Denne uka åpnet Norsk Arkitekturmuseum utstillingen Boliger for folk flest . Her blir de siste 50 årenes boligbygging i Norge framstilt - en periode hvor mange har flyttet fra arbeiderboliger til husbankhus.

Trenger vi sosial boligbygging?

I likhet med planøkonomi er sosial boligbygging kommet i miskreditt, og mange mener at begrepet bør avskaffes, fordi det har utspilt sin rolle. Men markedet alene er neppe egnet til å oppfylle de sammensatte krav som kjennetegner et godt boligområde. I et moderne demokrati må samfunnets ansvar for boligsituasjonen gjentolkes.

Av TORE BRANTENBERG, professor i byggekunst ved NTNU i Trondheim
Sosial boligbygging er uløselig knyttet til velferdsstaten og har lange røtter i europeisk historie. I Norge knytter vi definisjonen til kombinasjonen av statlige kredittordninger og subsidier, offentlig tilrettelegging og kooperativ organisering. Når den overordnede politiske målsetting er at den enkelte borger skal kunne disponere en høvelig bolig til en overkommelig pris, må det nødvendigvis etableres et omfattende samvirke mellom flere instanser av både offentlig og privat karakter. I et moderne samfunn, preget av sentralisering, arbeidsdeling og spesialisering, er det mange grupper og enkeltindivider som ikke selv er i stand til å sørge for dekking av sitt boligbehov. Denne delegering av ansvar er kjerneproblemet i all sosial boligbygging.
Det moderne mennesket vil være selvstendig og ha frihet til å bestemme over sitt eget liv. Inngrep i denne frihet betraktes som overgrep, og er kanskje årsaken til at mange anser sosial boligbygging for å være en slags forsorg og et permanent krisetiltak. I gamle dager var det nedverdigende å havne på sosialen . Men denne ubehagelige arven fra trangere tider behøver ikke hindre nødvendige fellestiltak i en endret økonomisk og sosial situasjon.
Dessuten øker antallet befolkningsgrupper som ikke synes det er viktig å kontrollere hele planleggings- og byggeprosessen. Det kan skyldes svak helse, dårlig økonomi, manglende oversikt eller prioritering av andre gjøremål. Likevel har disse anonyme brukerne måttet ta til takke med upersonlige standardløsninger, og et manglende forhold til det miljøet man skal leve i er trolig hovedårsaken til at mange boligområder altfor tidlig preges av fysisk forfall. Minimal medvirkning fra beboernes side er også et av de største ankepunkter mot seriebyggingen fra 1960- og 1970-årene. En byggeprosess er imidlertid tidkrevende og komplisert, og det er ikke alltid de aktive deltakerne i prosessen som flytter inn. Likevel burde den ansvarlige kommune og utbygger i langt større utstrekning arbeide med konstant etterprøving og erfaringsinnhenting for å kunne imøtekomme oppjusterte boligkrav.
Dessuten er de fleste boliger i liten grad planlagt med tanke på forandring. Beboernes behov er ulike, og kravene endres over tid, i takt med familiestruktur og økonomi. Fleksible boliger gir den enkelte beboer mulighet for å tilpasse boligen til sine individuelle behov, men tiltakene strander ofte på byråkratiske krav om felles standard og forenklede behandlingsrutiner. Her kommer antallet inn som begrensende faktor.
Det er mest rasjonelt å bygge store områder under ett. Det gjelder ikke bare selve boligene, men også hele infrastrukturen med veianlegg og ledningsnett. Effektivisering av grunnlagsinvesteringer og vedlikehold har alltid vært den viktigste målsetting bak store boligområder. Kravet til likeverdighet for alle leiligheter med hensyn til lys og luft medførte dessuten unødig monotoni. Leilighetene i boligblokkenes nederste etasje fikk ikke direkte adgang til haven, fordi alle utearealene skulle være felles. Og gavlleilighetene fikk ikke vinduer fordi alle skulle ha samme fordeler - og ulemper. Dette karikerte rettferdighetsprinsippet var skreddersydd for entreprenørenes ønske om forenklet produksjon av like enheter. Senere er det likevel påvist at gjentakelseseffekten over et visst minimumsantall bare kommer entreprenørene til gode og ikke medfører rimeligere husleie.
