`Ecstasy på Charing Cross Road`

Motestoffet ecstacy brer seg med farlig hurtighet. Forskeren Willy Pedersen viser hvordan stoffet i London har beveget seg til sentrum av underholdningsindustrien. Midt i det hele står Irvine Welsh, av mange utropt til 1990-tallets litterære stemme.

Av Willy Pedersen, Dr.philos., forsker ved UNGFORSK
På Charing Cross Road i London ligger bokhandlerne på rad. Jeg var der nå, i sommerhete juni, og ett var slående: Utstillingene var de samme langs hele gaten. I stabelsalg ble Irvine Welsh' siste bok monotont eksponert. Bokas tittel er «Ecstasy». På gul bunn fremtrer et blått ansikt, med glattraket hode og åpen munn. Mellom de hvite tennene en gul bokstav. Bokstaven er e. E for ecstasy. Jeg spurte ekspeditøren på Foyles hvordan boka solgte. Han hadde ikke sett maken. Toppselgere som John Grisham eller Jeffrey Archer blekner i sammenlikning. «Welsh is the writer of the decade.» Fortsatt gikk filmen «Trainspotting» basert på Welsh' første bok, med samme navn, og i dramatisert form på teater. I bilagene til The Independent og The Guardian var det anmeldelser og kommentarer. På omslaget til Vogue en vakker, men skjelett-tynn modell. Kritikk fra anoreksiofre. Kommentaren var: etter «Trainspotting» skal en være junkie thin.
Irvine Welsh startet ut med et portrett på vanskelig tilgjengelig skotsk aksent, av heroinbrukere i Edinburgh. Nå skriver han om motestoffet ecstasy og har funnet veien til de mest sofistikerte kulturarenaene. Motemarkedet i London bruker metaforer fra narkomani for å karakterisere de mest etterspurte modellene. Hvorfor?
Sosiologen Jenni Ward studerer rus- og ungdomskulturer i London. Hun ga denne tolkningen: Irvine Welsh er bare det siste, mest synlige uttrykk for noe som har foregått siden slutten av 1980-tallet. Deler av den såkalte ravekulturen har i aksellererende grad blitt absorbert av underholdningsindustrien. I denne industrien ligger det penger - for dem som treffer. Industrien sysselsetter titusener av mennesker bare i London - i discoteker, på nattklubber, i plateselskaper, i moteforretninger og hos konsertarrangører. Profitten kan være formidabel, men konkurransen er beinhard. Det er et flimrende, rastløst sug etter det siste, det nyeste, det som trekker de riktige gjestene. Nettopp nå er det subtile sjangermarkører i musikk med raveavledede navn som house, Techno og jungle som er mest verd. Musikken er basert på CD-plater, det danses, og disc-jockeyen er nøkkelfigur. De beste av dem kommer alltid fra Detroit. De er svarte, de er kunstnere ved sine anlegg, og de krever honorarer som minner om dem andre superstjerner får. På mange av klubbene bruker ni av ti gjester ecstasy, ifølge Jenni Ward.
Men store deler av underholdningsindustrien er gråsvart, deler av den er koplet til organisert kriminalitet, og en av de viktigste handelsvarene er nettopp ecstasy. Ecstasy og andre illegale rusmidler er best forståelig om en affektløst ser dem som varer, er synspunktet som brer seg blant forskere. Også på markedet for rusmidler er konkurransen hard, og siden stoffet ble introdusert på the rave dance scene seint på 1980-tallet, har prisene falt. I 1991 var prisen på en tablett i London 20 pund, i 1994 var prisen 12 pund, nå får du en tablett til 7-8 pund. Mye kommer fra Nederland, og en ser nye bruksmønstre. Mens stoffet i starten ble brukt på dance clubs i helgene, er det nå stadig flere som bruker det hjemme, i ukedagene. Særlig gjelder det de yngste tenåringene som er for unge til komme inn på klubbene, og folk i tredveårene som synes klubblivet begynner å bli masete. I tillegg finner stoffet veien inn i blandingsmisbruk i kombinasjon med andre stoffer, blant de mest utslåtte. Nettopp nå er det metadon som flyter mest ukontrollert i London - ifølge forskere ved The Centre for Research on Drugs and Health Behavior.
Ecstasy, eller MDMA, ble fremstilt allerede på begynnelsen av århundret. Det er rimelig å produsere. På tross av fallende pris, er profitten formidabel. Ingen vet hvor mange briter som bruker ecstasy, men anslag på mellom fem hundre tusen og en million er vanlig. Stoffet er brukt som rusmiddel i kort tid, en har relativt lite forskning på stoffet, men mye tyder på at det kan gi alvorlige både kort- og langsiktige fysiske og psykiske skader.
