Hvem skal man stole på i Furre-saken: KGB-avhoppere som har vendt organisasjonen ryggen, , eller de stadig like trofaste KGB-dinosaurene?

Dinosaurer og sunt bondevett

I en åndeløs fortsettelse av sin løpende selvbiografi, "Hvordan jeg rev ned Muren på egen hånd", publisert som kronikk i Dagbladet 8.2. då, reiser Dagsrevyens Hans-Wilhelm Steinfeld det besettende spørsmål: Kan vi stole på KGB?
Av ALF R. JACOBSEN, redaktør, NRK Brennpunkt
Ved nøyere gjennomlesning viser det seg at det hele egentlig dreier seg om noe helt annet, nemlig: Kan vi stole på KGB-avhopperen Oleg Gordijevsky? Siden kronikken åpenbart er inspirert av NRk 1 Brennpunkts program Avhopperen , hvor Gordijevskys utsagn i et avhør i 1987 ble avslørt som utgangspunkt for Overvåkingspolitiets aksjon mot Berge Furre, er et motspørsmål uunngåelig: kan vi i slike saker stole på Dagsrevyen? For å unngå å trette leserne skal jeg være kort: I 1980/81 ble den daværende SV-lederen Berge Furre kurtisert av KGB-offiseren stanislav Tsjebotok, som var ekspert på såkalte aktive tiltak , det vil si desinformasjon og svart propaganda. Alt Furre selv siden har fortalt om tsjebotoks opptreden (restaurantbesøk, forsøk på å gi gaver, ingen telefoner til ambassaden m.v.) indikerer at han - i likhet med en rekke andre norske politikere - ble utsatt for vervingsforsøk. Mens forsøket pågikk, tjenestegjorde Gordijevsky som en av lederne for KGBs skandinaviske avdeling i KGB-senteret i Moskva. Han var en personlig bekjent av Tsjebotok fra en felles periode ved Sovjet-ambassaden i København - og hadde i perioder direkte ansvar for sin venns arbeid i Oslo i 80/81. Det var imidlertid en viktig forskjell: Tsjebotok var troende bolsjevik og støttet regimet til det gikk under ti år seinere. Gordijevsky hadde derimot skiftet lojalitet. Han var blitt vervet av britene på 70-tallet og arbeidet under personlig livsfare som vestlig agent i KGBs hovedkvarter. Det bringer oss til sakens kjernepunkt: Etter at Gordijevsky under dramatiske omstendigheter i 1985 rømte fra en sikker dødsdom i Moskva, ble han en rekke ganger debriefet av det norske Overvåkingspolitiet. Det var i et av disse avhørene han mente å huske at Tsjebotok i sine rapporter fra Oslo til Moskva ville utnevne Furre til fortrolig kontakt - på grunnlag av møtene de to hadde hatt. Spørsmålet koker da ned til følgende: Kan vi i denne sammenheng stole på at Gordijevsky husker rett? Helt sikre kan vi naturligvis ikke være før KGB-arkivene åpnes, slik at Tsjebotoks rapporter om Furre-kontakten blir offentliggjort. Men en vurdering av de omkringliggende omstendigheter gir grunnlag for å trekke visse slutninger: Gordijevsky var på rett sted til rett tid (han overså Tsjebotoks operasjoner i Oslo i de aktuelle årene og har derfor høyst sannsynlig lest KGB-residenturaens rapporter), han hadde et motiv for å følge med (han arbeidet som britisk agent), han har i en rekke andre sammenhenger med et ?????? unntak vist seg som en førsteklasses kilde (i Treholt-saken, som medforfatter av verket KGB The inside Story... m.v.) I Brennpunkt-programmet, hvor Gordijevsky sto fram med sine erindringer, gjorde han dessuten en annen ting: Han forsøkte ikke å selge Furre-saken som en billig sensasjon. Med sine nøkterne vurderinger gjorde han det klart at KGBs bruk av merkelappen fortrolig kilde var ten betydning - og ikke kunne brukes som grunnlag for anklager mot noen som helst. Han bidro derfor sterkt til å avdramatisere Furre-saken i norsk debatt. Det tjener til å styrke hans troverdighet. Hva gjør imidlertid Dagsrevyen, hvor Hans-tilhelm Steinfeld er en av lederne? Noen få dager etter at man selv har brukt Gordijevskys utsagn som utgangspunkt for en bred og nyansert reportasje, lar man en annen KGB-offiser slippe til, organisasjonens tidligere nestkommanderende, KGB-general Viktor Grusjko. For alle informerte tilhører Grusjko en krets av ureformerte stalinister, som aldri har veket en tomme i forhold til tidligere standpunkter og gjerninger. Tvert imot benytter Grusjko og hans krets enhver sjanse til å forsvare sovjetregimet og til å tåkelegge og hvitvaske KGBs virksomhet i vest. Enhver som lyter til Grusjko vil høre at Treholt aldri var sovjetisk agent, at man kun arbeidet mot amerikanske mål, at man knapt forførte noen norsk politiker, at KGB nærmest var å forveksle med fredsengelen osv. Man vil også få høre noe annet: Et rødglødende hat mot Gordijevsky. Det skyldes at Grusjko i 1985 var en av dem som var ansvarlig for å holde den da spionmistenkte Gordijevsky under oppsikt. At han likevel greide å rømme, var en seier for britene og et tilsvarende nederlag for Grusjko og KGB. Det er på denne bakgrunn fullstendig uhørt at Dagsrevyen uimotsagt lar Grusjko få lov til å karakterisere Gordijevsky som en patologisk løgner - uten at det framlegges et fnugg av bevis, og uten at seerne blir gitt en stavelse av overnevnte bakgrunnsinformasjon. Kan vi stole på KGB? spør Steinfeld. Spørsmålet må i hvert fall deles i to: a)øKan vi stole på KGB-avhoppere, som tok et oppgjør med stalinismen og vendte ryggen til organisasjonen (av typen Gordijevsky?) og b)øKan vi stole på KGB-dinosaurer, som arbeider for å forskjønne og forsvare sin tidligere virksomhet (av typen Grusjko)? I min verden er svaret gitt. I spørsmål om tillit har dinosaurene tapt forlengst. Steinfeld anbefaler sunt bondevett for den som vil ha svar på spørsmål om KGB. For Dagsrevyen anbefaler jeg i tillegg et sett helt alminnelige journalistiske undersøkelser. Etter det kritikkløse innslaget med Grusjko er jeg redd bondevettet ikke er fordelt godt nok.

© Dagbladet