Den avhoppede KGB-obersten Oleg Gordijevskij har «renvasket» Berge Furre. Men hvor troverdige er de egentlig, disse tidligere innehaverne av KGB-epåletter?

KGBs troverdighet
«I den hemmelige etterretningsverden kan du alltid overleve uten venner: Uten fiender er det meget vanskelig.» Dette uttalte KGB-generalen Leonid Sjerbasjmn på kaldkrigsseminar i Oslo, oktober 1995.etterretning Materialet i de gamle KGB- og STASI-arkivene er ofte av en slik karakter at det bør mane til stor forsiktighet hos seinere «brukere». Her forteller NRKs tidligere Moskva-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld litt om sannhetsgehalten i det sensitive materialet. Olof Palmes siste Moskva- besøk Dragsdal ble uthengt som KGB- agent

Hans-Wilhelm Steinfeld utenriksjournalist
Han ledet KGBs utenlandsspionasje - PGU, KGB, SSSR - frem til dagen for statskuppet mot Gorbatsjov, 19.8.1991. «Jeg har aldri truffet en fornuftig mann med KGB-epåletter!» Dette uttalte sovjetregimets fremste USA-kjenner gjennom to mannsaldre til meg på sitt kontor i Moskva seks måneder før. Hans navn er Georgij Arbatov.
Det begynte noen måneder før. Vi fikk hendene i et materiale fra en KGB-offiser som het Aleksandr Sjerdetskij. Han var admiral, og ledet noe så spesielt som KGBs kontraspionasje i Østersjø-området. Det gjorde han fra slutten av 70-tallet til 1991. Sjerdetskij fortalte følgende: Han hadde et agentnett i Sverige. Dette kom over to amerikanske spiongrupper, in i Karlskrona og in i Malmö. USA stasjonerte naturaliserte amerikanere født i Sverige begge steder. KGB mente å vite at USA-agentene i Malmö sjekket ut transitteringsmuligheter for sine ubåter gjennom Øresund til Baltikum, og regnet med at amerikanerne uten videre hadde folk på dansk NATO-område og helt legalt. I Karlskrona mente KGB at CIA-agentene studerte mulighetene for å bruke Baltikum som oppmarsjområde for amerikanske ubåter utstyrt med krysserraketter.
Etter noen år tok KGB og sovjetisk UD opp saken med den nye toppsjefen i Kreml - Mikhail Gorbatsjov - påstår KGB-admiral Sjerdetskij. Etter beslutning i Politbyrået hevder han at det ble besluttet å stille KGB-dossieret i denne saken til disposisjon for Sveriges statsminister Olof Palme. KGB-admiral Sjerdetskij påstår at KGB fikk tilbakemelding fra sovjetisk UD om at så faktisk skjedde, og han meddelte seg slik: «Jeg mener Olof Palme fikk det siste gang han var i Moskva - kort tid før han ble myrdet! »
Olof Palme besøkte Moskva siste gang i president Tsjernenkos begravelse i mars 1985. Derfor sjekket vi med Sveriges ambassade i Oslo, der Palmes utenriksminister Lennart Bodström anno 1985 var ambassadør. Svaret var intydig: Under statsbegravelsen i Moskva var det bare «køkjøring» gjennom Kolonne-salen der lit de parade fant sted, seremonien på Den røde plass og en kort mottakelse i Kreml med et goddag og et adjø. Som ledsager var Lennart Bodström helt klar på at ingen kunne stikke til Palme noe dossier under din farten! Løy KGB-admiral Aleksandr Sjerdetskij? I den en gang så berømte Palme-kommisjonen satt det to sovjetrussere: Sentralkomiti-medlem og direktør for USA-Canada-instituttet Georgij Arbatov og hans underordnete ved instituttet, generalmajor Milstein.
Nå startet slutten på visen om aldri å sjekke ihjel en god historie, historien om den første og så langt eneste (?) autoritative etterretningsleder som om enn bare antydet at Olof Palme ble drept «i en kaldkrigskontekst»: Det bar tilbake til Moskva og til min bekjente Arbatov. Jeg spurte først litt forsiktig om når Arbatov sist så Palme, og det jsg i meg da han svarte: «Tre uker før han ble myrdet. Vi var hos Rajiv Gandhi!»
«Endelig - her har vi mannen som kan ha overlevert KGB-dossieret fra KGB-admiral Sjerdetskij til Olof Palme!» Jeg fortalte andpusten historien over her, og motet sank i meg da Arbatov ristet på hodet straks han fattet poenget i beretningen fra min side. «Nei-nei, jeg har aldri hørt noe om en slik historie og tror slett ikke på den!» sa Arbatov. Jeg spurte om hans generalmajor Milstein kunne ha overlevert et slikt materiale? «Milstein hadde aldri personlig tilgang på Palme. Og unge mann - jeg har aldri truffet en fornuftig mann med KGB-epåletter. Så glem historien!»
