Har de hemmelige tjenester identifisert fiender og avverget reelle trusler mot det norske demokratiet etter 1945? Har de hemmelige tjenester selv vært en slik fiende?

`Inkompetente hysj-tjenester`

I årene etter 1945 har de hemmelige tjenester brukt mange 10 000-talls årsverk og flere milliarder kroner på sin virksomhet. Det er all grunn til å spørre hvor mye sikkerhet den norske stat har fått for denne ressursinnsatsen.

Lars Gule, forsker
Dette er et spørsmål om kompetanse. Kompetanse vil si «dyktighet til noe» og de hemmelige tjenesters kompetanse kan bare vurderes i forhold til den oppgave de har vært pålagt. Denne oppgaven kan enkelt og mest allment uttrykkes som «forsvar av rikets sikkerhet». Våre hemmelige tjenester skal oppdage og avverge trusler mot statens sikkerhet - fra ytre og indre fiender. Et avgjørende spørsmål i det videre arbeidet med Lund-kommisjonens rapport må bli om de faktisk har avverget slike trusler.
En slik vurdering krever en presisering av hva som er en trussel mot statens sikkerhet. I en vid og ganske middelaldersk tolkning av begrepet ville enhver kritikk av statens institusjoner og virksomheter, inklusive den til enhver tid sittende regjerings politikk, bli oppfattet som en slik trussel. En så vid tolkning synes ikke bare urimelig, men må også være illegal etter Grunnloven av 1814, hvor det bl.a. heter at «Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen . . ., ere Enhver tilladte» ( 100). Vi kan dermed slå fast at tolkningen av hva som utgjør slike trusler skal være langt snevrere og dermed også mer konkret.
Vårt militære forsvar skal hindre okkupasjon og suverenitetstap. Dette er en viktig del av forsvaret av rikets sikkerhet. Dette krever en beredskap mot spionasje, sabotasje og såkalt femtekolonne-virksomhet. Slike aktiviteter er det derfor mer enn rimelig å se som de sentrale truslene mot rikets sikkerhet som de hemmelige tjenester skal avsløre og/eller avverge. Nødvendigvis må også terroranslag og kupplaner mot en lovlig regjering også inkluderes i hva som er trusler mot statens sikkerhet.
Det vil naturligvis kunne oppstå vanskeligheter i den konkrete identifiseringen og avgrensningen av mulige trusler. Hvilke kontakter med fremmede makter er spionasje og hvilke er legitime forbindelser? Hva er femtekolonne-virksomhet og hva er lovlig politisk aktivitet? Osv., osv. Nettopp denne typen spørsmål krever en velutviklet og mangfoldig kompetanse innenfor de hemmelige tjenester.
Men forsvaret av en demokratisk rettsstat er ikke bare forsvar av territorium og (enkelt)personer. Det er i større grad et forsvar av verdier - nemlig demokratiet selv og menneskerettighetene. I forhold til indre fiender er det særlig disse verdiene som skal forsvares. Derfor må de hemmelige tjenester også besitte en grunnleggende demokratisk kompetanse, som omfatter kunnskaper om hva Grunnloven og menneskerettighetserklæringene og -konvensjonene faktisk innebærer. Da har man et grunnlag for å identifisere antidemokratiske oppfatninger og ideologier. En realistisk trusselvurdering krever imidlertid også kompetanse til å vurdere omfanget av trusselen, og om den er voksende eller avtagende. Dette forutsetter samfunnsvitenskapelige kunnskaper.
Manglende demokratisk kompetanse har umiddelbare konsekvenser for den «overvåkningsfaglige» kompetansen: Uten å erkjenne hva man skal forsvare, kan man faktisk ikke identifisere truslene på noen fornuftig måte! Og uten å vite hva som skal forsvares, kan man heller ikke vite hvilke midler man har til rådighet. Dette innebærer at de hemmelige tjenester må ha en rotfestet forståelse av hva rettsstatens prinsipper sier om ytrings- og organisasjonsfrihet, om fagforeningsrettigheter og særlig om begrensningene i statens bruk av maktmidler.
De avgjørende spørsmål blir da: Har de hemmelige tjenester identifisert og avverget de reelle trusler mot det demokratiet Norge skulle være etter 1945? Har det eksistert indre fiender med styrke nok til å utgjøre en trussel mot demokratiet? Har de hemmelige tjenester selv vært en slik fiende?
