Han oppholdt seg i buddhistiske klostre. Sa farvel til klinisk forskning. Ble opptatt av filosofi, LSD og skrev dikt. Han ble en myte, men hva sitter vi igjen med etter den berømte psykiateren?

Hvem var Ronald D. Laing?
Ronald D. Laing var kanskje den mest berømte psykiater på 1960-tallet. Alle opplyste studenter kjente Laing, og «The politics of experience» ble for noen en bibel. Mange fagfolk leste hans bok «The divided self. A study of sanity and madness». Han ble tidlig oppfattet som en representant for antipsykiatrien.

Av EINAR KRINGLEN, professor
En grunn til hans berømmelse var media, som trodde på ham og som alltid vil ha forkjærlighet for kontroversielle ytringer. I dag skulle jeg tro at Laing stort sett er et ukjent navn blant de unge. Nylig er det kommet flere biografier om Laing, den siste er John Clays «R.D. Laing - A divided self».
På 1960-tallet hadde man, ikke minst i Norge, to radikale kulturer - en hippiekultur preget av blomster, frihet og stoff, og en kultur preget av nøktern livsstil og aggressiv kamp for kommunismen. Laing tilhørte så absolutt den første retningen. Han var jo også privatpraktiserende psykiater og tjente godt på sine bøker, noe som neppe disponerte for en kommunistisk politisk oppfatning.
Laing ble født i Glasgow i Skottland i 1927. Før han begynte å studere medisin hadde han gjennomgått klassisk gymnas med gresk og latin - fag han senere skulle få god bruk for i sin kontakt med europeisk filosofi. Det var som militærlege han ble opptatt av psykiatrien, og det var her han viste sin evne til å komme i kontakt med psykotiske pasienter. Etter psykiatrisk spesialutdannelse og fire år i psykoanalyse, noe han etter hvert betraktet som en pliktøvelse for å få status som psykoanalytiker, begynte han privatpraksis i London. Her kom han tidlig i kontakt med kjente psykoterapeuter: Ernest Jones, Wilfred Bion, Melanie Klein og David Winnicott.
Laing skrev «The divided self» bare 28 år gammel, en bok som etter at den kom ut i Penguin-utgave, ble solgt i enorme opplag både i Vest-Europa og USA. Han forsøkte her å gjøre psykosene forståelige på samme vis som Freud hadde forsøkt å gjøre nevrotiske symptomer forståelige. For Laing er den schizofrene psykose ikke først og fremst et produkt av individuell arvelig eller konstitusjonell disposisjon, men uttrykk for mellommenneskelige vansker som får individet til å utvikle det han kalte et «falskt jeg» for å overleve. Han angriper den tradisjonelle psykiatri, som han mener objektiviserer pasienten. For Laing er ikke pasienten et kasus, men et menneske som en selv. Terapeuten som person er den helende kraft, ikke teknikken. Men han stiller seg også kritisk til den freudske psykoanalyse, som i sin teori er mekanistisk.
Den første mer empirisk vitenskapelige avhandling, «Sanity, madness and the family» fra 1964, skrev han sammen med kollegaen Easterson. Temaet var samspillet i familien der ett medlem er psykotisk. Et bind nummer to ble annonsert, men kom aldri ut. Boka var en interessant ansats, men av begrenset vitenskapelig verdi. At schizofreni er uttrykk for familiepatologi, forble en hypotese.
Under et studieopphold i USA i 1964 besøkte Laing blant andre psykiateren John Rosen, en aparte schizofreniterapeut, og Timothy Leary, en psykologiprofessor som ble kjent for sin propaganda for hasj og LSD. Selv ble han også i økende grad opptatt av LSD i sin privatpraksis. Mange forbandt ham med familieterapi, men hans erfaring på dette felt var meget begrenset.
I 1965 stiftet Laing, som et alternativ til de store psykiatriske institusjoner, Kingsley Hall i London. Institusjonen eksisterte frem til 1970 og skulle være et sted for alvorlig psykotiske pasienter. Men få ble egentlig behandlet der. Derimot ble stedet et Mekka for besøkende. Den sentrale begivenheten om dagen var det sene middagsmåltidet med Laing ved bordenden, med spaghetti, brød og vin.
I 1967 ble det arrangert en svær kongress i London: «Dialectics of liberation», der Laing og Cooper, en sydafrikansk psykiater, og andre forsøkte å bringe politikk og psykoanalyse nærmere sammen. Flere kjente intellektuelle fra 60-tallet var på talerlista, som antropologen Allan Ginsburgh og den revolusjonære Stokely Carmichael, som reiste fra konferansen i raseri etter å ha blitt fornærmet av Laing.