KGB-generalmajor Oleg Kalugin sa en gang at Mikhail Ljubimov var den mest intellektuelle lederen i KGBs 1. hoveddirektorat, utlandsspionasjen. Frem til 1980 var Ljubimov sjef for Storbritannia-avdelingen. Han hadde vært KGB-stasjonssjef i København og senere i London. I London var han sjef for KGB-offiseren Genadij Titov, som senere ble Treholts føringsoffiser. Både i København og i London hadde Oleg Gordijevskij Ljubimov som sjef. Ljubimov var den siste kjente mann Gordievskij snakket med i Moskva før M.I.6 meget dramatisk evakuerte Gordievskij fra Moskva etter dommen mot Treholt, 20. juni 1985. Mikhail Ljubimov var den herostratisk berømte Kim Philbys beskytter i KGBs 1. hoveddirektorat. I Moskvas innvidde kretser er det ingen hemmelighet at den navngjetne Ljubimov måtte gå på grunn av kvinnfolkhistorier i 1980. Kvinnfolkhistorier i Moskva! Og dit var strengt. Jeg møtte oberst Ljubimov i hans leilighet på 3. Jamskaja-gaten. I samme leilighet der en livredd Gordievskij hadde fremsagt sitt motvillige farvel til mannen Gordievskij forgudet og som hadde lært opp den nå så norgesaktuelle agenten. Trolig bare timer før M.I.6 tok ham gjennom «the secured channel» ut av KGBs grep i Moskva. Og KGBs kanskje beste mann på Storbritannia noensinne ga en «tilståelse» som maner til stor forsiktighet når det gjelder KGB- og STASI-arkiver. Det gjelder det historieprofessor Berge Furre så ofte har omtalt som den historiske kildekritikk. I professor Ottar Dahls bok om historisk metodelære står det omtrent slik: «Når dine spesifikke verifikasjonsmetoder unndrar deg et sikkert svar, skal du bruke det du ellers vet om saken.» Sunt bondevett er med andre ord et aktverdig element i historisk kildekritikk.
KGB-oberst Mikhail Ljubimov, sjef for den senere KGB-generaloberst Titov og for oberst Gordijevskij, gikk på restaurant også i sin tid som rezident i København. Han gikk «på krogene» i det glade Nyhavn og pådro seg ofte store restaurantregninger. Internrevisjonen i KGB visste selvsagt at det formelt så puritanske Politburo med gamle menn uten mye moro, ugleså slikt. Om det ikke var strengt tjenestlig.
«Derfor førte jeg nok opp Jørgen Dragsdal på avisen Information noen ganger som min gjest uten at han hadde vært det, eller om han hadde vært det. Så ventet jeg gjerne en ukes tid med å levere inn regningen for å se om Jørgen skrev en eller annen kritisk artikkel mot NATOs dobbeltvedtak (anno 1979) eller slikt noe. Da la jeg gjerne Dragsdals artikkel fra Information ved, med en påtegning om at KGB-sentret i Moskva burde notere seg hvor godt min påvirkningsagent jobbet!»
Jørgen Dragsdal er utenriks- og sikkerhetspolitisk kommentator på Information og satt til overmål i den danske regjeringes nedrustningsutvalg - hentet dit av utenriksminister Uffe Ellemann-Jensen. Og Dragsdal skrev mange artikler mot Pershing II-rakettene og Cruise-missilene. Ifølge KGB-oberst Mikhail Ljubimov - lykkelig ute av KGB, men bosatt i Moskva - bidro Dragsdal slik ufrivillig til å legitimere restaurantbesøk i København.
Men hvordan ser dette ut i KGB-arkivene? Jo, der er nok Dragsdal minst «confidential contact» eller verre. Og hvem satt hjemme i Moskva både da det pågikk og senere og leste den offisielle, men akk så hemmeligstemplede versjonen? Jo, det gjorde Oleg Gordijevskij. Og han hadde ingen grunn til å betvile sannferdigheten i det Ljubimov bløffet på seg. Så hoppet Gordijevskij av. Og ble debriefet. Oleg Gordijevskij var kilden til et oppslag i Extrabladet, der Jørgen Dragsdal ble hengt ut for å være KGB-agent. Nå vant Dragsdal sitt injuriesøksmål. Men kanskje var Dragsdal likevel agent? Han giftet seg til overmål med en sovjetisk pike, Dragsdal. Lille Ira ble hun kalt. Det ble et kort og hektisk ekteskap. Jeg var vitne til en pussighet de fem ukene Jørgen Dragsdal arbeidet i Moskva etter bryllupet i 1982 eller 1983. Han mistet den ene av sine kontaktlinser. Så gikk den arme, danske kjempen på innpå to meter rundt i tre samfulle uker og holdt seg for ett øye, både mens han leste og samtalte med folk. For i Moskva i de dager var han ikke i stand til å skaffe seg en lesebrille engang. Dette beskrev jeg i stor detalj i en skriftlig forklaring som Jørgen Dragsdal siden fortalte meg ble brukt i retten. For min slutning var, at om Jørgen Dragsdal virkelig var KGB-agent, så hadde hans eventuelle oppdragsgivere kanskje hatt såpass makt og innflytelse at de hadde skaffet ham et par lesebriller. Men det kommer selvfølgelig an på øynene som ser.
Jørgen Dragsdal-historien er et eksempel på at KGB-oberst Oleg Gordijevskij faktisk kan ha trodd på det han ifølge dansk rett så urettmessig påsto: At journalist Jørgen Dragsdal fra Information var KGB-agent: For mannen han beundret mest av alt på jord, for Mikhail Ljubimov, hans åndelige fader! Antakelig var Gordijevskij en ganske profesjonell mann, og ifølge Ljubimov var han dyktig. Når han nå så ulikt sine andre vitneprov nærmest «renvasker» Berge Furre, så kan Jørgen Dragsdal-affæren med Ljubimovs tilførsler faktisk være en indirekte indikasjon på at Gordijevskij også i Furres tilfelle bare beretter det han tror han har hørt og lest! Men jøss så vanskelig avveiningen er. Til syvende og sist føler jeg meg så usikker, selv om jeg har tilbrakt halvparten av mitt voksne liv i Moskva, snakker russisk flytende og tok et hovedfag i sovjetisk kontroversiell historie. Hvis jeg ikke da bare vil bruke sunt bondevett.

© Dagbladet