Av Britt Karin Larsen, forfatter
Med andre ord, et folk som alltid har opplevd seg selv som et eget folk, skal kanskje få lov til å bli betraktet som dette, og de av dem som har mistet kontakten med eget språk, historie og tradisjoner skal kanskje få anledning til å lære dette å kjenne. De første sigøynerne som kom vandrende fra India og inn i Tyskland og Sverige på fjorten-og femtenhundretallet ble kalt tartarer eller tattare, og derfra kommer ordet tatere. Språkforskning viser også at mer enn 60% av språket deres, romani, stammer fra indiske språk, og mange av ordene er identiske med ord på urdu slik det snakkes i dag. Pani for vann, jak for øye, osv. Renhetsbegreper, religion, bryllupsskikker osv. bidrar også til å peke på en indisk opprinnelse. Når dagens norske tatere ikke ønsker å forveksles med sigøynerne som kom hit på et mye senere tidspunkt, er det fordi både ervervstradisjoner og språk er forskjellig fra deres, og når de ønsker status som egen etnisk gruppe adskilt både fra sigøynere og andre er dette etter min mening noe vi må respektere. At taterne til en stor grad har mistet sitt ytre preg av å være et fremmed folk, fordi de tok opp blant seg andre som vandret langs veiene, og også i de senere år har giftet seg mer og mer med bønder (taterne er det eneste folket som bruker ordet bonde, boende, i dets opprinnelige betydning), vil ikke si det samme som at deres gamle kultur er død, mange bruker fremdeles sommerhalvåret til å reise rundt og tilby varer og tjenester, småbarna lærer fremdeles romani, og skikker og tradisjoner har overlevd i forbløffende grad, når en tar i betraktning at dette var et folk som stat og misjon ved hjelp av tvangskristning, tvangsbosetting og tvangssterilisering nesten greide å utrydde. Det at de i dag har fulgt reisende folk i resten av Europa og dannet sine første organisasjoner, viser også deres ønske om å holde fast ved sin kultur, et ønske man bør hilse velkommen i et land som liker å være langt framme om ikke aller først der kampen for menneskerettighetene utkjempes. Selv om veien fram er lang, selv om det vil vare lenge før et folk som er opplært til å skamme seg over sin egenart vil våge å reise hodet i samlet flokk, er stortingsforslaget i alle fall en begynnelse. At noen tatere kan skremmes av tanken på å bli utpekt som etnisk gruppe er forståelig, i likhet med jødene har de vonde erfaringer med offentlige registreringer, men status som egen minoritet vil ikke si det samme som at de skal tvinges til å kringkaste sitt etniske opphav, i likhet med både samer og jøder står de naturligvis fritt med hensyn til hva de ønsker å fortelle om seg selv og sin herkomst. En status som etnisk gruppe kan imidlertid bidra til å avlive myten om at dette er et folk av tilfeldige omflakkende individer uten mål og mening, et folk som myndighetene i sin nedlatenhet døpte omstreifere og satte seg som mål å hjelpe til å bli så norske som mulig, uvitende om deres rike kultur og deres strenge innbyrdes lover og regler, skikker som ennå i dag er levende ved f.eks. at døtre hegnes om like strengt som i asiatiske land og at menn og kvinner ikke kan omgås like fritt som hos oss. I de senere årene har både TV og media ellers vært opptatt av dette folkets historie i større grad enn før, og det er kanskje naturlig at man har fokusert mest på den tragiske delen, den som innbefatter at trolig flere hundre kvinner ble steriliserte og at tusener av barn ble tatt fra sine foreldre, gruoppvekkende avsløringer av et forsøk på en etnisk rensing vi kanskje bare har sett en brøkdel av. Her bør myndighetene komme med en offentlig og uforbeholden beklagelse, selv om det dette førte til av menneskelige tragedier aldri kan gjøres godt igjen. En følge av tvangsbosettingene hvor man fikk pengehjelp og hus mot å fornekte sitt eget folk, samt av massebortsettingene av taterbarn, var også at mange havnet i et kulturelt tomrom, uten følelse av å høre til noe sted overhodet. Under