Verdens - og Nobelkomiteens fokus på Timor har kostet Indonesia dyrt. Men kritikerne har oversett de andre provinsopprørene i øyriket.

Ikke bare Øst-Timor
Fredsprisutdelingen har atter vendt verdens øyne mot det katolske Øst-Timor og storstaten Indonesia. Men Timor er ikke enestående, muslimske separatister preger Aceh på Nord-Sumatra, melanesiske opprørere konspirerer på Irian Jaya, Vest Ny-Guinea. Litt historisk kunnskap om øyene i Sørøstasia vil forklare mer av bakgrunnen for opposisjonen - og Indonesias bekjempelse av den.

Av NILS JOHAN RINGDAL, forfatter, historiker
Navnet Indonesia er en geopolitisk språklig nylaging fra 1920-årene, og betyr «indisk øyrike». Tanken var opprinnelig at et samlet og fritt Indonesia skulle inkludere hele det gamle «Østindia», arkipelaget sørøst av India - også det som i dag er Malaysia, Filippinene og Brunei - fordi øyene «hørte sammen» og befolkningsflertallet var malayer og snakket beslektede språk. Slik gikk det ikke. Dagens Indonesia er med sine 190 millioner mennesker ikke eneste stat, men definitivt sterkest og mest folkerik blant øystatene i Sørøstasia. Religiøst er Indonesia også kompleks. Liberal, sekulær islam preger Java; islamsk fundamentalisme, hinduisme, buddhisme, kristendom og animisme dominerer periferiene.
På 1500- og 1600-tallet etablerte både engelskmenn, spanjoler, portugisere og hollendere handel og misjon på de østindiske øyene. Handelen gikk bra, misjonen lyktes bare der islam ikke hadde fotfeste: i høylandet, i nord og på øyene lengst øst, der befolkningen ikke var lysebrune og snakket malayiske språk, men svarte i huden. Folket lengst øst ble kalt melanesiere, den største øya Ny-Guinea, for den ga assosiasjoner til Afrika. Først i de siste tiår har denne øya blitt kjent under malayiske og melanesiske navn, henholdsvis Irian og Papua.

Indonesia - en språklig, geopolitisk nylaging
Nederlendernes hovedby Batavia - dagens Jakarta - samt det spanske Manila ble de største byene i Østindia, nøkkelledd i verdenshandelen. Portugisere og engelskmenn kontrollerte mindre handelsstasjoner og kyststrekninger, for eksempel Malakka.
Men europeernes forestillinger om egen betydning i regionen korresponderte dårlig med realitetene. De laget kart uten å ta hensyn til lokale statsdannelser. Men sjørøversultanen av Sulu hersket fra Mindanao til Nord-Borneo; Brunei-sultanen dominerte Vest-Borneo. Sultanene av Johore og Aceh hadde mer makt på Malakka og Sumatra enn noen europeisk stat, nederlenderne kriget i hundre år mot fyrstene på Java før de angrep Minangkabu på Midt-Sumatra. Aceh lenger nord unngikk europeiske plantasjer - det kostet tredve års blodig krig.
På 1800-tallet begynte europeerne produksjon av gummi, tobakk, tinn, kaffe og sukker. Plantasjer krever disiplin, og malayene var tilbøyelige til å flykte, import av kinesiske kulier lønte seg bedre. Sist på 1800-tallet etablerte europeerne seg også i det «ville» Ny-Guinea: tyskerne i nordøst, briter i sørøst, nederlendere i vest.
Alt i 1880-årene vokste nasjonale, antikoloniale strømninger frem blant velstuderte og bereiste filippinere i nord. I sør bygde nederlenderne færre skoler. Derfor tok det lengre tid for opposisjonelt intellekt å vokse frem. Men i 1920-årene samlet malayiske studenter i Europa seg under parolen om «én nasjon og ett språk». I 1927 dannet Achmed Sukarno Indonesias nasjonale parti - med inspirasjon fra Kina og Sovjet.
Japanernes offensive krig i Asia og Stillehavet 1937-1945 skapte epoke. At en asiatisk makt sto seg mot «uovervinnelige» europeere, gjorde et uutslettelig inntrykk på alle menn i regionen. Aceh erklærte sin uavhengighet alt i 1942. I 1945 forkynte Sukarno og Mohammed Hatta at alle nederlandske øyer anså seg selvstendige. Amerikanerne ga som lovet sine våpenbrødre på Filippinene friheten; Europas ledere fortsatte å tenke i kolonialistiske baner. Bitter krig fulgte, nederlenderne fikk britisk hjelp. I 1949 vant De forente indonesiske stater uavhengighet, det nydannede FN støttet dem. Aceh sluttet seg til føderasjonen mot løfte om særstatus. Øst-Timor forble portugisisk; Nederland beholdt Vest Ny-Guinea som protektorat.
I 1950-årene kunne liberale muslimer og kommunister forenes i ønsket om en sekulær føderasjon der kristne, hinduer på Bali og kinesere i byene levde i fred med muslimene. Men Sukarnos regime ble sentralistisk og sjåvinistisk; hæren slo hardt til mot uro blant konservative muslimer i Aceh, på Sulawesi og Vest-Java. I 1962 ble Vest Ny-Guinea annektert under navnet Irian Jaya. En tragikomisk folkeavstemning blant analfabetene ble avholdt. Aggresjonen mot Malaysia i nord med likt språk og kultur tiltok parallelt. Da Malaysia i 1965 fikk plass i Sikkerhetsrådet, trådte Indonesia ut av FN. Samme år ble Sukarno styrtet i et militærkupp ledet av general Suharto. Massakrer mot kommunister og kinesere fulgte. Utenrikspolitisk ble resultatet tilnærming til Japan og det USA-inspirerte ASEAN. Innenrikspolitisk fortsatte sentralismen; kineserne merket det best. Kinesisk skrift ble forbudt, skoler stengt, alle kinesiske navn gjort indonesiske.
I 1975 hadde Portugal avviklet kolonistyret på Øst-Timor. Indonesia gikk derfor til anneksjon med geografiske argumenter. I folkeavstemningen året etter tapte selvstendighetspartiet. Men integrasjonen kom til å skje på Javas og muslimenes betingelser. Den overveiende romerskkatolske befolkning registrerte det med stigende skuffelse. Eksiltimoreserne har siden brukt Portugal og Australia som baser, noe Jakarta-byråkratiet utnytter retorisk. I 1989 medførte pave John Pauls «upolitiske» besøk på Timor verdenspresse. I 1991 massakrerte indonesiske militære et begravelsesfølge i Timors hovedstad, Dili, og hevdet de stanset en politisk aksjon. I 1992 sikret aktivister på skipet «Lusitania Espresso» at øya forble i fokus for media.
Java og øyene sentralt i Indonesia er overbefolket. Slikt kan kompenseres via migrasjon. Flytting av folk fra tettbefolkede øyer til periferier som Aceh, Borneo og Timor kan fungere godt som sosialpolitikk. Det virker assimilatorisk og nasjonsbyggende både språklig og kulturelt, sett fra sentrum. I periferien oppleves samme prosess som et dobbelt tap av jord og kulturell identitet for et eldre befolkningslag.

