Fattigdom, økologisk svikt, økende nasjonalisme - dette er ingrediensene i det nye trusselbildet av Russland. Har vi kompetansen til å forholde oss til endringene?

Trusselbildets troverdighet
Sovjetunionen var en supermakt. NATO antok at USSR var en agressiv supermakt basert på vilje til erobringskrig. Viljen var basert på atomvåpen og konvensjonelle styrker. Russland ble gjennom oppløsningen av Sovjetunionen devaluert fra status som supermakt til stormakt.

Av HANS WILHELM STEINFELD, utenriksjournalist
Men der Sovjetunionen var forutsigbar, fremtoner Russland som en mer uforutsigbar størrelse. Grafisk er trusselbildet endret. Før var det spydspissformet og særpreget militært. Nå er det vifteformet. Og viften består av spiler som økologi, fattigdom, nasjonalisme og en stat i kraftig oppløsning. Fra 1991 har Jeltsin-administrasjonen skreket seg hes på sin Weimer-republikkanalogif: Som Tyskland etter 1. verdenskrig er Russland i dag en stat med svake, demokratiske tradisjoner. Som Tyskland den gang har Russland fått slite med inflasjon, grensende til hyper-inflasjon. Begge historiske eksempler frembyr veritable oppgaver knyttet til nedrustnings-behovet. En av de gamle Revolusjonslederne, Lev Trotskij ga til beste n definisjon på fascisme: Småborgerskap som går amok etter at hyperinflasjonen fratok dem sparepengene! Det postkommunistiske Russland domineres lovgivningsmessig av revansjister: De har hindret, at reformene ble støttet opp av ny, adekvat lovgivning. Fortsatt har ikke det russiske samfunn rammer for en fremvekst av et differensiert forhold til eiendom og rett til å eie slik. Noen er arbeidere, noen er bønder, andre storkapitalister, handelsmenn, forvaltere og statstjenestemenn: Det nødvendige bakteppet for et flerpartisystem mangler, istedet for oppkomsten av et nytt borgerskap, fikk man filleproletariseringen, der Sjirinovskij er et symptom og ingen årsak til utviklingen. I etterkrigstiden sikret nettopp konsolideringen av et borgerskap den politiske stabilitet i Vest-Europa. I Russland mistet folket evnen til å reise seg økonomisk etter at sovjetstyret brøt sammen. Opprydningsregningen etter 74 års kommunistisk vanstyre er iflg. Jeltsin astronomisk: Bare i DDR anslått til 1000 mrd. US dollar. Glem Russland! Hvordan reagerer folk der?

I 1990 sa daværende forsvarsminister Johan-Jørgen Holst i en TV-debatt at han var bekymret for dette: Offiserene som man ventet ville komme hjem til Sovjetunionen sammen med armeene fra ØSt-Europa & Baltikum kunne utgjøre et illiberalt press mot glasnostpolitikken. Holst fikk svar med historiske argumenter. Men i dag vet vi at Sovjetunionen uten sverdslag trakk seg tilbake fra hele det undertrykte Øst-Europa og Baltikum, samt ga friheten til Ukraina, som mer enn Hviterussland rykket i selene. Den kalde krigen hadde en premiss som slik falt bort: Vår frykt for å dele den ufrihet som russerne påførte østeuropeerne etter 1945:

I dag er den russiske stat så svekket at den har store vansker med å brødfø folk i offentlig sektor: Det neste statskuppet starter i de tomme kjøttgrytene til offisershustruene, lyder en meget populær formulering innad i Russland. Som spådom er formuleringen ikke kullsvier-sikker! Etter Napoleonskrigene vendte de adelige russiske offiserer hjem igjen med vestlige ideeer og bidro til ny opposisjon mot tsaren: Dekabristopprøret. I 1948 fremsto Tsaren som Europas illiberale gendarm, og hjalp Keiseren i Wien mot folkeopprøret nærmest som en vennetjeneste. Også etter disse eskapader vendte de nå mindre adelige offiserer hjem til Russland med vestlige ideerf: De hadde sett en annen verden. Blant lederne i Russland satte dette seg som en id i den grad, at Josef Stalin formodet at hjemvendende offiserer fra Hitlers dødsleire brakte med seg skadelig, vestlig innflytelse. Dette er trolig det psykiatriske bakkkteppet for Stalins deportasjon til Sibir for perioder på ti år for de fleste offiserer som hadde vært krigsfanger i det tredje riket. Jeg har sett for mange russiske oberster med sovjeteopåletter på skuldrene trykke nesen mot moderne videobutikker i Budapest, Praha og Warszawa til å ignorere, at de hjemvendende offiserene i sovjetarmeen hadde sett en ny verden - for dem! OM det enn savnet teori for hvordan godt bevæpnede menn ter seg stilt foran den sosiale degraderingsprosess som nedrustningen betyr, borger utdannelsesnivået for stabiliteten. Og da de hadde sjansen, valgte de russiske offiserer demokrati mot despoti under statskuppet mot Gorbatsjov i 1991. De husket fortsatt at KGB-forløperen NKVD drepte 70 prosent av stabsoffiserene i Den røde hær mellom 1938 og 1941. Det var for enkelte av oss utrolige også under den kalde krigen at ikke dette faktum virket sterkere inn til avsvekkelse av Vestens maktanalyse av forholdene innad i Sovjetunionen: Troen på at det totalitære styret var tuftet på tre pillarer Kommunistpartiet, KGB og sovjetarmeen. Til sist kom denne feilslutningen opp for Historiens Domstol i augustdagene 1991. Offiserenes vilje til å bryte opp var utviklet under krigen i Afghanistan og beseglet gjennom krigen i Tsjetsjenija: Mest trolig står de ikke til disposisjon for despoter i fremtiden.

