I dag skal Norsk Redaktørforening på sitt årsmøte diskutere redaktørens samfunnsrolle; gårsdagens, dagens og framtidas. Her er en historie fra virkeligheten:

Den ideelle redaktør

Av Knut Lindh journalist
Norske redaktører er i dag invitert til å høre konsernsjef Alf Hildrum i A-pressen innlede til debatt over temaet «den ideelle redaktør» ved åpningen av Norsk Redaktørforenings årsmøte på Holmenkollen Park Hotel.
Det er en begivenhet som det er verdt å merke seg, siden man kan vente seg en meget spesiell demonstrasjon på at enkelte forvaltere av den fjerde statsmakt har like store problemer med å skille mellom liv og lære som politikere, prester og presidenter i NHO.
Redaktør og tidligere leder av Norsk Journalistlag, Sven Egil Omdal, skrev nylig i Dagspressen: «Alle som tar Alf Hildrum i hånden, sjekker at de får samtlige fingre tilbake igjen.» For alle dem som ikke får være til stede på Holmenkollen Park i dag, kommer her historien om redaktøren som mistet hele hånden:
Norulv Øvrebotten ble ansatt som publisher {ndash} sjefredaktør og administrerende redaktør - i Rogalands Avis i 1990. Den påtroppende redaktøren oppdaget raskt at han hadde påtatt seg en oppgave som var langt mer krevende enn noen hadde forespeilet ham. Det viste seg nemlig at avisen teknisk sett var konkurs. Tiden var knapp, drastiske beslutninger måtte tas - og tiltak iverksettes fort.
Seil eller synk, tenkte redaktøren, og til manges store forbauselse fikk han skuta tilbake i rom sjø i løpet av kort tid. Antall ansatte ble redusert fra 110 til om lag 60, til høylytte protester. Slikt kunne man gjøre i de borgerlige avisene - men ikke i en bedrift eid av arbeiderbevegelsen. Redaktør Øvrebotten kunne bare gi ett svar: 60 arbeidsplasser eller ingen. Kostnadsreduksjoner eller konkurs.
For å gjøre en lang historie kort: Etter to års hard innsats fra avisens ledelse og ansatte var egenkapitalen ikke lenger i minus, men på 40 prosent. Fra 1992 til 1995 genererte avisen et samlet overskudd på 17,2 mill. kroner av en årlig omsetning på vel 50 millioner. Norulv Øvrebotten ble hyllet som A-pressens nye wonderboy.
Men snuoperasjonen hadde kostet. Verst var det selvsagt for de oppsagte som ikke fikk nye jobber. Men toppsjefen begynte også å merke kjøret. Klare tegn på utbrenthet var legens diagnose, og i fjor sommer ville han sykemelde pasienten. Men Øvrebotten hadde ikke tid. I stedet ba han økonomisjefen om å overta som administrerende direktør, slik at han selv fullt ut kunne konsentrere seg om det neste målet: å lage distriktets beste nyhetsavis.
Redaktøren begynte å skrive ledere. For at Stavangers borgerskap ikke skulle være i tvil om hans journalistiske uavhengighet, meldte han seg samtidig ut av Arbeiderpartiet. RAs lørdagskommentarer, signert Norulv Øvrebotten, ble snart et samtaleemne i Stavanger. Han brøt med gamle tradisjoner og slo både til høyre og venstre hvis han mente det var berettiget. Det hendte at også regjeringen Brundtland og Det norske Arbeiderparti fikk så hatten passet.
Det begynte å gå rykter om at redaktøren var samtaleemne i Samarbeidsutvalget med stor S - utvalget som koordinerer Arbeiderpartiet og LOs bevegelser. Redaktøren mottok uformelle henvendelser: Hvis det ikke hadde vært for de gode økonomiske resultatene, så hadde du fått reisepass.
Gammel vane er vond å vende, og redaktøren glemte å ta hensyn til helsen. For noen måneder siden måtte han igjen konsultere lege, og denne gang var det ingen bønn. Med sykemeldingen fulgte diagnosen: utbrenthet og depresjon. Redaktøren hadde gitt alt og litt til, og det var blitt for mye.
Først hørte den sykemeldte redaktør ingenting fra sin arbeidsgiver, så tok direktør Bjørn Larsen i A-pressen kontakt. Meldingen var klar: Vi beklager. Dine dager i Rogalands Avis er over. La oss finne en annen jobb til deg. Deretter overlot konsernledelsen all videre kontakt med den sykemeldte redaktøren til sin advokat.
De færreste kommer over en depresjon når oppsigelsen følger sammen med sykemeldingen.
Begrunnelsen var som følger: Det var oppstått uenighet mellom redaktør og direktør om avisens videre strategi. Direktøren ønsket å investere i aksidenstrykkeriet, redaktøren ville satse på avisen. Eieren slo fast at den type samarbeidsproblemer kunne man ikke ha mellom de to topplederne.
Redaktøren måtte gå. Til tross for at alle hans beslutninger så langt hadde vært forankret i et enstemmig styre, ble han minnet om at han hadde fått ord på seg for å være en hard nøtt. Og hvem vil vel ansette en redaktør etter en konflikt? spurte Bjørn Larsen i en samtale med Norsk Redaktørforening.
Det var selvsagt ment som et godt råd og ikke som utpressing.
Bruddene på Redaktørplakaten - overenskomsten mellom redaktørforeningen og aviseierne om kjøreregler i norske medier - ble etter hvert så mange at redaktørforeningen fikk store problemer med å holde oversikten. Og overtrampene fortsatte, til tross for gjentatte advarsler. Redaktørens post ble beslaglagt, et mulig samarbeid med en konkurrerende avis ble ikke drøftet med redaktøren, og fungerende redaktør ble skjøvet til side og fikk beskjed om å rapportere til administrerende direktør.
Som om det ikke var nok, viste det seg at utspillet fra A-pressens advokat om å fjerne redaktøren ikke var behandlet i avisstyret.
Fremgangsmåten vil kanskje minne noen om en Hollywood-film, der Gene Hackman som amerikansk ubåtkaptein avsier følgende replikk: «Vi er her for å beskytte demokratiet, ikke praktisere det.»
Når A-pressens konsernsjef i dag sier at han ønsker uavhengige og frittalende redaktører, minnes vi også filmmogulen Samuel Goldwyns berømte kommentar: «Jeg vil ikke ha etterplaprere rundt meg. Jeg vil at folk skal si akkurat hva de mener, selv om det skal koste dem jobben.»
For hvem er Alf Hildrums ideelle redaktør? Det vet vi nå, for vedkommende inntok i forrige uke Norulv Øvrebottens kontor i Rogalands Avis etter at styret, mot Øvrebottens og Norsk Redaktørforenings protester, vedtok å konstituere en redaktør utenfra. Ikke bare utenfra huset eller A-pressen, men utenfra norsk presse.
Ifølge intervjuer han har gitt med Stavanger-avisene har den nye redaktøren ingen erfaring verken som journalist eller redaktør, men han kunne godt tenke seg å leve av å skrive. Han har bakgrunn som salgssekretær, reklamemann, banksjef, bedriftsrådgiver og skadesjef i et forsikringsselskap. Og som han selv sier: «Jeg er flink til å selge ideer, flink til å formulere meg, flink til å mene noe, flink til å argumentere og rask til å lære nye ting.»
A-pressens ideelle redaktør er med dette presentert. Og la oss ikke glemme ham som ble for ideell!

© Dagbladet