Vestlige mediers inkonsekvens og uvitenhet
Det enorme Vest Ny-Guinea - Irian Jaya - har en stedegen «ur»-befolkning på halvannen million melanesiere. Men det er jord til mange, mange flere, synes man i Jakarta. Flere hundre tusen muslimske malayer fra øya Sulawesi ble i løpet av et tiår transportert til kyststrøkene; i 1990-årene prioriterer Jakarta å flytte kristne malayer fra øya Flores. Ny industri etableres også, men «late» melanesiere får få arbeidsplasser, liten andel i økonomiveksten. Tanken om en fri stat, «Vest-Papua», vokser derfor. Titusentalls politiske flyktninger har søkt til den kulturelt og språklig nærstående nabostaten Papua Ny-Guinea i øst. Jakarta kommenterer dette med at man i veiløst, skoggrodd høyland ikke kan sondre mellom politisk flukt og temporær folkevandring. I Vesten er det nesten bare antropologer og økologer som kjenner «Frigjør Papua-bevegelsen».
Aceh på Nord-Sumatra har fire millioner «opprinnelige» innbyggere; de aller fleste er konservative muslimer som mener deres politiske overhode er en sultan i eksil. Frigjøringsbevegelsen har også propagandakontorer utenlands, men få vestlige sympatisører. Acehs militante ungdom trener nemlig i Libya - Vestens journalister og studenter tenner ikke på slikt. Båtflyktningene søker over Malakkastredet daglig, titusener har glidd upåaktet inn i Malaysias lokalsamfunn uten at verden har fått høre om det. Livskrevende sammenstøt i Aceh får heller ingen presse av selektive vestlige nyhetsbyråer.
Europa dominerte Sørøstasia i 400 år uten tanke på menneskeretter eller kulturelt særpreg. Det er derfor ikke rart Nederland fikk vondord da de inndro bistandsmidlene til sine eks-undersåtter på grunn av overgrep på én øy, Timor, gjennom få år. Utenriksminister Ali Alatas innrømmer at verdens fokus på Timor har kostet Indonesia dyrt. Men internasjonale hensyn avveies mot innenrikspolitikk. De religiøse, etniske og politiske forskjeller mellom de tre opprørsbevegelsene hindrer ikke Suharto og Jakarta-lederskapet i å frykte dominoeffekten av ett, vellykket provinsopprør.
Asias ledere har lært realpolitikk av sine koloniherrer. Dagens vestlige journalister og politikere argumenterer emosjonelt - og fra sak til sak. Katolikkene på Øst-Timor får støtte fra pavekirken, venstresiden og Nobelkomiteen; Indonesia-kritikerne overser overgrep mot animister på Ny-Guinea og muslimer på Nord-Sumatra. Vestlige mediers kombinasjon av inkonsekvens og nonchalant uvitenhet opprører intellektuelle asiater - til dels med rette. Og fordi vårt prat om menneskerettigheter og regional selvråderett lett blir abstrakt og uten konkret kunnskapsgrunnlag, er det ikke rart om også liberale krefter i Asia konsolideres i ironisk distanse til oss.

© Dagbladet