De var venner - oppmuntret hverandre, skrøt av hverandres litterære produkter: Det er ikke bare vår tid som har fostret litterært kameraderi.

`Litterær klikk i 1820-årene`

Den litteratur som ble publisert her til lands i femtenårsperioden etter 1814 er i ettertid blitt levnet liten ære. Det var Grunnloven, ikke litteraturen, som ble ansett som det beste og mest gyldige uttrykk for det norske folks tanker og følelser av politisk myndighet og uavhengighet, av fedrelandskjærlighet og borgersinn.

Av Arild Stubhaug,
forfatter
Eidsvollsgrunnloven var et storverk, den ga stemmerett til vel 45 prosent av den mannlige befolkning over 25 år, det vil si vel 10 prosent av folket - et imponerende høyt tall sammenliknet med andre land i Europa. I Frankrike hadde bare 0,3 prosent av folket stemmerett, i Belgia hadde litt over 1 prosent av befolkningen stemmerett i 1840, i England hadde bare 20 prosent av den mannlige befolkning stemmrerett i 1832, og ved den store riksdagsreformen i Sverige i 1866 fikk bare fem prosent av folket stemmerett. Gjennom den norske Grunnloven, med revisjon og union med Sverige høsten 1814, var det folket selv som vedtok lovene og bestemte skattene gjennom valgte representanter. Det norske folk var trådt inn i en ny tid, med en fri diskuterende presse og en grunnfestet tro på at alle livets goder kunne oppnås av enhver. Og selv om også dikterne delte denne optimismen, dyrket de ennå de klassiske formene og forbildene, og dermed på en måte de gamle heltene. For ettertiden var det først med Wergeland og Welhaven og deres kretser i 1830-årene, at litteraturen kom à jour.

De delte det litterære parnass mellom seg
De som i 1820-årene ble ansett som landets største forfattere gikk under betegnelsen diktertrekløveret. Det var Henrik Anker Bjerregaard, Conrad Nicolai Schwach og Maurits Hansen, født 1792, 1793 og 1794. Selv om de alle skrev i mange sjangrer, kom de, i offentlighetens lys, til å dele det litterære parnass mellom seg: Bjerregaard var dramatikeren, Schwach var poeten, Hansen var novellisten. Bjerregaard ble lenge husket for den kronede nasjonalsangen «Sønner af Norge det ældgamle Riiget sjunger af Harpen den festlige Klang», og for å ha skrevet «Fjeldeventyret», som med musikk av Waldemar Thrane var det første nasjonale syngespillet, og en fast gjenganger på norske scener utover i hundreåret. Maurits Hansen er ennå av og til representert med et prosastykke i norske lesebøker, og blir i visse kretser hedret for å ha skrevet verdens første kriminalhistorie, «Mordet på maskinbyger Rolfsen» i 1840, ett år før Edgar Allan Poes «Mordene i rue Morgue». Av Schwachs omfattende lyriske produksjon blir det av og til sunget: «Mens Nordhavet bruser mod fjeldbygt Strand og stolte Erindringer vækker om Fædrenes Ry som til fjerne land det gikk på de nordiske Snekke.» Osv.
Dette trekløveret hadde helt siden skoledagene ved Christiania Katedralskole, 1810 - 1812, kjent hverandre og støttet hverandre i litterære arbeider, som de rundt 1814 begynte å offentliggjøre i ulike publikasjoner, aviser, tidsskrift og egne utgivelser. Bjerregaard og Schwach hadde utdannet seg til jurister, og begge arbeidet resten av livet som embetsmenn i ulike stillinger i rettsapparatet. Maurits Hansen var også en tid ved Universitetet, men tok ingen embetseksamen, underviste litt her og der, ble engasjert som redaktør for en søndagsutgave av Morgenbladet, hovedstadens første dagsavis fra 1819, som gjerne ville ha en søndagsutgave med mye dikt og noveller. Men året etter skiltes de tre vennene: Hansen reiste til en bedre betalt lærerstilling i Trondhjem, Schwach ble prokurator i Arendal, Bjerregaard ble værende høyesterettsadvokat i hovedstaden. De stod i kontakt med hverandre pr. brev, oppmuntret hverandre og skrøt av hverandres litterære produkter, men møttes ikke igjen før i mai 1829 i Christiania, en uke etter det berømte Torvslaget 17. mai da den svenske stattholder von Platen lot soldater angripe folkemengden, og blant annet mishandlet student Wergeland. Schwach kom fra Arendal med dampskipet «Constitutionen» til Fredriksværn, der det korresponderte med dampskipet «Prinds Carl» som kom fra København og gikk videre til Christiania. (Uken før var det «Constitutionen» som hadde kommet til hovedstaden, og utløst hurraropene og opptøyene!) Dikter Schwach tok inn på Hotel du Nord, hovedstadens første hotell, som hadde åpnet dørene året før, i Dronningens gate. Maurits Hansen kom fra Kongsberg, der han tre år tidligere hadde slått seg ned med familie, og der han ble livet ut i en stilling som overlærer og bestyrer ved Kongsberg Skole.
Bjerregaard møtte opp med sin nye flamme, den femtenårige Henriette Hansen, hovedstadens yndigste skuespillerinne. Forbindelsen ble nærmest ansett som en skandale: at den respekterte høyesterettsadvokat og dikter hadde erobret den ennå ikke konfirmerte Henriette Hansen, høkerdatteren, som mange anså som landets mest lovende skuespillerinne! Det eneste Henriette Hansen ble kritisert for på scenen var en for tydelig Christiania-uttale, hun burde «cultivere sin Røst». Hun sa beve, sveve, kreve, osv., i stedet for bæve, svæve, kræve. Mange mente det var et stort tap for norsk teaterliv da hun etter giftermålet et par år senere ikke lenger viste seg på scenen. Ekteskapet ble heller ikke lykkelig, han ble syk og døde i 1842, hun levde i ennå 50 år.
Men tilbake til mai 1829: Med seg hadde diktertrekløveret også Ole Rein Holm, byens mest markante teateranmelder. O.R. Holm hadde vært en felles venn helt siden skoledagene, og som arving til det rike handelshuset Einar Holm verserte det mange historier om hans generøsitet, ikke bare overfor venner. Schwach fortalte gjerne om julefeiringen i København i 1812 - de tilhørte det siste studentkull som måtte til København for å ta examen artium - da de etter å ha feiret norsk jul med «Risengrød» og «Evans gaver», skeiet ut i Københavns nattegater med sangen «For Norge, Kjæmpers Fødeland». De hadde blitt tatt av vekterne, som ville ha satt dem i arrest dersom ikke Ole Rein Holm hadde tatt frem «sin stedse fyldte Lommebog og givet Vægterne tilstrækkelige Grunde til at lade os slippe». Ved Universitetet i Christiania, som startet sin undervisning i 1813, hadde også Holm begynt å lese jus, men han var mest interessert i å spille teater, og gikk for å være hovedstadens beste mannlige skuespiller, dessuten var han byens rikeste ungkar, god for mer enn «en Tønde Guld». Men så begikk hans far selvmord, og unge Holm giftet seg med en vakker pike som ble en ufyselig kone som slo og terroriserte ham, og nektet ham å ha vennene sine på besøk. Unge Holm begynte å drikke, trelasthandelen, som han hadde overtatt, gikk over ende, og han selv viste seg oftere og oftere beruset på scenen. Da han døde i 1832, bare 37 år gammel, var ikke vennene i tvil om at det var hans kone som hadde ført ham i «Armod, Vanære og en tidlig Grav».

