«Det som preger dagens norske utviklingsdebatt er det store fraværet av fremtidsrettet aktualitet ... Det oppleves som et fravær av mening.»

Bilder av de andre
Hva preger den offentlige norske utviklingsdebatten ved årtusenskiftet? Hvilken rolle spiller ulike aktører - offentlige myndigheter, politiske grupperinger, forskningsmiljøer - i å sette aktuelle problemstillinger på dagsorden? Er norsk utviklingssamarbeid i krise?

Av ELDRID RØINE, Senter for internasjonalt universitetssamarbeid
På 90-tallet gjør flere endringer seg gjeldende i norsk og internasjonal utviklingstenkning. Jeg sikter her til endringer som bærer frem nye bilder av oss og de andre, med de implikasjoner dette har for norsk utviklingssamarbeid i dag og i morgen. Det som likevel fremfor alt preger dagens norske utviklingsdebatt, er det store fraværet av fremtidsrettet aktualitet. For mange som er opptatt av utviklingsspørsmål, oppleves dette som fravær av mening.
Min påstand er at det her dreier seg om så vidt grunnleggende endringer at vi ser konturene av et nytt verdensbilde. I takt med fremveksten av dette nye verdensbildet endres både innhold, strategi og den underliggende motivasjon for norsk utviklingssamarbeid med sør. Disse endringene går klart frem av begrepsapparatet, som sier oss noe om Norges verdistatus versus partnerne i sør, om relasjonen og samhandlingen mellom de to partene:

På 1960- tallet ga vi u-hjelp til u-land
På 60- og 70-tallet ga Norge u-hjelp til u-land. Disse begrepene danner et bilde av en dominant velgjører (Norge), en svak hjelpetrengende (u-landene), en relasjon av typen kurator³-klient eller foreldre-barn, og en enveis samhandling hvor Norge er den aktive part. I dette bildet er det lett å tro at Norges motivasjon for å gi u-hjelp bunner i godhet, nestekjærlighet, altruisme - med et anstrøk av at «vi vet best hva som er til deres (u-landenes) beste».
På 80-tallet sluttet Norge å gi u-hjelp. I stedet ble utviklingsbistand innført. Bistandsbegrepet presenterer et nytt bilde av oss og de andre, hvor de andre (utviklingslandene) kan sies å være i ferd med «å bli voksne». Gjennom bistand får Norge en mer moderat og mindre aktiv rolle vis-à-vis utviklingslandene, idet det nå handler om å bistå, supplere eller støtte samhandlingspartnernes egne tiltak. Likevel gjennomsyres bildet fremdeles av oppfatningen om at Norges bistand er nødvendig for at utviklingslandene skal klare seg, eller at den underliggende motivasjon for å drive bistand er ønsket om å hjelpe de andre.
På tampen av årtusenet er det flere tegn som tyder på at vi er i ferd med å legge av oss det gamle og reise et radikalt nytt verdensbilde. Norge driver i dag mindre med bistand, til fordel for utviklingssamarbeid med sør. Dette peker i retning av samhandling mellom likeverdige partnere, basert på gjensidig interesse, nytte og respekt. Partnerne i sør har endelig blitt «voksne», selvstendige og ansvarlige partnere som det lønner segfor Norge å samarbeide med.
Til dette bildet hører også begreper som gjensidig avhengighet, globalisering, bærekraftig utvikling og «our common future». I utviklingssamarbeid er ikke fokus lenger primært rettet mot de andres (partnere i sør) betydelige behov som følge av den vertikale avstanden mellom oss og dem. I stedet er fokus rettet mot de store og alvorlige fellesutfordringene verden i dag står overfor - utfordringer som krever felles innsats for at verden skal kunne oppleve en akseptabel fremtid. I en gammel forestilling er vi alle, med våre små og store ulikheter, i samme båt hvor det gjelder å holde båten flytende på vei inn i en ny fremtid.
Medborgerskap i et verdenssamfunn preget av gjensidig avhengighet må nødvendigvis være knyttet til en fordeling av rettigheter og plikter basert på prinsippet om likeverd. Fattig og rik, lærd og analfabet, svart og hvit - på tvers av ulikheter er enhvers bidrag påkrevet for bevaring av miljøet, forvaltning av ressursene, bekjempelse av fattigdom og kontroll med befolkningsveksten. Den mobiliserende faktor blir således ikke lenger forskjeller, men likhet.
Eiendomsretten til problemer og løsninger flyttes gradvis fra russere, kinesere, nordmenn og afrikanere og over på et globalt nivå. Det er liten tvil om at atomavfall på Kola, Kinas oppseiling som økonomisk stormakt, norske oljeteknologiske nyvinninger og gjenreisingen av jordbruksproduksjon i tørke- og krigsrammede Tigray er utfordringer som direkte angår verdenssamfunnet av i dag og i morgen. Felles problemer krever felles løsninger.
Slik kan vi si at den underliggende motivasjon for utviklingssamarbeid ikke lenger er dominert av nestekjærlighet, altruisme og solidaritet med de andre. Som verdensborgere med like rettigheter og plikter i forhold til en felles fremtid blir det tvert om både nødvendig og legitimt å drive utviklingssamarbeid basert på egeninteresse, gjensidige ytelser og solidaritet «med oss selv». I noen grad bærer også Bistandsmeldingen (St.meld. nr 19 1995-1996) preg av en slik forståelse.
Det er derfor beklagelig at det som preger den offentlige norske utviklingsdebatten ved årtusenskiftet, nettopp er fraværet av fremtidsrettede diskusjoner som kan bidra til å avklare hvilke idealer man vil satse ressurser på å nå, på hvilket motivasjonsgrunnlag og ved hjelp av hvilke strategier. For at norsk utviklingssamarbeid skal ha tilstrekkelig legitimitet og troverdighet, er det nødvendig med en levende debatt av normativ så vel som praktisk karakter, og med bred deltakelse fra ulike aktører.
Det bærer derfor galt av sted når offentlige utviklingsmyndigheter, representert ved NORAD, til stadighet kritiseres for u-hjelp som ble gitt på 70-tallet, eller for ikke å drive utviklingssamarbeid motivert av uegennyttig nestekjærlighet. Slik jeg har forstått det, arbeider NORAD nå for at bredest mulige lag av den norske befolkning skal være engasjert i utviklingssamarbeid. Dette innebærer blant annet at NORAD tilbyr økonomisk støtte til samarbeid mellom kulturmiljøer, frivillige organisasjoner, universiteter, næringsliv osv. i Norge og tilsvarende partnere i sør. Er dette en form for «skjult hjelp» til norske særinteresser? Eller representerer det såkalte institusjonssamarbeidet et skritt i retning av en fremtid hvor likeverdige partnere samarbeider på grunnlag av felles interesse og gjensidighet - en fremtid hvor NORADs primære rolle, om noen overhodet, kanskje vil være som finansierings-og forvaltningsinstitusjon?