Til sammen har de hemmelige tjenester brukt mange 10 000-talls årsverk og flere milliarder kroner de siste 50 år. Hvor mange spioner, sabotører, terrorister, kuppmakere og bevislige femtekolonnister har disse tjenestene avslørt disse årene? Står disse avsløringene i forhold til ressursinnsatsen? Er disse avsløringene et resultat av den systematiske overvåkningen av venstresiden? Eller er spionene etc. funnet i andre miljøer?
Og videre: Har det vært de hemmelige tjenesters fortjeneste at de antidemokratiske ideologier vi har sett i Norge etter krigen, er blitt nedkjempet? Eller er dette et resultat av den politiske kamp demokratiets forsvarere på venstresiden (og ellers) har ført mot antidemokratiske ideer?
Det fortsatte arbeidet med Lund-kommisjonens rapport krever svar på disse spørsmål. Det er med andre ord behov for en kritisk evaluering av de hemmelige tjenester med hensyn til hvilke målsettinger de har hatt, altså om målsettingene har vært i overensstemmelse med rimelige demokratiske tolkninger av begrepet rikets sikkerhet, og med hensyn til hvordan ressursbruken har vært i forhold til både målsettinger og resultater.
Det er en elementær organisasjonsteoretisk innsikt og erfaring at institusjoner og byråkratier som unndras åpenhet og kritikk, utvikler sine verste sider. Derfor underkastes stadig oftere både offentlige og private organisasjoner og institusjoner uavhengige kritiske evalueringer. De hemmelige tjenester kan ikke unntas fra slike evalueringer. Tvert imot, fordi de hemmelige tjenesters «verste sider» er en trussel mot - ja, nettopp - rikets sikkerhet, er det desto viktigere med slike granskinger. Lund-kommisjonen dokumenterer at tiden er overmoden.
Trusler mot rikets sikkerhet vil ofte være tett knyttet til både utenriks- og innenrikspolitiske forhold. Disse har endret seg dramatisk en rekke ganger de siste 50 årene, og burde ha ført til en stadig revidering av trusselbildet og omdisponering av ressursene i de hemmelige tjenester. Den kontinuerlige overvåkningen av venstresiden demonstrerer at så ikke har skjedd. Denne manglende fleksibiliteten illustrerer den omfattende inkompetansen.
De deler av den nye venstresiden på 60-og 70-tallet som høylytt snakket om «væpna revolusjon» måtte finne seg i å bli gått etter i sømmene, men et raskt blikk på disse smågruppene ville klargjort at det var snakk om en politisk analyse - basert på historiske erfaringer - og slett ikke praktiske forberedelser til oppstand og revolusjon, og videre at de antidemokratiske gruppene var altfor små til å utgjøre noen trussel mot demokratiet på kort sikt. Kartlegging av medlemmer, avis- og tidsskrift-abonnenter, fotografering av 8. mars- og 1. mai-demonstrasjoner var derfor infantilt inkompetent, fordi man sløste vekk enorme offentlige ressurser uten å fange en eneste spion, sabotør eller terrorist. Og tanken at det nye venstre skulle være en femtekolonne for Sovjetunionen, som altså var den militære trusselen, demonstrerer en inkompetanse på nivå med analfabetisme - man kan jo ikke ha lest de leserinnlegg man satt og klippet eller de aviser og tidsskrifter som Studiegruppen Edda abonnerte på!
Inkompetansen begrenser seg selvsagt ikke til utøvernivået. Både ledelsen i de hemmelige tjenester og de administrativt og politisk overordnede i departementer og regjering må ta sin del av ansvaret.
Den fliken av inkompetanse som Lund-kommisjonen dokumenterer, krever en systematisk gjennomgang av de hemmelige tjenester de siste 50 år. Evalueringskomiteen (eller komiteene) bør bestå av statsvitere, historikere og jurister, men også av politi- og etterretningsfaglig ekspertise. Komiteen(e) må få tilgang til alt relevant materiale. Det er bare på bakgrunn av en slik gjennomgang det kan legges planer for og fattes politiske og administrative vedtak om den omorganisering av disse tjenester som synes påkrevet, og etableres et grunnlag for oppreisning og erstatning til dem som har vært utsatt for uberettiget overvåkning.
Arbeidet med en slik kritisk evaluering haster fordi det er grunn til å tro at de inkompetente vil forsøke å skjule sin inkompetanse. Både Ronald Bye og oberst Oliver North har demonstrert hvor mye innsyn som kan hindres av bål og makuleringsmaskiner. Det er fare for at de alt er i gang.