Ecstasy er viktigste rusmiddel, men også andre stimulerende rusmidler som amfetamin, kokain og crack omsettes på klubbene. Dessuten brukes «poppers» (amylnitrat), som er et sniffestoff som selges legalt, og som særlig er populært i gay-kulturen. Om ecstasy er viktig vare, er det imidlertid rikt jordsmonn også for andre varer i industrien: CD-er, musikkanlegg, trykking og distribusjon av løpesedler, moteklær (særlig T-skjorter), piercing. For ecstasy-brukeren er dessuten vann nødvendig, og vann har blitt solgt til ekstreme priser på Londons nattklubber. Store deler av industrien er svart, og slik gir den også en særegen karrierevei for engelske ungdommer. Veien går utenfor regulerte arbeidsavtaler, ofte til en varig gråsone av samfunnslivet, og det er salg og service det dreier seg om. - Et risikabelt prosjekt, i en velferdsstat som knaker stadig sterkere i sine sammenføyninger, i et land som i økende grad strir med marginaliserte ungdommer.
Her er bakgrunnen for Irvine Welsh' formidable gjennomslag - også i de etablerte bokhandlene på Charing Cross Road. Gatens beliggenhet illustrerer hva Welsh har truffet: den ligger som en skorpe langs forlystelseskvarteret Soho. Tjue meter inn fra denne highbrow-gaten, og du ser tett av «modeller», nattklubber, legalt salg av «poppers». På kveldstid ser du ungdommer samle seg utenfor de klubbene som er in - ungdommer med et hverdagsliv som Welsh forsøker å ta temperaturen på. Nøkkelen til Irvine Welsh' betydning som forfatter i hans første bok, «Trainspotting», ligger her - i hans nærhet til en ny virkelighet. (Ordet «trainspotting» konnoterer meningsløshet, og sikter til det å sitte på en jernbanestasjon og vente på tog, bare for å se om de er i rute.) Welsh ga den skotske arbeiderklasseungdommen en stemme, og dagens unge briter «don't work, they serve». Det er folk som yter service som utgjør rollegalleriet til Welsh.
En av tekstene i «Trainspotting» viser tydelig hvordan revansj er hans anliggende: vi møter den unge kvinnelige kelneren som arrogant trakasseres av studenter med aksent fra privatskoler, men som aper etter den cockney-aksenten de tillegger henne. Hun minnes en av hennes venner som sa «waiters have power», og bestemmer seg for å bruke makten. Diskret urinerer hun i vinen hun serverer. Gjesten oppdager det ikke. Siden legges det nye ting i maten deres, og det ender opp med verre saker enn urin.
Welsh kom, han skrev på sin skotske dialekt, han var en ny og rå stemme. Han hadde vært et sted. Han fortalte om hva han hadde opplevd. Heroin og sprøyter var del av det hele. Folk lyttet. For også illegale rusmidler var en del av hans generasjons erfaringsgrunnlag. Dette var den andre pol i bokas suksess: boka forteller om en erfaring stadig flere har. Illegale rusmidler er der, og de har nok kommet for å bli. «Trainspotting» er allerede trykt i mer enn tjue opplag.
For forleggeren ble «Trainspotting» en gullgruve. Raskt kommer tre nye bøker fra Welsh' hånd, med «Ecstasy» som den foreløpig siste. Men suksess er farlig. Særlig er den det når den blir råstoff for den aggressive underholdnings- og medieindustrien; når den konverteres til klingende mynt i stort omfang. Mens «Trainspotting» var en ny stemme, virker historiene i «Ecstasy» på en annen måte litterære: det er en ny generasjon (som ikke er Welsh' egen, han er 38 år) som nå presenteres. Skrivekloen har han fortsatt. Han fremstiller fortsatt aggresjonen mot «government cunts» («cunt» er hos ham synonym for «menneske» eller «person», av begge kjønn). Han anklager dem for å være uten evne til nytelse, for at de ønsker å få andre «tae feel guilty». Men stemmen er temmet, nå er alt mer gjennomtenkt og konstruert.
I intervjuer forteller Welsh at han misliker tittelen forfatter, «kulturell aktivist» er hva han ynder å kalle seg. Om det er et budskap han bærer fram, er det nok at ravekulturens karneval utgjør et potensiale for motstand mot et grådig postindustrielt samfunn, som har gjort servile tjenere av sine ungdomskull. Welsh er en forfatter med talent, han har selv levd, røft, men han har også en business-school graduate. Problemet til forfatteren Welsh er at han selv har falt i den fellen han så tydelig ser hans samfunn by de andre: han har solgt seg til en industri som har god trening i å konvertere originale varers bruksverdi til pregløs bytteverdi, på et marked som har det til formål. Denne industrien kan det med å suge profitt, og da blir veien kort - selv fra ravescenen i Soho til den dannede fiction-avdelingen hos Foyles på Charing Cross Road. For businessmannen Welsh, som har blitt pund-millionær på royalties, utgør nok det mindre av et problem.