Oslo er i en byplanfaglig krise. Arealdisponering og utbygging styres av et liberalistisk næringsliv med politiske støttespillere uten en samlet plan og uten visjoner.

`Kan Stor-Oslo kalles en by?`

Da varemagasinet Steen & Strøm åpnet sine moderne dører i 1930, midt i tigerstadens hjerte, og en forbløffet folkemengde entret den store overlyshallen med rulletrappene og det parisiske interiøret, var det en hendelse som inngikk i byplansjef Hals' optimistiske visjoner for en regionalt utformet hovedstad.

JAN CARLSEN, arkitekturskribent
Når finanshybriden Steen & Strøm Invest nå innvier sin kjøpesenterkoloss i skogsbrynet ved Vinterbro i Ås kommune, skjer det i en tid preget av byplanfaglig krise og total mangel på interkommunal samarbeidsvilje i samfunnsbyggingen.
Mye har hendt med våre byomgivelser i løpet av de seks-sju tiårene. Den gang kunne Harald Hals presentere noen av dette lands ypperste - men samtidig omstridte - urbane konsepter, med forarbeidet «Fra Christiania til Stor-Oslo» (1929) og «Stor-Oslo - Forslag til generalplan» (1934) som hovedverk i et imponerende allsidig og kreativt arkitektliv.
I disse dager opplever vi at Oslos næringsbyråd egenmektig griper inn i en av byens mest delikate planleggingsspørsmål, anvendelsen av området Bjørvika-Bispevika, uten forankring i et arkitektonisk helhetsprosjekt, ved å «tilby» storkonsernet Telenor en attraktiv tomt mellom den forhenværende Jernbaneskolen og det påtenkte middelaldermuseet på Sørenga. Bagrunnelsen er at monopolbedriften - med mer enn 4000 ansatte - truer med å flytte sin virksomhet til Fornebu i Bærum. Samme signal sies UNI Storebrand å ha tilkjennegitt da forsikringsmastodonten (som nylig kjøpte 11 kjøpesentre av Steen & Strøm Invest for 3 milliarder kroner) for en billig pengE kapret den s.k. Trekanttomten ved Aker Brygge, en av de siste sjønære territoriene i sentrum, i den hensikt å forsyne indre fjordbasseng med et kontorpalass i klassisk Vestre Vika-stil.
I den heroiske Hals-epoken var profesjonsidealet at arkitekten skulle mestre alle yrkesroller, fra hustegning til reguleringer og større planoppgaver. Nå på midten av 90-tallet dokumenterer Arkitekturmuseets gledelig utstilling «Norsk samtidsarkitektur 1990-95» at vår byggekunst er på rett vei, men jeg kjenner ingen arkitekter som vil påta seg ansvaret for den tøylesløse ferd fjord-byen Oslo er i ferd med å legge ut på.
For tjue år siden var det fortsatt noen som trodde helhjertet på byplankunsten. «Regional tenkning og regional utvikling kan komme til å bli blant de viktigste kjennetegn for et lands kulturnivå og dets demokratiske kvaliteter i framtiden,» konkluderte arkitekturprofessor Erik Lorange i en entusiastisk fagbok anno 1977.
Slik gikk det dessverre ikke. 80-årene hjemsøkte oss. Nå er det tvert om markedskreftenes geografiske forgodtbefinnende og myndighetenes fragmentariske arealdisponeringer, de tilsynelatende anarkistiske lokaliseringsvalg blant oljerikets gründere og deres politiske støttespillere, som bestemmer tettstedenes framtoning og miljø. ”A la en nasjonal farsott omringes byene i denne amerikaniserte nasjon av gigantiske shoppinganlegg strategisk plassert langs motorveiene i periferiene, hvorav de 35 største sentrene omsatte varer for mer enn 20 milliarder kroner i 1995. Og ensformige ferdighuskolonier etableres som privatiserte øysamfunn stadig lenger unna de opprinnelige bykjernene og de nedslitte drabantbyene. Og kommersielle bebyggelser av den brautende sorten man ser åpenbare seg utover highway-aksen mellom Skøyen og Sandvika i Oslo-regionen - med framgangsrike IT-selskaper som plommen i egget - gjør sitt til at den tradisjonelle byorganismen og dens sivilisatoriske eksistens går i oppløsning.
Ingen offentlige instanser vedkjenner seg å ha planlagte dette sjelløse Suburbia. Man henviser opportunistisk til den kommunale selvråderetten og til Det Frie Næringslivs logikk.