I motsetning til andre europeere er nordmenn vant til å rå grunnen aleine uten forstyrrende innblanding fra naboer eller myndigheter. Men nettopp i et større fellesskap kan ulikheter tolereres, selv om det blir noe mer komplisert å administrere. Her er det snarere tale om en mindre byråkratisk tilrettelegging og en smidigere arkitektonisk-kunstnerisk løsning.
Likevel er dugnadsånden - og vel å merke den frivillige - sterkt rotfestet i det norske lynnet. Noe som ikke bare stammer fra etterkrigsårenes knapphetssituasjon, men som er en kollektiv arv fra gårdssamfunnets naturalhusholdning, hvor selvbergingen ofte måtte suppleres med fellesinnsats, ikke minst når naturkreftene slo seg vrange, eller når store bygninger skulle reises på kort tid.
Et fenomen som er lite vektlagt i Norge er at mange ulike mennesker samlet på ett sted kan yte hverandre gjensidig hjelp, fordi de representerer ulike aldersgrupper og ulik kompetanse. Dette er verdifulle ressurser som kan utnyttes når offentlig omsorg etter hvert svekkes eller rasjonaliseres bort. Men da må også det fysiske miljøet forberedes slik at det sosiale miljøet kan utvikles. Med større vekt på fellesrom og halvprivate overgangssoner mellom ute og inne, hyggelige møteplasser og sitteplasser foran inngangene, i trapperommet, på gårdsplassen, på takterrassen og hvor forholdene ellers ligger til rette.
Et kollektivt liv i samvær med andre forutsetter dessuten et skjermet privatliv. Dårlig lydisolasjon begrenser privat utfoldelse og er kanskje hovedårsaken til sosial boligbyggings vanry.
Det er en vanskelig balansegang å skape en arkitektur som er rasjonell og samtidig vakker, slik at husleien blir overkommelig, og uten å umyndiggjøre beboerne. Her hviler et stort ansvar på alle deltakerne i byggeprosessen:
- Kan boligområdet utformes slik at bebyggelsen inspirerer til samhold og solidaritet, og samtidig gir mulighet for privatliv og individuell utfoldelse, uten å svekke fellesskapet?
-Kan likhet og rettferdighet kombineres med frihet?
-Kan et boligområde gi både trivsel og trøst?
Betydningen av de fysiske rammene må likevel ikke overvurderes. Et godt sosialt miljø kan bare skapes av beboerne selv, på deres egne premisser. Men rommene vi beveger oss i, som skal fungere som arena for handling og opplevelse, må kunne stimulere dette miljøet og motivere til å bli tatt i bruk. Fremtidens viktigste oppgave blir å skape menneskeverdige bymiljøer med boligene som den sammenbindende tråd i bymønsterets kompliserte og skjøre vev.
Hver tid har sine uttrykk og sine idealer, og vi må også skape våre, slik at det som bygges i dag kan bli historiske fingeravtrykk og inspirasjon for kommende slekter. På samme måte som vi - uten å kopiere - kan hente impulser fra andre tider. Hele bolighistorien frembyr et verdifullt arsenal av menneskelig kunnskap og forbilder som vi fortsatt kan hente inspirasjon fra. Mange av disse verdiene er også av en kunstnerisk - og poetisk - karakter som overskrider det rasjonelle imperativ, for mennesket lever ikke av brød alene. I beste fall kan det poetiske element gi næring til fantasien og styrke menneskets iboende sans for skjønnhet og nødvendige behov for kontakt med sine medmennesker. Her ligger den største utfordringen for fremtidens politikere og byråkrater, for byggherrer og arkitekter - og beboerne selv.

© Dagbladet