Reduksjon av refusjonsordningen innen psykiatrien betyr for pasientene piller i stedet for behandlere og øker den sosiale forskjellen.

Piller og psykiatrisk behandling
Siste ukers legedebatt i pressen har blant annet dreid seg om refusjonsordningen og signaler om at denne ordningen skal endres og reduseres. Ofte kan det i debatten virke som om refusjonsordningen er et spørsmål om legers lønninger og eksistensmuligheter, istedenfor at det dreier seg om hvorvidt flest mulig av oss skal ha råd til nødvendige og gode legetjenester når behovet er der.

Av PETTER HOLMESLAND, psykiater
Psykiatrien som en del av medisinen er naturlig nok trukket inn i denne debatten og har i senere tid kommet stadig mer på banen. Det er blitt tydelig påpekt hvordan et psykiatrisk helsetilbud, som for eksempel psykoterapi (psykologisk hjelp av en profesjonell behandler), kan komme til å bli både dyrere og mindre tilgjengelig for den alminnelige bruker.
Spørsmålet om myndighetenes mulige reduksjon av refusjonsordningen ved psykiatriske helsetjenester er viktig, men likevel bare ett uttrykk for en utvikling innen psykiatrien og det psykiatriske helsetilbud. Denne utviklingen har pågått de siste femten-tyve årene med sine tydelige tendenser og klare konsekvenser for brukerne, altså pasientene. Den dreier seg om en behandlingspraksis som er preget av lettvint skjematisk diagnostikk og en kjapp og ofte kjemisk/fysisk basert hjelp (tabletter) fra behandlerne. Det er som om diagnostikk og reklamepåvirket behandlingspraksis går hånd i hånd i en retning som ikke er styrt ut ifra faglig holdbare og økonomisk uavhengige interesser med pasientene i fokus. Farmasøytisk industris økonomiske interesser blander seg her inn. Det farligste er hvis myndighetenes sparetiltak gjennom å redusere refusjonsordningen, og dermed subsidieringen til psykiatriske helsetjenester, åpner veien for billigere, men lettvinte og dårlige behandlingstilbud som farmasøytisk industri samtidig tjener på.
Et innlegg i Dagbladet for en tid tilbake om legemidler og reklame, spesielt innen psykiatrien, fikk meg til å våkne. Einar Kringlen, en av størrelsene i norsk psykiatri som både blir hørt på og tillagt betydelig tyngde når han uttaler seg, skrev om reklamen og markedsføringen av legemidler innen psykiatrien. Et par av poengene i artikkelen dreide seg om legemiddelindustriens budsjetter og den høye prosent av disse som settes av til reklamevirksomhet og markedsføringstiltak. Han skrev også om den utilfredsstillende legemiddelinformasjon i denne reklamen som legene dermed forholder seg til. Konklusjonen var at det dreide seg om bortkastede penger enten legene ikke påvirkes av denne mangelfulle informasjonen, eller om de lar seg prege av den istedenfor av mer objektiv og informativ legemiddelkunnskap.
Innlegget gjorde meg både glad, overrasket, skamfull og ettertenksom. Glad fordi det fortsatt er små tegn på «liv i leiren» innen fagfeltet vårt. Overrasket fordi femten år gammelt og godt radikalt stoff vekkes til live igjen, i en situasjon der de fleste norske psykiatere med andre meninger enn de reklamepåvirkete, repeterende og på det verste intetsigende, befinner seg i en dvaletilstand. Skamfull fordi en på mange måter systemvennlig nestor i psykiatrien er den som må til for å gi blant annet undertegnede et aldri så lite faglig, intellektuelt «kick». Ettertenksom fordi de moderate påpekninger i artikkelen får en tross alt oppegående psykiater til å våkne og samtidig erkjenne at debatten bare er en mild variant av likelydende diskusjoner for mer enn femten år siden.
