Aldri har verdens foreldre hatt noe i nærheten av så mange overlevende barn som i vårt århundre.

Barns rolle i historien

I den senere tid er barnearbeid igjen kommet i fokus, og nå det sterkt økende barnearbeid i u-landene. Især har en markert uenighet mellom fagbevegelsen og LO på den ene siden og Redd Barna på den andre siden om strategiene i forhold til barnearbeid vakt oppmerksomhet.

Av Ole Jørgen Benedictow, professor i historie
Mens LO-siden har engasjert seg i en kompromissløs kamp mot barnearbeid, har Redd Barna blant annet gjennom virkningsfull TV-reklame reist en noe mer sammensatt problemstilling.
Redd Barnas utgangspunkt er at barnearbeid gjenspeiler nød og fattigdom og derfor kan være et viktig bidrag til familiens økonomi og funksjonsdyktighet, og at dette kan være til barnas beste. Det reiser et fundamentalt spørsmål: Dersom man lykkes i å forby og forhindre barnearbeid i industri og håndverksbedrifter i u-landene, hva er under slike forhold alternativet for disse barna? Redd Barnas TV-innslag peker på barneprostitusjon som et sannsynlig alternativ. LO-siden følte seg naturlig nok ille berørt over å få sitt arbeid perspektivert på denne måten, men de gode motiver er ikke trukket i tvil av noen.
Det er likevel utilfredsstillende at en så viktig problemstilling om millioner av barns arbeid i vår samtid ikke ble utdypet for allmennheten gjennom en mer omfattende og bredspektret drøftelse i våre media. Jeg skal her peke på enkelte viktige forhold for å forstå barnearbeids opphav og funksjonsmåte. Ikke minst vil historisk-demografiske og sosialhistoriske data fra en ikke så fjern fortid med omfattende barnearbeid i vår egen del av verden, også i vårt eget land, kunne perspektivere u-landsbefolkningenes situasjon, bakgrunnen for framveksten av industrielt barnearbeid og konsekvensene av forbud og bekjempelse.
Det finnes omfattende historisk materiale som viser at kjernen i sterk utnyttelse av barns arbeidskraft er sterk befolkningsvekst, det vil si at foreldre får flere overlevende barn enn de kan ta seg av på en god måte. Det er en myte at det alltid har vært slik, og at familiene alltid forsøker å maksimere antall overlevende barn for å trygge sin alderdom. Historisk har barnedødeligheten vært så høy at foreldre har hatt store problemer med å sikre seg etterkommere, selv med den i fortida allment rådende naturlige fruktbarhet (effektiv prevensjon er historisk sett noe ganske nytt). Etter de omtrentlige anslag som historiske demografer har gjort, økte verdens folketall fra begynnelsen av vår tidsregning til 1750, altså tidspunktet for den industrielle revolusjon, med 0,065 % i årlig gjennomsnitt, og det tok da over 1000 år å fordoble jordas folketall. Det innebærer altså at foreldre i gjennomsnitt bare så vidt greide å få drøyt 2,1 barn fram til voksen alder.
Det er dette som gjenspeiles i Barabara Hanawalts undersøkelse av barns levekår i England omkring 1300, da folketallet sto omtrent stille eller var begynt på en svakt fallende trend: Kildene viser at barn i høy grad hadde en barndom der lek og fritid var hovedelementer og arbeid spilte en begrenset rolle. Foreldre hadde typisk ikke flere barn enn de kunne ta seg av uten å ty til sterk utnyttelse av barnas arbeidskraft.
Fra begynnelsen av vår tidsregning til våre dager stiger de overlevende barnetall i familiene i to bølger. Første bølge reiser seg først og brått i Europa med den industrielle revolusjon omkring 1750, som jo også sammenfaller med en begynnende vitenskapelig revolusjon, økende allmenn vekt på rasjonalitet (opplysningstida), økende statlig administrativ kompetanse og politisk bevissthet om ansvar for befolkningens velferd. Befolkningsveksten i England der den industrielle revolusjon startet opp, økte plutselig fra en historisk sett i og for seg ganske betydelig veksttakt i første halvdel av 1700-tallet på 0,2 % årlig, til 0,9 % 1750-1799 og 1,4 % 1800-1849, altså en syvdobling i veksttakten i løpet av et hundreår. Til det svarer et sterkt økende antall overlevende barn i engelske familier og et omfang av industrielt barnearbeid som vakte forferdelse i brede kretser da realitetene kom for en dag omkring 1800.