Wergeland brøytet seg vei til «de store»
Men nok en gang tilbake til Hotel du Nord og mai 1829: Opplivet av gjensynets gleder gikk de alle til teateret, det Strømbergske teater, der både Holm og Henriette Hansen var fast ansatt. Dette var byens første offentlige teater, åpnet to år tidligere, som nå stillet amatøroppsetningene på ærverdige Dramatiske Selskabs scene i Grænsehaven, senere Akersgaten, i skyggen. Og teaterinteressen var stor, det Strømbergske teater hadde hatt fulle hus selv i kalde vinterkvelder, da det var slik isende trekk fra hullet i taket over lampekronen at publikum beholdt hattene på, og ønsket seg halm på gulvet så de kunne holde føttene varme. Fra lampekronen kunne det forresten fra tid til annen dryppe både olje og falle glass ned over publikum. Denne kvelden i mai 1829 var teateret også fullsatt, og i første pause da Bjerregaard og Schwach sto i passiar i parkettet, hørtes plutselig en skrikende stemme fra galleriet: «Veed I at den største Poeten i Norge er her i Aften? Der staaer han Conrad Schwach, ja Djævelen brekke mig gjør han saa, for jeg kjender ham, for han har logeret hos mig, skal jeg sige Jer.» Det var seilmaker Grøner, en av Schwachs gamle logiverter i Christiania, som sto og pekte på dikteren. Alle vendte seg da mot Schwach, også den 21 år gamle Henrik Wergeland, som straks brøytet seg vei bort til «de store». Men i det samme gikk teppet opp for andre akt. I neste pause tok så Schwach, Maurits Hansen og Bjerregaard med seg den unge Wergeland til «Restaurationsværelset», og drakk flere glass punsj sammen. Schwach kommenterer i sine erindringer, skrevet 20 år senere, at Wergeland «visst ikke ansaae mig for Norges største Poet, men vel erkjendte mig for en av Norges faae Digtere». Wergeland hadde senere, på ulik vis, kontakt og beundring for alle i «diktertrekløveret». Og av Schwach laget han til og med et adjektiv. I «Kringla» (Siful, 1839), heter det at noen forener i sin diktning akvarellmanéren og akvavitmanéren, «men da bliver det sqvabbet eller schwachet». Ellers syntes den unge mester at de gamles vers inneholdt vel mye «Svada», som den gang mest refererte til overtalelsesgudinnen Svada.