Av Per Lorentzen, spesialpsykolog
I sterkt melodramatiske termer beskrives autisme som
«en av de mest alvorlige diagnosene som gis små barn»,
foreldrenes situasjon omtales i marerittaktige
vendinger, og hvor hardt fagfolk og andre må arbeide
med disse barna for å «lære» dem ferdigheter males ut
med bred pensel. Retorikken ligner på den en ofte ser
i narkotikadebatten når politiet,
behandlingsinstitusjoner, reaksjonære politikere eller
myndighetene skal legitimere de strengeste tiltak
overfor misbrukere. Narkomane er derfor av mer
liberale fagfolk blitt betegnet som «den gode fiende».
Spørsmålet er om ikke Klevstrand benytter samme
taktikk for å gjøre autister til «den gode klient» og
for å markedsføre sin særegne metode som den eneste
holdbare og resultatgivende. Dette er i tilfelle
faglig problematisk.
Klevstrands utgangspunkt er sterkt farget av hans eget
faglige ståsted - atferdsterapien. Dette gjennomsyrer
hele hans holdning til og tenkning om autisme og
familienes situasjon. «Vi vet at normale barn lever i
et læringsmiljø, fra de våkner om morgenen til de
legger seg om kvelden», skriver han bl.a. Dette er kun
en måte å se det på. Moderne utviklingspsykologi ville
heller si at barnets normale og vanlige
mellompersonlige livsform er fellesskap og samspill
med andre mennesker og at det er dette sosiale
fellesskapet og det kommunikative samspillet,
relasjonen mellom barnet og andre personer, som driver
barnets utvikling videre. Et godt og velfungerende
samspill er det som skal til for å sikre barnets
modning og utvikling, at det skal bli en del av den
rådende kulturen. Barnet blir ikke av sine
omsorgspersoner innhyllet i et «læringsmiljø», men i
et samspills- og relasjonsmiljø hvor man hele tiden
tilpasser seg til barnets reelt eksisterende
kapasiteter (sosialt, emosjonelt, kommunikativt). I
samhandlingen med barnet utvikles dets evne til å
skjønne omverdenen, influere på og være i gjensidig
utveksling med den. Samspill er dermed barnets normale
livsform, og det barnet lærer gjennom samspillet er
først og fremst læring om det å være sammen med andre,
det å fungere likt som og samarbeide med andre. Det er
selve relasjonen mellom barnet og andre personer som
er det viktige, ikke innholdet i en eller annen form
for læring. Klevstrands utgangspunkt er helt særegent
for behaviorismen.
Hva så med alle de barn - autister, døvblindfødte,
døve, blinde, multifunksjonshemmede o.a. - som på
grunn av sitt særegne biologiske eller organiske
utgangspunkt ikke så lett lar seg innhylle i denne
typen naturlig fellesskap og samspill, men som har økt
risiko for ikke å komme inn i slikt fellesskap? Dette
er barn som krever samspillsfremmende tiltak. De
fleste foreldre vil trenge hjelp til å identifisere
hvilke uttrykk og signaler hos barnet som det er mulig
å utvikle et normalt samspill rundt, og de trenger
hjelp til å finne de svar de skal gi barnet. Foreldre
(ofte ved hjelp av fagfolk) må finne de miljømessige
variabler og samspillsmessige betingelser som kan
gjøre det mulig for dem å oppnå kontakt med slike
annerledes barn. Dette er i varierende grad en
krevende oppgave. Klarer man imidlertid å finne disse
miljømessige betingelsene og utvikle kontakt og
samspill med barnet, er det ikke uten videre enkelt å
betrakte barnet som f.eks. autistisk. Det som er
kjennetegnet for atferdsterapien er at den a priori
pådytter barnet en hel rekke svikter og mangler:
Autistene har kommunikasjonsbrist, kognitiv svikt, de
kan ikke lære noe, de har ikke evne til blikkontakt,
de kjenner ikke sosiale kjøreregler osv. osv. Derfor
er heller ikke atferdsterapeutene oppmerksomme på
betydningen av samspillsbetingelsene barnet opplever,
og de leter nettopp ikke etter de samspillsvariabler
som muligens kan oppheve barnets isolasjon og
stereotype atferd etc. De vil bare «lære» barnet
normalisert atferd, såkalt «målatferd». Dersom barnet
nå ikke oppretter blikkontakt, er det noe annet i det
barnet gjør som kan betraktes eller tolkes som barnets
særegne måte å opprette og opprettholde kontakt med
andre personer på - f.eks. via lyder, berøring, gester
e.l.? Dette ser vi er tilfelle hos døvblindfødte barn
som heller ikke har blikkontakt. De oppretter gjerne
en berøringsmessig (taktil) kontakt med sine foreldre
som er analog med blikkontakten hos vanlige barn.
