Ny byarkitektur er ikke ensbetydende med modernismens glass- og betongfirkantisme. Det er bare i Norge, det.

`Arkitekturens alternativer`

Av ARNSTEIN ARNEBERG, arkitekturskribent

BYRENESSANSE: Paternoster Square ved St. Pauls i London slik plassen kan fremstå etter riving av dagens kontorblokker. Arkitekt: John Simpson m.fl.

PRINS CHARLES' STOLTHET: Fra den nye landsbyen Poundbury som nå reiser seg i Dorchester i England. Arkitekt: Leon Krier

TIDLØST OG VERDIG: Interiør fra Det nasjonale filmarkivet i Freixal i Portugal, ferdig i fjor. Arkitekt: Alberto Nunes m.fl.

Blir det krig i arkitektenes leir? Det håper de tre norske forkjemperne for tradisjonell byggekunst som nylig stilte ut sammen med 120 arkitekter fra Europa og USA i Bologna. Fienden er modernistisk arkitektur, og som allierte regner de med å ha den tause majoriteten blant oss som ikke er arkitekter. Det er ikke få!

Ammunisjon har de tatt med seg i form av tegninger og fotos av planer og allerede oppførte bygg i klassisk tradisjon. Bak denne andre triennalen (treårige utstillingen) for moderne, tradisjonell arkitektur står bevegelsen A Vision of Europe med Prins Charles i spissen. Og de er ikke snauere enn at de kaller årets manifestasjon for «Urban Renaissance» - «Byens renessanse».
Egentlig har krigen pågått siden modernismen feide tradisjonen av banen for 60 år siden. Ikke arkitektene imellom, men mellom dem og befolkningen. Og utgangspunktet for opprørerne i Bologna er at hvert år har folket tapt denne krigen. Over hele verden.
I Norge spanderer ikke arkitektenes egne fagtidsskrifter så mye som en notis om «A Vision of Europe», eller om at det arrangeres store utstillinger og internasjonale konferanser med dagens og morgendagens tradisjonelle arkitektur i fokus. Utstillerne og konferansedeltagerne i Bologna ser på moderne byer og tettsteder som sosiale katastrofeområder, og tror at folk godtar at det blir som det blir, fordi de er blendet av modernismens tilsynelatende teknologiske fullkommenhet.
Som i Oslo. Hvor blir det for eksempel av lenkegjengen på Filipstad, der UNI Storebrand akter å tette byens siste fjordgløtt med en maskin av en kontorblokk? Og hvorfor sier ingen ham imot, når arkitekturprofessor Christian Norberg-Schulz i Dagbladet utbasunerer at en opera på Vestbane-tomten må bygges av en modernist som Sverre Fehn?
Nå hender det at norske arkitekter tegner tradisjonelt de også, skjønt aldri i byene. Da dreier det seg om hytter og hus - når folk selv bestemmer. Vi svelger modernismens historieløshet i bybildet, men trives nå engang best i hus preget av gjenkjennelighet, med en form og med detaljer som gir assosiasjoner. Dødssynder for ekte modernister som streber etter det unike byggverk.
Arkitektene i Bologna peker på at den modernistiske arkitekturen ikke har annet å referere til enn seg selv. At den står for total historieløshet, ugjenkjennelighet og følgelig for umenneskelighet. Her henges bjella på katten - og her presenteres alternativer.
Disse arkitektene tar opp tråden som funkisen klippet over på 30-tallet. De griper den vanlige folkelige, harmoniske byggekunsten, der den forsvant inn i betongen, og pusser støvet av arkitektenes klassiske bygningskunst. Mens modernistene hevder at en klassisk søyle idag er pastisj, nostalgi og løgn, er søylen selve gjennomgangsfiguren i Bologna. Her holdes den frem som det vakreste symbolet for hele vår vestlige kultur.
I suveren forakt for den ånden som skapte Postgirobygget og Oslo Sentralstasjon, Liertoppen butikksenter og de nye regjeringskvartalene, skaper dagens klassisister universitetsbygninger i Cambridge med greske tempelfronter i huggen stein. De kanuflerer et bankpalass som en rekke individuelle bygårder i Brussel, og tegner nytt storbyhotell i jugendstil i Berlin. I USA bygger de forsteder som grønne landsbyer i beste colonial style. Og over alt: villaer og bygårder som ser ut som de alltid har ligget der.
Håpløse nostalgikere? Snarere oppegående arkitekter som mener at vanlig moderne arkitektur har spilt fallitt, at menneskene igjen må bli «alle tings målestokk» som det het under selve Renessansen for over et halvt tusen år siden. De hevder at modernismen, enkeltbygg som bydeler, eksisterer på en bløff om sin egen teknologiske fullkommenhet. Og at når modernistene får ture frem, er det i kraft av at folk aldri blir spurt, og at folk som selv reiser spørsmål, druknes i en grøt av fagtermer og kvasifilosofi.
Mønstringen i Bologna er stedet for alle som mener at det eneste som hjelper mot dagens glass- og betongfirkantisme, er dynamitt - og alternativer. Nå kollapser grimme 50- og 60-talls byggverk i støvskyer på begge sider av Atlanteren. Opp reiser det seg spredte eksempler på hevdvunnen, menneskevennlig arkitektur - som om modernismen aldri skulle ha eksistert. Er det demringen av en ny renessanse vi skimter?