I dag mindre bi- stand, mer samarbeid
Utviklingsmyndighetene synes også å ha problemer med å skape en fremtidsrettet debatt om mottakeransvar. I det perspektivet jeg har forsøkt å tegne opp her, kunne begrepet mottakeransvar med fordel byttes ut med partneransvar. Poenget her er imidlertid at offentlige utviklingsmyndigheter, representert ved NORAD, ser ut til å mangle oppdaterte diskusjonspartnere og informerte debattmotstandere.
Ingen er tjent med at offentlige myndigheter mer eller mindre alene utgjør fortroppen i norsk utviklingssamarbeid, både hva gjelder visjoner, utforming og iverksetting. Hvem kan i så fall utfordre myndighetene på deres normative grunnlag og målsettinger, hvem skal da kunne kontrollere at byråkratiet omsetter sin egen politikk i praksis? En slik situasjon vekker vondre assosiasjoner, og vil utvilsomt skade utviklingssamarbeidet.
Utviklingsmyndighetene, og ikke minst utviklingssamarbeidet, trenger stadige utfordringer, suppleringer og korrigeringer gjennom en informert og fremtidsrettet debatt blant oppdaterte aktører. Debatten må føres på så vel det internasjonale plan som det nasjonale. Det store fraværet i norsk utviklingsdebatt utgjør slik en alvorlig trussel mot utviklingssamarbeid.
Oppfordringen til alle som er opptatt av norsk utviklingssamarbeid, med våre små og store ulikheter, blir derfor snarest å komme seg inn i debatten og aktivt begynne å bidra konstruktivt til fordel for en akseptabel felles fremtid. Man burde kunne forvente at forskningsmiljøene, som ellers gjerne er i forkant av begivenhetenes utvikling, vil være blant de første som melder seg inn i en slik debatt.

© Dagbladet