Polarhistorien er historien om enerne: Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Toeren, Hjalmar Johansen, ble malt i stykker mellom dem.

Han reddet dem begge
Polarhistorien slutter visst aldri å glede oss. Vi har fått nye biografier om Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, og i fjor kom også en om Otto Sverdrup, «Fram»s legendariske skipsfører. Vi har feiret 100-årsjubileet for «Fram»s drift over Polhavet, og om ikke altfor lenge markerer vi at det er 100 år siden Amundsen snappet Nordvestpassasjen og Sydpolen foran ansiktet på bitre briter.

Av RAGNAR KVAM JR. forfatter
Alt dette er enerne enernes historie. Det er beretningene om viljesterke menn med et ubøyelig ego som felles varemerke. Det er en saga om mot og store, nesten ufattelige målsettinger, spent over en klangbunn av nasjonal stolthet.
Norsk polarhistorie er selve uttrykket for at der det finnes en vilje, finnes det også en vei.
I langt mindre grad, derimot, har krønikerne vært opptatt av å skildre toernes rolle i dette mektige epos, sliterne som gjorde dåden mulig. For hvor er de litterære monumenter over de menige menn som med forfrosne hender og føtter slet seg gjennom gjenstridig is og snø, trekkende på en tunglastet slede, drivende et utpint hundespann? Mennene hverdagen lukket seg om så snart de vendte hjem, etter at første jubelrus døde hen over deres endte dyst?
La meg presentere en slik toer. Samtidig våger jeg den påstand at uten de helt eksepsjonelle evner denne karen viste i isen, hadde ikke Fridtjof Nansen, og i enda mindre grad Roald Amundsen, kunnet kle seg i polarhistoriens blankeste rustninger.
Mannen er på ingen måte ukjent. Han heter Hjalmar Johansen og nøt en tid status som folkehelt etter at han i 1895 hadde gått sammen med Fridtjof Nansen til 86 grader 14 minutter, lengst nord den gangen, for så, på hjemveien, å overvintre i den dobbelte sovepose i steinhytta på Frans Josefs land. 16 år senere slet han sine lemmer i Antarktis, nå som medlem av Roald Amundsens sydpolekspedisjon. Hjalmar Johansen ble således den eneste polfarer som tjenestegjorde i begge berømthetenes leir.
Johansen ble født i Skien i 1867. Han tok artium i 1886, en sjeldenhet for en vaktmestersønn i de dager. Etter avbrutt jusstudium gikk han et år på krigsskolen og ble reserveoffiser i landvernet. Men det var først og fremst hans idrettsprestasjoner som turner og skiløper som åpnet porten til de forjettede land: isødene i nord og i syd.
Etter skituren over Grønland hadde Nansen fått den ville idi at han ville gå om bord i et skip og la seg fryse inne i isen nord for Sibir. Derfra var det hans hensikt å drive over Polhavet, og aller helst til Nordpolen, med den havstrøm han mente måtte finnes der.
Teorien stemte, men driften gikk til å begynne med dårlig. Det stillesittende livet om bord i «Fram» og den alt mer brennende lengselen etter hustruen Eva, fikk ham til å føle seg som i et fengsel, og han bestemte seg for å bryte ut. I et dristig, og ikke lite forfengelig, forsøk på å gå på ski til Nordpolen, tok Nansen med seg Hjalmar Johansen og 28 bikkjer og la i vei. Men de møtte snart så store hindringer at beseireren av Grønlands innlandsis måtte snu.
En liknende beslutning, den også med røtter i en stor manns forfengelighet, tok Roald Amundsen i Antarktis. I sin iver etter å slå engelskmannen Robert Scott i kappløpet om Sydpolen, startet han for tidlig fra basen på Framheim. De lave temperaturene drepte bikkjer og truet snart mennene, slik Johansen hadde advart Amundsen om før start, og ydmykt måtte Nordvestpassasjens betvinger blåse retrett.
I vrimmelen av begivenheter i norsk polarhistorie, synes jeg to har krav på fremskutt plass, fordi de så usminket forteller oss at også blant de største kan det svikte: Nansens beslutning om å forlate «Fram», og Amundsens for tidlige beslutning om å forlate Framheim.
For uansett hvor flinke Nansen og Amundsen var til å planlegge, det var jo i den nitide planleggingen de ble alle andre lands polfarere overlegne, så forlot de «Fram» og Framheim under betingelser de ikke kontrollerte. I stedet for å arbeide med kurs.med naturkreftene, som var et hovedprinsipp i norsk polarforskning, definert av Nansen og videreutviklet av Amundsen, arbeidet de nå mot kurs.mot dem.
Heldigvis for dem begge hadde de Hjalmar Johansen på laget.
Under den strabasiøse hjemturen fra 86 grad 14 minutter falt langt de tyngste oppgavene på Johansen. Lenge drog de på tre sleder, og av dem hadde Nansen bare ansvaret for den ene. Bak gikk Johansen i skytteltrafikk for å få de to andre fram gjennom iskossene. Nansen var heller ikke flink med hunder, i stedet for å pleie dem dengte han dem, og Johansen måtte ta seg av hundene også. Dessuten led Nansen av revmatisme, og av og til var han så stiv at han nærmest måtte bæres.
I tillegg til sine bjørnekrefter hadde Johansen større tålmodighet i isen enn følgesvennen. Og siden tålmodighet er en forutsetning for psykisk styrke under slike langvarige prøvelser, var den lille ekspedisjonens redning i stor grad avhengig av den vilje Johansen til enhver tid kunne mobilisere.
Da de etter 15 måneders fysisk og psykisk slit på isen og i steinhytta støtte på den britiske polarforskeren Frederick Jacksons ekspedisjon, var Nansen blek, fet og i dårlig fysisk form. Johansen var like sprek.
Temperaturen falt mot minus 60 da Amundsen beordret tilbaketog til Framheim. Under dette tilbaketoget tapte Amundsen hodet. Halsende med døden i hælene tok han de beste hundene og stakk av fra sine menn, mens det ennå var 75 kilometer igjen. Bakerst sakket premierløytnant Kristian Prestrud etter, hundeløs, og med forfrosne bein. Bare en i følget - Hjalmar Johansen - stanset for å vente, til tross for at han verken hadde telt eller primus på sleden. Under utfoldelse av sine siste krefter nådde de to Framheim midt på natten, drøyt åtte timer etter Amundsen.
Det er ingen tvil om at Johansen berget Prestruds liv den dagen. Samtidig berget han sydpolekspedisjonen og Amundsens ry som polfarer. For om Prestrud hadde frosset i hjel under slike omstendigheter, hvordan ville det gått med samholdet i flokken, og ville Amundsen senere klart seg unna en anklage om at han hadde ofret en mann for å redde seg selv?
Ved frokostbordet dagen etter tillot Johansen seg å si sin mening om sjefens «besynderlige reisemåte». Amundsen tålte ikke kritikken, og satte ham ut av laget som to måneder senere startet mot Sydpolen.
Men en enda større forsmedelse ventet. Da hele ekspedisjonen kom til Tasmania etter endt triumf, sendte Sydpolens erobrer sin redningsmann tilbake til Norge i vanære.
Kort tid etter tok Hjalmar Johansen sitt liv. I isen hadde han vært første mann. På land var han ikke alltid like sterk. Men nå hadde noen tråkket på hans æresfølelse. Ikke med ett ord kom Nansen, den gamle «venn», ham til hjelp. Han følte seg ydmyket - og forrådt. Malt i stykker mellom enerne, bukket toeren under.

© Dagbladet