slike forhold skapes tapere, men at enkelte av taterne pga. mangelfull skolegang og følger av annen diskriminering melder seg inn i en forening for tapere i håp om å oppnå billighetserstatning, må ikke føre til at man blander kortene. Alle kan føle seg som tapere og stå fritt til å melde seg inn i en taperforening, men det er lite trolig at taternes egne organisasjoner vil godta en generell erstatning på 50000 kroner for tapt skolegang. Eller ville vår egen statsminister hvis hun var blitt fratatt muligheten til å lære å lese og skrive, synes at 50000 i erstatning var nok? Ellers bør etter min mening pressens vær varsom-plakat følges ekstra samvittighetsfullt når det gjelder en så sårbar gruppe som taterne, og pressens regler om å verne et intervjuobjekt mot deres egne uttalelser bør også gjelde her. Når en evangelist som selv er tater lattermildt utbryter overfor en journalist at han frelser fanter og fylliker , blir dette ellers gjerne en godbit som kommer som overskrift og som virker enormt krenkende på mange tusen mennesker som slett ikke oppfatter seg som et folk bestående av drukkenbolter. For deler av pressen er det dessverre godt stoff å framstille dette folket som alkoholisert og ødelagt, bedre enn å opplyse om alle de positive tingene, som f.eks. at dette folket har frembragt noen av våre mest begavede og populære musikere, for ikke å snakke om kjente og ledende personer helt øverst på samfunnsstigen, som foreløpig skjuler sin bakgrunn, men som forhåpenligvis en dag vil våge seg fram og støtte sitt eget folk. Selv om man ennå kan sies å befinne seg i startfasen, er mye likevel skjedd på forholdsvis få år. Siden jeg på slutten av åttitallet reiste rundt og intervjuet et folk som ikke kunne drømme om å organisere seg, har det grodd opp ialt tre organisasjoner, og språkforskningen og annen forskning som er med og bekrefter deres etniske opphav, har skutt fart. Store arrangementer, konserter og møter av og for dette folket har vært avholdt. Stortingsforslag har vært fremmet og representanter for taterne har sluppet til ved justiskomiteens bord for å bli hørt med sine synspunkter og krav. La oss håpe at dette betyr noe positivt, betyr begynnelsen på aksept og respekt for den mest forfulgte og undertrykte minoriteten i Norge. På Ris kirkegård utenfor Oslo ligger en anonym massegrav for pasienter uten pårørende som døde mens de var innlagt på Gaustad, ofre for en psykiatri som var snar med å stemple annerledes tenkende og handlende som gale . Taternes reisetrang ble blant annet av psykiatere sett på som en følge av deres manglende evne til å innordne seg autoriteter, altså en slags skavank som trengte behandling. Her, ved denne gravsteinen hvor det ligger minst to taterkvinner døde etter lobotomering, vil representanter for taterne den 7. mai legge ned en krans og minnes overgrepene begått mot denne gruppen. Når Stortinget nå skal behandle forslaget om oppreisning og erstatning til taterne, er det å håpe at man ikke på nytt havner i en særordning, et slags fantefond som gjør at denne gruppen enda en gang kommer dårligst ut. Enhver sak bør behandles individuelt og fremmes for retten der dette er nødvendig, med fri rettshjelp til enhver som måtte trenge det. Og når bondekvinner fester søljen til sine bunader den 17. mai, kan de kanskje sende en tanke til dem som denne skikken skriver seg fra, et folk som kom vandrende hit for fem hundre år siden, hvor kvinnene bar familiens formue på kroppen? Eller vi kan minnes en eldre kvinne i utkanten av vår bekjentskapskrets som aldri fikk barn, som aldri snakket om sin familie eller om hvor hun kom fra, som eide en gullring hun aldri våget bære, av angst at man på den kunne se at hun var av taterslekt. Ennå er det flest av disse. Av dem som føler de må holde seg skjult, slik jødene skjulte seg under annen verdenskrig. Er ikke dette en av Norges største skampletter til nå, og bør vi ikke se å få ryddet opp i denne saken?
