Det går en linje fra mellomkrigstidas rasehygiene til den moderne velferdsstat, skriver dansk forsker i en ny bok.

`Menneskeverd - før og nå`

Vitenskapen bak den tyske rasehygienen var ikke pervertert, men tvert imot allment godkjent, hevder en dansk historiker.

Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH

Finnes det paralleller mellom våre dagers menneskesyn og mellomkrigstidens rasehygiene? Ja, mener Lene Koch, dansk historiker, ph.d. Hun har tidligere i år utgitt en gjennomarbeidet beskrivelse av rasehygienens - eugenikkens - fremvekst og kår i Danmark før, under og etter annen verdenskrig - med tittelen Racehygiejne i Danmark 1920-56. Dette er forstemmende lesning, ikke bare i historisk henseende. Boken speiler tendenser i dagens samfunn, og kan leses som en advarsel mot genetisk-biologiske forklaringsmodeller, og mot det menneskesyn de innebærer.
Rent praktisk dokumenterer Koch hvordan rasehygienen ble tatt opp i politikken, hvordan den ble anerkjent og anvendt - og hvordan den forholdt seg til lignende tendenser i andre land. Dessuten viser hun hvordan det går en linje fra mellomkrigstidens rasehygiene til den moderne velferdsstat - og hvordan rasehygienen nesten umerkelig har glidd over i dagens genetiske forskning. Hun mener at noen av de samme grunnleggende verdier har ligget til grunn for vårt menneskesyn og oppfattelsen av «uønskede» individer - helt fra århundrets første tiår og frem til i dag.
Rasehygienen vokste frem i en tid da mange så den vestlige befolkningskvaliteten som synkende. Dette skapte utbredt bekymring, og bidro til å gi rasehygienen et lydhørt publikum. Dessuten hadde første verdenskrigs store tap og ødeleggelser skapt en generell undergangsstemning - som ble ytterligere styrket i deler av samfunnet etter omveltningene i Russland i 1917. I tillegg var den voksende arbeiderklassen med på å skape uro, idet mange var redde for hva et misfornøyd storbyproletariat kunne finne på under dårlige livsforhold. Lene Koch viser hvordan sosialpolitikk og rasehygiene i denne situasjonen ble integrert i en moderne velferdspolitisk løsning. Man ville sørge for at «det sosiale minimums politikk» - det at alle overlever på et visst minimum - ble kombinert med en begrensning av «undermålernes» antall i samfunnet. Disse såkalt «asosiale» undermålerne - bl.a. tilbakestående, kriminelle, sigøynere, osv. - trakk befolkningskvaliteten ned, mente man, og deres antall måtte derfor kontrolleres.
Koch understreker at rasehygienens representanter fantes over store deler av Europa, og i USA. Her i Norge hadde eugenikken også sine tilhengere, med Jon Alfred Mjøen som den mest kjente. Selv om Mjøen i mange henseende var svært omstridt, kan det - hva forholdet rasehygiene-politikk angår - nevnes at han allerede i 1914 holdt en tale på regjeringspartiet Venstres landsmøte, om bl.a. faren ved dårlig arvestoff og nødvendigheten av statlig inngripen i denne anledning. Budskapet falt ikke på stengrunn. Tjue år senere hadde Norge - i likhet med også Sverige og Danmark - sin egen sterilisasjonslov, jfr. de åndssvake. Koch kan fortelle at den eugeniske politikken faktisk ble støttet både fra høyre og venstre, og at den slik sett var godkjent av et bredere politisk spekter enn det som har vært vanlig å tro. Riktignok fantes det en rekke svært forskjellige varianter av rasehygienen, men poenget er likevel at grunnsynet stort sett var det samme. Felles for de grupper som beskjeftiget seg med rasehygienen - også sosialdemokrater og sosialister - var at de var tilhengere av en stat som administrerte en rasjonelt uttenkt kontroll over forplantningen. «Der eksisterede således i Danmark en tværpolitisk opinion, der støttede de racehygiejniske ideer,» skriver Koch. Hun understreker at rasehygienen også møtte motstand, og at mange mente den var rasistisk og pervertert. Likevel forhindret ikke dette at eugenikken politisk sett var i fremgang, og at den med klar konsekvens førte frem til krigens grusomheter. Nazistenes rasehygiene var med andre ord ikke kvalitativt forskjellig fra den øvrige europeiske eugenikk i tiden. «Den opfattelse, at nazismens genetik var uvidenskabelig og isolert fra den lægevidenskabelige mainstream, kan ikke opretholdes,» sier forfatteren.