En ting som er tankevekkende ved Kringlens artikkel er at den er skrevet i 1996. Jeg husker et møte i Norsk psykiatrisk forening for drøyt femten år siden, der farmasøytindustriens «butikkvirksomhet» med dens selvfølgelige profittmotiv og markedsføringsstrategier blant annet var på dagsordenen. Debatten var dengang så opphetet at representanten for farmasøytisk industri forlot møtet i flere minutter i ren opphisselse. Siden dengang vil jeg beskrive situasjonen rundt dette debattemaet som nærmest død eller ikke-eksisterende. Det har imidlertid vært spredte glimt av innlegg fra høyst kompetent hold som har utfordret oss i vår dvaletilstand. Eksempel på dette er den amerikanske psykiater Peter Breggins meninger om tilsvarende tema for tre år siden i norsk fjernsyn. Han ble intervjuet, og på en fredelig, tillitsvekkende og solid måte redegjorde han for synspunkter som i aller høyeste grad var interessante og etter min mening høyst holdbare. Hovedbudskapet var at god psykiatrisk behandling først og fremst dreier seg om mellommenneskelig psykologisk hjelp uten kjemiske midler.
Uansett stillingstagen til meningsinnholdet hans burde hans ytringer være svært velegnet til en debatt om temaet innen norsk psykiatri. TV-programmet avstedkom flere avisinnlegg fra blant annet tradisjonelt respektert psykiaterhold. Konklusjonen fra det hold var at personer som Peter Breggin med slike meninger ikke burde slippe til verken i Norge eller på norsk fjernsyn og at det var en skandale at han hadde blitt intervjuet i dette medium. I USA regnes han for å være «den tyngste» representant for motparten til farmasøytisk industri når det gjelder deler av den medikamentelle behandlingspraksis av psykiske lidelser og endel sider av markedsføringen fra farmasøytisk industri. Han har skrevet boka «Toxic Psychiatry», og for et par år siden kom boka om medikamentet Prozac, ett av den nye gruppen av antidepressive medikamenter (lykkepillen). I avisen Time ble Peter Breggin kort omtalt som Prozacs verste fiende. Debatten her hjemme om bruken av slike medikamenter, altså den såkalte «lykkepille-debatten», er et aktuelt og meget godt eksempel på de motstridende interesser som finnes. Farmasøytisk industri lever av å tjene sine penger på det opphausete forbruk av disse preparater, mens man på faglig nøytralt hold kan være skeptisk eller nærmest motstander av en forskrivning i stor stil. Problemet er imidlertid at andre, bedre og gjennomarbeidete behandlingsmetoder som for eksempel psykoterapi, er mer langvarig og kostbar slik at myndighetenes subsidiering gjennom refusjonsordningen er helt nødvendig for at dette skal bli et rettferdig fordelt tilbud.
Debatten om ulike behandlingsmåter innen psykiatrien, fra de billige, kjappe uholdbare, à la lykkepillen, til de pasientsentrerte, gjennomarbeidete, men mer kostbare, avspeiler altså utviklingen innen psykiatrien de siste årene.
Andre eksempler på hvordan faget har utviklet seg, eksempelvis i synet på årsaker til psykiske lidelser, forteller minst like tydelig at vi lenge har vært og er inne i en biologisk og somatisk inspirert fase. Vi er alle utsatt for en kulturell påvirkning som preger vår tenkning om både årsaksforhold og behandlingsmetoder. Den kulturelle pendel har i dag svingt ut på den ene yttersiden i forhold til hvor den var for tjue-tjuefem år siden.
I et slikt kulturelt og mentalt «klima» er det forventet at menneskebaserte, tidkrevende og pasientorienterte behandlingsmetoder blir utsatt for angrep og får trange kår. En sosial urettferdighet vil følge i kjølvannet av disse kår. De økonomisk bedrestilte vil fortsatt ha råd til disse beste behandlingsmetoder, mens de andre vil skvises ut og stå igjen med billigere, raskere og dårligere tilbud, nemlig kun tabletter. Debatten om refusjonsordningen og dermed myndighetenes subsidiering av helsetjenestene til oss alle, må sees i lys av dette.

© Dagbladet