Dette er ikke enkelt for foreldre å se, ofte heller
ikke for fagfolk. Men straks man ser det, forsvinner
gjerne foreldrenes fortvilelse over mangel på kontakt
og de kan begynne å skape samspill med barnet. Man
bare finner en annen måte å ha kontakt på. Dermed
fjerner man også det elementet i barnets væremåte som
er med på å gjøre det funksjonshemmet og isolert. I
dag har vi få problemer med å skape samspill og
kontakt med døvblindfødte barn, og vi ser at de
utvikler seg langs tilsvarende milepæler som vanlige
barn, om enn på sine særegne måter og i sitt eget
tempo. Dette har krevet en forståelse av at svikten og
manglene ikke ligger i barnet alene, men like mye i
det omsorgsgivende miljøets evne til å tilpasse seg
det ståstedet hvor et samspill med barnet kan
opprettes. Dette betyr selvsagt ikke at foreldre har
noen skyld i at samspill ikke er opprettet.
Det er mulig at det finnes en gruppe barn hvor dette
ikke er mulig; at det er former for biologiske avvik
som gjør at det å etablere gjensidighet i kontakt og
felles oppmerksomhet i samspill ikke er mulig uansett
hvor god man er til å avpasse egen samspillskompetanse
til barnets væremåte. Det er i tilfelle denne gruppen
barn som er autister, og jeg vil tro at den er ganske
liten. I et atferdsterapeutisk opplegg foretar man
imidlertid ikke denne typen samspillsfremmende
justeringer i forhold til barnet for å finne ut av om
det kan samspille med andre eller ikke. Og da blir
gruppen autister stor, mangslungen og antagelig
inneholdende en stor gruppe falske positiver.
I den internasjonale litteraturen om autisme vektlegges
ofte andre intervensjonsstrategier enn Klevstrands.
Det optimale grunnlaget for å initiere samspill og
interaksjon mellom autister og andre personer synes å
være tilstede der hvor man systematisk og konsekvent
imiterer det autistiske barnets egen aktivitet og
væremåte. En rekke studier har vist at imitasjon av
det barnet spontant gjør, skaper interesse for den
andre personen, skjerper oppmerksomheten og gir mer
variert og nyansert lek hos barn med autisme. Disse
forskerne konkluderer at denne innfallsvinkelen
(imitasjon, identisk lek, samstemthet og
synkronisering til barnets handlinger og emosjonelle
uttrykk) kan være begynnelsen på interaksjon med
andre. Det er underlig at Klevstrand & co går motsatt
vei, nemlig at de skal lære autisten å imitere andre.
Dette er selvsagt langt mer krevende for barnet.
Hvorfor utprøver man ikke i autismefeltet de imitative
samspillsbaserte intervensjonsstrategiene som er
grundig beskrevet i litteraturen? Dette er samtidig en
diagnostisk innfallsvinkel: Dersom barnet mestrer
samspill på dette nivået er det jo ikke autistisk!
Læring via betinging, forsterkning eller
atferdsterapeutiske teknikker er ikke læring - rett og
slett fordi det ikke er læring om noe. Det tilfører
ikke barnet noen kunnskap om andre personers
intensjoner eller mening. Barnet lærer en tilstand
(«gi-mamma-en-klem»-tilstanden,
«putt-klossen-i-boksen»-tilstanden). Som mange
autismeforskere har påpekt passer imidlertid
betingings-læringen som hånd i hanske for autister,
fordi de så lenge de ikke er forankret i
mellompersonlig samspill synes å lære på denne
assosiative måten. Men da forblir de også autister -
«i alle døgnets våkne timer», «365 dager i året».
Det internasjonale autisme-feltet er preget av
teoretisk og metodisk mangfold, og det er synd at den
sterke satsningen på autisme i Norge de senere årene
ikke synes å ha tatt opp i seg dette mangfoldet, men
tråkker i gamle atferdsteoretiske spor. Alternative
innfallsvinkler finnes!