Økologi-bomben truer det sovjetiske samfunn mer enn atombomben! påsto romfartsprogramsjef Roald Sagdejev i 1989 før han giftet seg med barnebarnet til USAs avdøde president Eisenhower og flyttet til Washington. Tsjernobyl-katastrofen torpederte Russlands tro på at sikkerhet sprang ut av atomvåpen. I den militære og lukkede byen Severodvinsk sier dagens russiske flåteoffiserer, at de frykter et tsjernobyl i sakte film når nedrustningsavtalen setter fart i opphuggingen av atomubåtene. For de savner kapasitet til å destruere atomreaktorene. Under besøk inne i opphuggingsdokken på Sv zdotsjka-verftet i Severodvinsk i fjor høst, fikk Jens Stoltenberg se med hvilken sneglefart n Delta-klasse-båt hugges: De neste fem årene fortøyes 155 slike båter, og Russland har opphuggingskapasitet til to per år. Det hører med til trusselbildet, og sett fra NATO-siden er det en adferdsterapeutisk utfordring at Russland også bygger nye slike atombåter. Men løslatelsen av Aleksander Nikitin gir håp om at geriatrien ikke har gjeninntatt Kreml, slik tilfellet var midt på 80-tallet. Og når Jens Stoltenberg står i Severodvinsk og lover, at han skal komme tilbake med Statoil og Norsk Hydro som inestorer, så svarer det mer adekvat til mine barns fremtidige behov enn arbeidet i to-tre Lundkommisjoner med tilliggende herligheter i POT og Stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomit . Kaldkrigs-stereotypene kan synes vindskeive i forhold til de utfordringer vi tvinges til å innse at vi må møte i dag. For å si det litt flåset, ligger svarene på fremtidens farer hverken i Straffeprosessloven eller i Overvåkingsinstruksen. Det analytiske grep om det uforutsigbare trusselbildet krever en annen kompetanse, og jeg understreker at jeg betrakter det nye trusselbildet med den grafiske vifteformen som mer uforutsigbart enn det gamle, spydformede. For et år siden sa Russlands utenriksminister Primakov til Bulgarias parlamentsformann en ting som denne fortalte videre til utenriksminister Godal i Sofia: Forseres NATO-utvidelsen på feil vis, dytter Vesten frem akkurat de krefter til maktens tinde som Vesten ikke ønsker å se i Kreml! Like fullt ville det være et svik sett med de frigjorte østeuropeernes øyne dersom Russland i praksis fikk vetorett mot deres ønske om å søke trygghet innenfor NATO.

På den annen side ville det være en tragedie dersom NATO-utvidelsen østover fastlåser Russlands indre utvikling på fatalt vis: Motstand mot NATO-utvidelsen er omtrent eneste konsensus-sak i russisk politikk, nærmest et minste, felles multiplum. Russernes motargumenter er nå så ymse. Men dagens ledere har ikke kontroll og kan heller ikke forventes å ha denav komplekse grunner der noen stikkord er filleproletarisering, kriminalitet og korrupsjon, lovgivnings- og verdivakuum, politisk fullmaktskrise rundt en helsesvekket president og større retorisk vilje enn reell evne til fremme av demokrati. Vesten står på sidelinjen, sagt med avdøde Richard Nixon: Vi brukte hundrevis av trillioner dollar på å stagge den agressive sovjetkommunismen, mens vi ikke er villige til å forsikre det nye, skjøre russiske demokrati med noen titalls milliarder dollar. (Gulfkrigen og hensynet til å gjeninnsette emiren av Kuwait kostet 60 mrd. US dollar i 1991, antas det). Etter det meget blodige oppgjøret om gisseldramaet på sykehuset i Budj nnovsk sommeren 1995, sa statsminister Tsjernomyrdin resignert: Vi ønsket det beste, men det gikk som alltid!:

Med Berlinmurens fall, oppløsning av USSR, frigivelsen av Øst-Europa og modifiseringen i demokratisk retning av Russlands eget styre, er det også Vestens anliggende å bidra til at det ikke går slik på bredere basis. For etter 1. verdenskrig kom Cordon Sanitaire i Øst-Europa, den antisovjetiske buffersone av stater der alle bortsett fra Tsjekkoslovakia hadde fascistoid lovgivning da vi var kommet til 1936. Ved samme tid var det sovjetrussiske samfunn med sin både selvpålagte og opførte isolasjon blitt et mareritt både for egne innbyggere og for dem som skuet det hele fra utsiden. Som en tidligere, norsk toppleder så treffende har sagt det om enklere og mer oversiktlige materier: Alt henger sammen med alt...

Tidligere kronikker:
8. februar:
Hans-Wilhelm Steinfeld: KGBs troverdighet .
15. februar:
Alf R. Jacobsen: Dinosaurer og sunt bondevett

© Dagbladet