«Det som gjør ecstasy-varianten MDMA mer skremmende enn kanskje noe annet narkotisk stoff, er at det tilsynelatende er så bra og ufarlig.»

Den ecstatiske bløff og fare
Ecstasy-varianten MDMA tilhører en ny generasjon narkotiske stoffer tilpasset et stort marked, nå tilgjengelig til massemarkedspriser. Derfor kan MDMA få større konsekvenser enn alle andre illegale, psykoaktive droger.

Av ANDERS W. CAPPELEN, forfatter
Det er mulig at uholdbar skremselspropaganda er den informasjonsstrategi som på sikt kan føre til at færrest mulig prøver MDMA. Men om man vil nå dem som allerede bruker stoffet, og dem som kommer til å prøve det i fremtiden, er man som informasjonsgiver avhengig av å ha troverdighet.
I dag er situasjonen den at norsk narkotikadebatt styres av de sprøytenarkomanes situasjon. Resultatet er at anslagsvis 96 prosent av norske narkotikabrukere opplever at nesten all informasjon (Rusmiddeldirektoratets Fakta om ecstasy-brosjyre er et hederlig unntak), alle advarsler går fullstendig over hodet på dem - og at media, helsevesen, forskere, politi og politikere har en troverdighet i denne gruppen som grenser mot null når det gjelder narkotikaspørsmål.
Det nytter ikke å skremme en som bruker MDMA, og som ikke sjelden er en ressurssterk, veltilpasset person mellom 18 og 30 år, med at man kan dø av stoffet. (Det er riktig at det er en mikroskopisk sjanse for at dødsfall som følge av manglende inntak av væske og overoppheting kan inntreffe, men dette har ennå ikke forekommet i Norge). Det samme gjelder avskrekking basert på narkomani og fysisk avhengighet. Ved moderat bruk er det for en MDMA-bruker til å begynne med umulig å se at stoffet kan ha en avhengighetsskapende effekt.
Det hjelper heller ikke å true med depresjon, angst, konsentrasjons- og søvnproblemer. At slike problemer oppstår ved overdreven bruk, er en selvfølge. Akkurat som overdreven bruk av alkohol vil føre til de samme problemene. Men for en som begynner å leke med MDMA, vil slike advarsler falle på stengrunn. Av den enkle grunn at stoffet ikke har disse virkningene til å begynne med. Sannheten er, uheldigvis, at i rimelige doser og ved moderat bruk gir MDMA for de aller fleste ingen negative fysiske og psykiske ettervirkninger de første gangene. Snarere tvertimot. Selve rusen er også håndterlig for folk flest; det er knapt noen som opplever badtripper og andre paniske reaksjoner av den typen mange fikk på 60-tallet på LSD.
Tatt i betraktning de oppsiktsvekkende effekter stoffet har, vil det ikke være overraskende om fremtidig forskning kommer til at bruk av MDMA fører til uopprettelige skader i f.eks. neurotransmittere i hjernen. Men inntil entydige, udiskutable resultater foreligger, hvilket utvilsomt vil ta mange år (jfr. nikotinforskningen), vil advarsler ensidig basert på foreløpige forskningsresultater lett kunne få en «Ulv! Ulv!»-effekt. At ecstasy ikke er et enhetlig kjemisk stoff - i dag selges MDMA, MDA, MDEA og også andre stoffkombinasjoner under «merkekonseptet» ecstasy - forsterker problemene med å fokusere på helseskader.
For å ha troverdighet blant nåværende og fremtidige MDMA-brukere, er man avhengig av å ha en forståelse for hva slags type opplevelser dette stoffet gir. Det som gjør MDMA mer skremmende enn kanskje noe annet narkotisk stoff, er at det tilsynelatende er så bra og så ufarlig. Ved å ta en liten pille får man på et blunk tilgang til en frigjørende glede, til sitt følelsesliv og sin kjærlighetsevne, kort sagt til det vakreste i oss mennesker. Stoffets evne til å frembringe empati og berøringssensibilitet er antagelig også unik i russammenheng. Det er svært vanskelig, for ikke å si umulig, for en ung MDMA-debutant å fatte at dette ikke må være bra. Vi har med andre ord å gjøre med et stoff som er som skapt for et stort marked (i Institute for the Study of Drug Dependence i London antar man at mellom en halv og en million briter bruker ecstasy hver helg).
Grunnen til at MDMA alt ved første gangs bruk er så farlig, ligger på et psykologisk plan, og er dessverre vanskelig å formidle og selge til unge mennesker. Men prisen for å snike seg inn bakveien til den indre hagen er langt høyere enn de 200 kronene en MDMA-pille eller -kapsel koster. For akkurat som man mister lysten til å gå tusen mil på bena når man vet man kan fly, undergraver MDMA-opplevelsen den sikreste veien frem mot det vi ønsker oss mest av alt: kjærlighet, glede, harmoni, innsikt, den vei som går gjennom møysommelig menneskelig og spirituell vekst, og som innebærer innsats og utholdenhet i egenutvikling. Ved å tukle med sjelen og stjele seg til fantastiske øyeblikksopplevelser motarbeider og saboterer man egen evne til over tid å gjøre sitt liv rikere og mer meningsfullt. Den kjærlighetsopplevelse og kontakt med følelser som MDMA kan gi, blir siden, i det som er våre virkelige liv, vanskeligere å vinne. Derfor er det å hensette seg i en ekstatisk tilstand ved å jukse, uten å være beredt, uten å ha arbeidet for og gjort seg fortjent til en slik omkalfatrende erfaring, et skjebnesvangert feilgrep.
MDMA-rusen er en uforpliktende bløff som ikke lar seg overføre til dagliglivet. Som får alt annet i livet til å bli noe lite og kjedelig. Som forvirrer eget følelsesliv, forskyver ens forestillingshorisont. Og skaper falske ideer om egen identitet. Sin identitet kan man aldri finne i en kjemisk fremstilt virkelighet, for drugs vil alltid rokke ved det fundament som bærer den delen av vår tankeverden som er forankret i det virkelige.
Det er med drugs som med røyk. Det er først når man blir syk selv, at en skjønner for alvor at det er farlig å røyke. Men med drugs er det verre. For det er ikke bare i kroppen man kan bli syk, men i følelsene også. De er ikke så lette å få friske igjen.

Tidligere kronikker:
28. oktober: Christian Grimshei og P. Jonas Lie: «Stopp-dopet-kampanjen slutt?»
Essens: Housekulturen er gått fra å være en subkultur til å bli trend blant vanlig ungdom. «House» er blitt glamorisert og dermed er også ecstasy og dop blitt mer akseptert.

© Dagbladet