Den andre bølgen reiser seg etterhvert som europeisk medisinsk vitenskap og antiepidemisk organisasjonsteknikk med karantene, isolasjon, vaksinering, hospitalisering osv. bredte seg til u-landene med imperialismen. Veksttakten til u-landenes befolkninger skyter derfor stor fart, især etter århundreskiftet, slik at jordas befolkning i perioden 1750-1950 i snitt øker 0,6 % årlig, en tidobling i forhold til perioden 0-1750. Mellom 1950 og 1990 er veksttakten gjennom medisinske framskritt, u-hjelp og FN-tiltak blitt mer enn tredoblet til nær 2 %, altså en tredvedobling i forhold til perioden 0-1750. Det tok fra tidenes morgen til 1820 før det var én milliard mennesker på jorda. Nå øker jordas befolkning med én milliard mennesker på 10 år, fra 5 milliarder i 1987 til 6 milliarder i 1997. Aldri har verdens foreldre hatt noe i nærheten av så mange overlevende barn som i vårt århundre, og spesielt i de siste tiår. Dette er den historisk-demografiske bakgrunn for den sterkt økte utnyttelsen av barns arbeidskraft i u-landene, og for den eksplosive veksten i antallet gatebarn. Foreldre greier i stort omfang ikke lenger å ta seg av barna sine eller får langt flere barn enn de ønsker å ta seg av. Dette er en ny historisk situasjon.
I England utløste det omfattende industrielle barnearbeid høylytte krav om reformer både fra konservativt og liberalt hold. Parlamentskommisjoner ble nedsatt for å undersøke forholdene, og de fokuserte naturlig nok på de mest graverende forholdene og vektla elendighetsbeskrivelser for å fremme reformer. Det materialet som slik ble innsamlet og formet ut fra gode reformpolitiske motiver, har i ettertid fullstendig dominert skolebøker og andre populære framstillinger, uten mange sideblikk til spørsmål om representativitet og politiske motiver.
Overfokuseringen på de mest graverende forhold er framhevet av førsteamanuensis ved Høgskolen i Bø Ellen Schrumpf i en artikkel i Historisk tidsskrift i 1993: «Synet på industrielt barnearbeid. Et oppgjør med elendighetshistorien». Hun legger fram resultatene både av egne undersøkelse ved Ulefos Sagbrug og Porsgrunds Porselænsfabrikk mellom 1850 og 1910, og av andre forskere, som viser at barn gjennom sitt arbeid bidro til å stabilisere og forbedre familiens levekår og derigjennom også sin egen livssituasjon.
Vi kan illustrere dette med et typisk eksempel fra arbeiderminnene som ble samlet inn i 1950-årene: «Jeg er født på Lauvsnes 25. juli 1877. Da jeg var ti år, fikk jeg en raspkjøreplass på saga (rasp = sagflis) (...) Arbeidsdagen var lang. Dagen fra kl. 6 morgen til 7 aften, inndelt i fire økter, altså 11 timer per dag. Mitt arbeid besto i å kjøre rasp. Til det ble det brukt trillebår. Denne var stor og tung for en ung gutt. Jeg tok små lass, men det endte med at dungen av rasp vokste. Min mor, som kom med mat til meg, hjalp meg i matpausene, og på dette vis klarte jeg da jobben. Etter hvert ble jeg mer vant til større lass og klarte til slutt plassen ganske godt.
Lønna for dette arbeid var for min del kr 0,75 per dag. Da sesongen var slutt og jeg fikk oppgjør, hadde jeg kr 60 til gode. Bestyreren betrodde meg nesten ikke å gå hjem med pengene. Jeg ble nesten på gråten, men til slutt fikk jeg dem. Da jeg kom hjem, sa jeg til far: «Nå går vi og kjøper bomullstøy til bukse og trøye til meg.» Det kom på 7-9 kroner. «Resten skal du få til avbetaling på butikkgjelden.» Jeg tenkte meg at ved dette skulle vi igjen få kreditt, og det viste seg å holde. Etter hvert bedret økonomien seg, og det ble bedre å klare seg.»
Inntektsargumentet for barnearbeid ble i samtida langt på vei godtatt, det var derfor ikke ofte agitert for forbud, men for reformer, reduksjon i arbeidstid, inspeksjon og sikkerhetsforskrifter, aldersbegrensninger osv. Slik sett kan man si at en aktivistisk forbuds- og boikottlinje, slik dette agiteres for av LO og fagbevegelsen, ignorerer eller underbetoner viktige historiske erfaringer.

© Dagbladet