I 1971-1972 tilbragte Laing et år i India i forskjellige buddhistiske klostre. Langt tidligere hadde han sagt farvel til klinisk forskning, var blitt interessert i filosofi og LSD, og skrev dikt. Han ble mer og mer opptatt av selve fødselstraumet, som han mente spilte en stor rolle i menneskets psykologi. Han hevdet også at han husket sin egen fødsel. Hans eget liv ble mer og mer kaotisk med tre ekteskap og ti barn. Alkoholforbruket var til tider formidabelt.
Etter en foredragsturné i USA på 1970-tallet kom Laing på første side i Newsweek. Men innen fagmiljøet ble han møtt med økende skepsis. Det ble etter hvert et vanlig mønster at psykiatere og psykologer etter å ha hørt hans alkoholistiske vrøvl noen minutter forlot hans møte med undrende studenter tilbake. På grunn av sin noe spesielle legepraksis ble han seinere presset ut av den engelske legeforeningen.
På 1980-tallet var det stille rundt Laing. Med den økende interesse, særlig i USA, for klassifikasjon og biologiske forklaringsmodeller hadde de eksistensialistiske strømninger innen psykiatrien vært i tilbakegang. I radio og TV-program benektet Laing nå ofte hva han hadde sagt tidligere. Han var ikke imot psykiatrisk behandling, han benektet ikke at visse alvorlige psykiske lidelser kunne ha en genetisk komponent.
Hvordan skal man vurdere Laings innsats i dag? Laing ble tidlig, med sine mange foredrag i England, USA og på Kontinentet, en guru for unge studenter, alltid med stappfulle hus. Han fremstod som en intellektuell representant for motkulturen, og det dannet seg mange myter om Laing. Tilhengerne satte ham på en pidestall og hevdet at han fra første stund ble motarbeidet av det psykiatriske «establishment». De samme myter hadde oppstått om Sigmund Freud. Men motstanden mot Freud kom først etter 1900, da psykoanalysen gikk over til å bli en bevegelse mer enn en vitenskap. Slik også med Laing, som av det psykiatriske «establishment» riktignok ble tatt imot med kritikk, men også med respekt og invitert til prestisjefylte vitenskapelige konferanser. Det var først på 1970-tallet etter fullstendig ukritiske uttalelser og uverdige offentlige opptredener at han ikke lenger ble tatt alvorlig av sine fagfeller.
De fleste fagfolk, uansett ideologisk orientering, vil nok være enige om at hans første bok, «The divided self», var et mesterverk: interessant, tildels med nye originale synspunkter i et eksistensialistisk språk. Noen vil nok ved lesningen av boka i dag stille spørsmålet: hva var egentlig nytt, dreier det seg ikke bare om en beskrivelse med andre ord, og gir hans eksistensialistiske fenomenologiske tilnærming virkelig ny innsikt? Eller kan det være at når i alle fall jeg blir litt skuffet ved lesningen av Laing i dag, er det fordi hans beskrivelse og forståelsesmodell egentlig er blitt en del av den alminnelige kliniske innsikt? Det mest positive ved den eksistensialistiske retning i psykiatrien var dens humanistiske innslag. Mindre heldig var den antivitenskapelige innstilling, neglisjering av både biologiske og utviklingsmessige synsmåter og dens romantisering av psykotiske opplevelser.
Ronald D. Laings mer empirisk pregete familiepsykologiske bidrag mener jeg er svake og siteres heller ikke lenger. Som poet og essayist fra 1970-1980-tallet er han vel også stort sett ute av bildet. Hans indirekte propaganda for stoff må ha hatt store negative konsekvenser.
Jeg ble selv kjent med Ronald D. Laing under en vitenskapelig konferanse i USA i 1967. Han var en uvanlig selvopptatt mann, men belest og en uhyre stimulerende samtalepartner. Han hadde nok en tendens til å overdrive sin vanskelige barndom. Han likte å fortelle at hans mor var schizofren, noe hun ifølge biografiene neppe var. Men at hun var avvikende og forsøkte å binde sønnen til seg, er nok riktig. Mye av Laings tidligere skyhet tilskrives hennes holdning. Han var som enebarn av en noe grublende natur. Han kunne også gi inntrykk av at han var oppvokst uten særlig kjærlighet og at faren var voldelig. Biografiene tyder på at det er en overdrivelse. Faren synes å ha vært blid og fredelig. Som tekniker i kommunen var økonomien rimelig god, og faren inviterte ofte venner og naboer til sangaftener. Selv var Laing også svært musikalsk og ble faktisk en habil pianist.
Laing var fra ungdommen av en ivrig sportsmann. Han døde i 1989, bare 62 år gammel, i St. Tropez, under en tennismatch. Dit var han blitt invitert på sommerferie av en velstående amerikansk venn.

© Dagbladet