpersoner, såkalte støttemedlemmer. Imidlertid hadde ikke Bellona folk til å håndtere den økonomiske siden ved en organisasjon i rask vekst. Inntektene fra støttemedlemmene var heller ikke nok til å finansiere økt aktivitet. Ved hjelp av bedre styring og omfattende gjeldssanering gikk organisasjonen med overskudd og var inne i en ny epoke, konsulent-fasen. Den økonomiske kontakten med næringslivet ble styrket gjennom miljøstiftelsens opprettelse av tidsskriftet, Bellona Magasin. Et magasin der de omtalte sine aktiviteter og var annonseplass for næringslivet. Fra konkursen og fram til i dag, har næringslivet vært organisasjonens viktigste inntektskilde. I 1994 kom ca. 75 prosent av inntektene fra dette hold. Ved siden av at organisasjonen finansielt representerer næringslivet, gjør de det i dobbel betydning. Motivasjonen til næringslivet for å støtte Bellona er annerledes enn støttemedlemmenes; fra støtte gitt på bakgrunn av felles verdier til økonomiske vinningshensikter. Pengene fra næringslivet har blitt så viktige for Bellona at de har lagt ned alle verveaktiviteter fordi de ikke var lønnsomme. Det skulle kanskje indikere at Bellona hadde problemer med å få nye medlemmer. Hva er så årsaken til denne økonomiske symbiosen med næringslivet?
Tidligere forskning har vist at det er spesielt tre ideologier som har preget og fortsatt preger norsk natur- og miljøvern; (1) klassisk, (2) vekst med vern og (3) økologiske ideologier. Ideologi i denne sammenheng bygger på følgende definisjon; oppfatningene om hva som skaper miljøproblemer blir bestemmende for de politiske og sosiale valg som blir foreslått som løsninger.
Det første naturvernet som ble drevet i Norge, fra og med 1910, da Norge fikk sin første naturvernlov, var klassisk naturvern. Tiltakene begrenset seg til å være enkelte og spredte fredningstiltak. Utover 50-tallet økte forurensningene i omfang og man ble klar over at naturvern var mer enn fredning og vekst med vern-ideologien ble institusjonalisert i den offentlige forvaltning. Ideologien ser ingen overhengende miljøkrise og forutsetningen for vern fremstilles til å være økonomisk vekst. Løsningene som foreslås er moderne teknologi og markedsmekanismer.
Denne ideologien fikk en opposisjon i en ny og mer radikal miljøbevegelse på 60-og 70-tallet. Opposisjonen kom blant annet til uttrykk i motstand til utbyggingen av vassdrag og EF. Denne miljøbevegelsen hadde forankring i økologiske ideologier, og i motsetning til vekst med vernideologien, ser disse ideologiene jorden som et lukket system og ikke som et åpent. Det vil si at ubegrenset utnyttelse av jordsystemets deler kan føre til at jorden blir destruert, også mennesket som art. Miljøproblemene har oppstått som følge av at mennesket har satt seg over alle andre arter og ikke underordnet seg naturens egne lover. Løsningene ligger i at vi må bevege oss fra en optimalitet - til en minimalitetstankegang. Denne nye motstands- og miljøbevegelsen introduserte dessuten aksjoner som kampvåpen. Da Bellona kom på banen et tiår senere lignet de denne radikale miljøbevegelse idet at de var aksjonister. Imidlertid er det også her all likhet stopper. Miljøstiftelsen har i motsetning til andre natur- og miljøvernorganisasjoner alltid betraktet seg som ideologiløse. Derimot har de gradvis i konsulent-fasen fått klare innslag av vekst med vern-ideologien. Dette viser seg spesielt i deres syn på løsninger; ytterligere og mer raffinert teknologi. Ved hjelp av mer teknologi kan vi leve som grever,- bare mindre , miljøfiendtlig. En slik oppfatning og ideologi har de til felles med næringslivet og den offentlige miljøforvaltning. Dermed kan man spørre om Bellona egentlig handler i samsvar med egen målsetning. «Miljøstiftelsen Bellona har som formål å arbeide for økt økologisk forståelse og vern av naturen». Vil ikke nettopp et slikt formål forutsette en økologisk ideologi og tenkemåte snarere enn en ideologi som står for det motsatte?
Ideologifellesskap kan være en av grunnene til at miljøstiftelsen har blitt husvarme innenfor det politiske miljø og næringslivet. Den rådende miljøpolitikk utfordres ikke av Bellona, men blir isteden anerkjent. Eksempelvis tilbød flere av de politiske partiene, under valget i 1989, organisasjonens plass på partilistene. Assosiasjoner til Bellona skulle smitte politikerne med miljøstiftelsens verdier, for; en miljøvernorganisasjon er i folk flests øyne alltid grønn og står for de rette verdiene i forhold til natur og miljø. Dette er også den markedsføringsverdien miljøstiftelsen representerer for næringslivet.
