I dagens arkitektur trenger man en skapende bevaring av et preg, snarere enn imitasjoner og uttrykk for en forgangen livsform.

`Arkitekturens både-og`

Av Christian Norberg-Schulz, professor i arkitektur
Det er lett å si enten-eller. I Dagbladet for 9. juni skriver Arnstein Arneberg (på kronikkplass) at «arkitekturens alternativer» er enten «dagens glass- og betongfirkantisme» eller en «vanlig folkelig harmonisk byggekunst», der den «klassiske søyle er gjennomgangsfigur».

Det er utvilsomt riktig at arkitekturen er inne i en uklar situasjon, men å forenkle problemene slik Arneberg gjør, er dessverre meningsløst. Jeg sier «dessverre», fordi det hadde vært greit for oss alle hvis vi kunne løse floken med et stilistisk knep.
Et blikk på arkitekturhistorien forteller oss at det aldri har eksistert en «vanlig folkelig harmonisk byggekunst». Vi behøver ikke reise lenger enn til Telemark og Hedmark for å erkjenne at verden er full av forskjellige byggeskikker (som riktignok har visse grunntrekk til felles), og at disse bare unntaksvis gjør bruk av «klassiske søyler». Den klassiske arkitekturens historie viser oss at også den manifesterte seg på høyst forskjellige måter, fra det greske tempel til den barokke kirke. Søylen var derfor heller ikke likedan bestandig, selv om den forble «søyle». Arkitekturhistorien gir oss med andre ord verken forbilder eller elementer som uten videre kan brukes på nytt. Når dette likevel skjer i dag, er det uttrykk for den nostalgi som kjennetegner en tid da alt er blitt blendverk.
Modernismen representerte et forsøk på å finne en utvei, for blendverket var like utbredt omkring århundreskiftet som i dag. Etter en første skapende periode i mellomkrigstiden ble den noen steder (Tyskland, Italia, Sovjet) stanset av totalitære regimer som vendte tilbake til klassisismen (!), eller andre steder utvannet av «pragmatiske» politikere og spekulanter. Det siste er tilfellet i Norge, der den levende modernismen som var blitt mottatt med begeistring i 30-årene (Vi Kan-utstillingen!), sovnet hen på Lambertseter og Veitvedt. Men det har også foregått en positiv utvikling innen modernismen. I særdeleshet har nordiske arkitekter bidratt til dens «humanisering». La meg bare nevne finnene Aalto og Pietilä, svenskene Asplund og Nyrén, danskene Utzon og Larsen og vår egen Sverre Fehn. Fehn er kanskje «modernist», hvis man gir ordet den vide betydning det fortjener, men han er sannelig ingen representant for «glass- og betongfirkantismen»! Disse navnene viser at også modernismen er mangfoldig og rik, og slett ikke trenger å erstattes av nostalgi. Den passer like lite som fortidens former inn i et enten-eller-skjema. For øvrig er det slett ikke tilfellet at det pågår en «krig mellom arkitektene og befolkningen». Uten å ta stilling til om den høyst moderne Aker Brygge er god arkitektur, må man iallfall innrømme at befolkningen liker seg der! Beboerne liker seg også i Giskehagen, og Sjøfartsmuseet er et yndet mål for både våre egne og turistene.
Arkitekturproblemet stikker med andre ord adskillig dypere enn Arneberg vil ha det til (og prins Charles for den saks skyld). Enkelt nok er det et spørsmål om å skape menneskeverdige omgivelser med vår tids midler. Det burde være unødvendig å fremholde at vi ikke lenger kan basere produksjonen på håndverk, og at moderne teknologi er kommet for å bli. Men at også den kan misbrukes, er en annen sak! Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke kan lære av historien. «Modernisten» Le Corbusier uttalte således at «historien har vært min eneste læremester», og hans skissebøker fra ungdomsårene forteller oss at han ikke var blind for skjønnheten i den gamle folkearkitekturen, eller domkirken i Siena, for den saks skyld. Men han kopierte ikke. Snarere oppdaget han prinsipper, og resultatet var blant annet en bygning som står som et av vårt århundres vesentligste verk: valfartskirken i Ronchamp (1952). Her er den moderne arkitekturen kunst, på linje med det beste fra fortiden.
Men prins Charles vil fornye byen, og det han protesterer mot er Le Corbusiers «grønne by», der fortidens gater og plasser nesten er forsvunnet. Diskusjonen om byen har imidlertid pågått i mange år nå, og ønsket om å gjenskape byrommet var allerede temaet på arkitekturbiennalen i Venezia i 1980. Fremdeles sloss vi med dette problemet, men ikke som en «krig» mellom modernister og tradisjonalister. Snarere er det tale om faglige studier og diskusjoner, der «brukerne» også deltar. For arkitektene ønsker jo at flest mulig blir interessert i arkitektur! «Brukermedvirkning» er lansert av arkitektene, og har mange steder båret frukter. For øvrig er arkitekturfaget også på vei inn i skoleverket.
Selv har jeg tatt opp spørsmålet om hva stedsidentitet innebærer, og har fremholdt at det vi trenger er en skapende bevaring av et preg, snarere enn imitasjoner av noe som var uttrykk for en forgangen livsform. Arnebergs «enten-eller» er en fiksjon som må erstattes av en «både-og»-holdning som respekterer historien istedenfor å fryse den fast i livløst blendverk.