I realiteten er det Carl I. Hagens «liberale» drøm som går i oppfyllelse når silkebåndet klippes for pengegaloppens Vinterbro. Det var Frp-statsmannen som burde ha holdt lovtalen og gratulert Ås kommune med nykomlingen som skal konkurrere med grannen Ski Storsenter, åpnet av Olav Thon-gruppen i fjor høst, deres niende supermarked i Stor-Oslo, og skape enda livligere kappestrid for handelsstanden i distriktet og for forretningslivet i Oslos urgamle butikkgater.
Alt som er godt for Mammon er godt for Norge.
1934-planen var et redskap i planøkonomiens og det sosial-demokratiske regimets hender. Et byplankontor skal kun ha rådgivende og utredende funksjoner, ikke opptre som en reguleringsivrig stat i staten. Slik oppmuntres den sunne og folkelige markedsarkitekturens formgivere.
Her skal vi ikke gå nærmere inn på det paradoksale i den tidlige funksjonalismen, nemlig byplanene som på den ene siden tok sosiale hensyn og baserte seg på stedlig identitet - en byggemåte som hadde uttalte humanistiske mål - og på den annen side framsto som kapitalismens dynamiske rammeverk med sin maskinbytenkning og sitt sonedelte, hierarkiske bysamfunn. Arkitekt Hals kunne tegne perler som Torshov-kvartalene og Ullevål Haveby, og samtidig la seg inspirere av USAs nyfrelste bilbyer og Tysklands effektive «minimumsboliger». Kanskje er det byggeskikkens dilemma, i et klassedelt samfunn, å skulle tilfredsstille motstridende interesser og forene «øst» og «vest» i bybyggingen. Men det merkantile hundeslagsmål som for tiden brennmerker Det Store Stedets estetikk, laissez faire-politikkens virkninger på byregionenes bruksverdi og trivsel, foregår hinsides ethvert fornuftig samfunnssystem.
Generalplanen til Hals forutsatte en sammenslåing av Oslo og Aker, en hendelse som fant sted 14 år senere, i 1948, mens en tilsvarende fusjon med det priviligerte Bærum var like urealistisk den gang som nå. Men mye taler likevel for at det ville tjene Stor-Oslos befolkning og bylandskap om man lot Oslo og Bærum inngå i samme planleggingsrevir og på den måten fikk slutt på eiendomsspekulasjonene og klondykebyggingen som utspiller seg på hver side av ramponerte Lysakerelva, tydeligst gestaltet omkring nydannelsen Lysaker Torg og på det ettertraktete Fornebulandet, hvor de bærumske småkongene - i lokaldemokratiets navn - meler sin egen kake.
«Bygningsetaten herjer med Oslo», sa arkitekturfilosofen Christian Norberg-Schulz i et intervju i Dagbladet 1. mars. «Byen har en naturgitt orden og en fantastisk fin romdannelse. Det burde være utgangspunktet for planleggerne ... I dag er helhetsforståelsen av byen borte.» Svaret må bli å kreve at myndighetene yter økonomiske midler til et faglig opprustet byplankontor, med mandater som løslater planleggerne fra den korporative tvangstrøyen. Men et slikt tiltak ville ikke være tilstrekkelig. Vi trenger et selvstendig, vitenskapelig og artistisk regionplankontor. Er fylkesmannen i Oslo og Akershus, den miljøengasjerte ekspolitikeren Kåre Willoch, i så fall rett adressat for denne ønsketenkte, men maktpåliggende appell?
Hvordan en regionplan for Stor-Oslo bør utformes, og hvilke aktører som skal delta i et slikt omfattende planarbeid, er et kapittel for seg. Men man kunne begynne med et uhildet forprosjekt, og la høringsrunden for dokumentet munne ut i en tverrfaglig konferanse hvor også en storslagen økologisk byplanutstilling - arrangert ved opptakten til år 2000 - satte fantasiens hjul i sving hos leg og lærd.
Bærum og de andre nabokommunene har utnyttet arenaen Oslo lenge nok nå. Og hvis en ny selvbestaltet randbebyggelse vokser norover fra Oslo Sentralstasjon over kommunegrensen, slik mange skeptikere frykter når storflyplassen på Gardemoen står klar, er perspektiv-tegningen ikke til å misforstå.
Noen må komme hovedstaden til unnsetning før bybildet forvandles til en forminsket utgave av Los Angeles.