En annen årsak til at Bellona har fått den posisjon de har i dag ser ut til å være ledernes strategiske mål- og middelbevissthet. Den organisasjonsform som ble valgt ved etablering, sikret grunnleggerne total kontroll. De mest sentrale av grunnleggerne sitter i ledelsen for hvert av styreårene, og ledelsesstrukturen er en så sentral del av organisasjonskulturen at den ikke utfordres, verken innenfra eller utenfra. Den rasjonelle mål-middelbevisstheten kommer også til syne i måten de strategisk har brukt andre aktører på. Miljøstiftelsen har jobbet for å flyte på andres posisjon inntil de selv opparbeidet seg en egen. Det strategiske viser seg for eksempel i den rekkefølge organisasjonen klarte å bruke kontaktene på. I rebell-fasen, fra 1986 til 1990, var miljøstiftelsen avhengig av å skape seg publisitet for å ha noen som helst legitimitet. Av den grunn hadde mediene en nøkkelrolle. For å klare å vekke medienes interesse spilte Bellona på medienes interesser i salgs- og oppmerksomhetsskaping, medievri. Begrepet sikter til at sakene fremstilles; personifisert, tilspisset, forenklet, polarisert, intensivt og konkret. Kriterier som for organisasjonen var lett å oppfylle siden de i seg selv var medievridde. Aksjonistene fremstilte sakene som konflikter mellom to parter, miljøforkjemperen Bellona og miljøsynderne. Den var personifisert med organisasjonens frontfigur og den var forenklet og tilspisset. Siden de selv var en utenomparlamentarisk gruppe var de avhengig av å flytte de saker og aktører de ønsket innflytelse over til sin arena, mediene. På denne arenaen oppnådde de en enorm popularitet og ble til en Robin Hood. En miljøvernorganisasjon som tok de store og mektige maktpersoners rett til å forurense for å skåne de uten makt og innflytelse. Denne legitimiteten i folket gjorde at miljøstiftelsen kom i ønsket posisjon i forhold til politikerne og næringsliv. Etter hvert som kontakten med disse to aktørene ble utbygget, fikk organisasjonen mindre behov for mediene. En utvikling som hadde gjensidighet i mediene, spesielt løssalgspressen. Etter nærmere fire år i spaltene var folk på fornavn med frontfigurene. Verken Bellona eller miljøsaken representerte noen nyhet. Skandaler var det eneste som ville ha nyhetsverdi og var nettopp hva pressen kastet seg over: Mindre flatterende sider som økonomiske og uryddige forhold i organisasjonen.
Bellona ble mindre å se og da de dukket opp igjen var rebellene omsider blitt voksne og konsulenter. De oppførte seg som sine tidligere motstandere og klarte med dette imaget å konstruere en seriøsitet rundt seg selv. De engasjerte seg i politikken, gikk mer aktivt inn i de byråkratiske prosessene, brukte det politiske vokabular og oppførte seg stuerent. Dette markerer seg ikke bare i hvordan de så ut, men også etter hvert i tenkemåte. Som rebeller hadde de det som kan kalles en sosial rasjonalitet, en fornuft som vanlige folk følger. Det vil si at for vanlige folk er funn av dioksin i en drikkebrønn katastrofe. Som konsulenter derimot, har de en vitenskapelig rasjonalitet. Dioksinet betraktes ikke som en katastrofe før man har påvist at det er dioksin, mengder og kilde. Overgangen fra folkets fornuft til motstanderens fornuft, betyr at organisasjonen ikke lenger ansetter aksjonister, men «eksperter». Hovedsakelig folk med naturvitenskapelig bakgrunn. Bellona forstår etter hvert næringslivets og industriens prinsipper så godt at de har blitt til deres egne, og utsagnet «if you cant beat them - join them» gir mening. Bellonas image som seriøse eksperter kan diskuteres ut ifra hva man legger i ekspertbegrepet. Av organisasjonenes 15 fast ansatte er det kun fem personer som har høyere utdannelse.
Til slutt kan det være interessant å se på EUs utspill overfor denne miljøvernorganisasjonen. Omtrent samtidig med at Norge holdt folkeavstemning for eller mot EU i 1994, fikk miljøstiftelsen tilbud om å være offisielle rådgivere i forbindelse med miljøproblematikken på Kola. Tilbudet sier kanskje noe om organisasjonens dyktighet, men sier mer om EUs manglende dyktighet. Hvis Bellona er den sterkeste gruppen EU kan sette på miljøproblematikk av et slikt kaliber, har EU en dårlig og lite prioritert miljøpolitikk.