Etter krigen stemplet man den tyske eugenikken som uvitenskapelig - som misbruk av ekte eugenikk - og la skylden for krigens redsler på nazismen, og ikke på rasehygienen som sådan. Dette gjorde at mange rasehygienikere kunne fortsette sitt arbeid også etter 1945, bl.a. sammen med tyske eugenikere fra nazitiden. I 1956 ble det menneskelige kromosomantall endelig fastslått, og rasehygienen gled over i genvitenskap - humangenetikk. Rasehygienens epoke var over, men - og dette er forfatterens poeng - det bakenforliggende menneskesyn var (og er) fremdeles til stede.
Fordi vi i dag har utstrakte prevensjons- og abortmuligheter, er ikke lenger «undermålerne» noen fare for samfunnet. Mens det tidligere var staten som bestemte hvilke individer som var mindreverdige, er ansvaret i dag flyttet over til enkeltindividet. Ved hjelp av bl.a. forsterdiagnostikk kan uønskede svangerskap unngås - og individer kan fjernes før fødselen. Men, resultatet blir i prinsippet det samme som under rasehygienen. De uønskede individene - f.eks. de tilbakestående - anses fremdeles som mindreverdige, og som en utgiftspost. Vi får nå i større grad det som kalles «back-door eugenics» - altså en eugenikk som ved sin frivillighet gjør en offentlig uttalt befolkningspolitikk overflødig. Staten legger bare forholdene til rette, og individene tar selv de «riktige» valgene. Med andre ord - rasehygienens grunnideer gjennomføres, uten tvang.
- Kochs konklusjon er unektelig ubehagelig - kanskje særlig fordi den sier noe om oss selv. Det handler om våre mest grunnleggende holdninger, om vårt menneskesyn - og naturlig nok vil vi slippe å høre at vi har tankegods til felles med rasehygienen. Dette henger kanskje sammen med vår tendens til å betrakte krigen som et tilnærmet isolert historisk fenomen - løsrevet fra tid og rom for øvrig. Det utgis således et stort antall bøker om krigen her til lands, mens overraskende få behandler mellomkrigstidens mentale klima, hvor fascistisk/nazistisk ideologi - herunder den tyske eugenikken - vokste frem, ut fra bredt anerkjente holdninger. Slik kan vi lettere ta suveren avstand fra rasehygienens menneskesyn, uten å behøve å gå våre egne holdninger nærmere etter i sømmene.
I en slik sammenheng kan det pekes på at arv i mange sammenhenger er i ferd med å få forrang fremfor miljø - og fremfor forståelsen av vekselvirkningen mellom disse - når det gjelder synet på menneskelig adferd i dagens samfunn. Vi lever i en tid hvor biologiske teorier og forklaringsmodeller - enten det dreier seg om genforskning, rase- eller kjønnsbestemt IQ-forskning, teorier om medfødte forbryterske anlegg, osv. - er i vekst. Faren for misbruk av slike teorier er tydelig til stede, ikke minst når biologiske modeller stadig oftere brukes i politisk øyemed - som f.eks. i USA. Når krybben er tom - hvis folk flest er misfornøyde og usikre - er det som kjent fristende å ty til enkle løsninger for å bortforklare sosialt ansvar. Når vi i økende grad måler menneskeverd ut fra biologiske og/eller genetiske normer - da er det grunn til å spørre seg hvor vi er på vei. Ikke minst når man får seg presentert ubehagelige og tankevekkende historiske paralleller.