«Det er ikke riktig at det er likegyldig for barn om foreldrene er gift eller samboere. Samboerskap er langt mer risikofylt - for barn.»

Det risikable samboerskapet
Halvparten av barna fødes nå utenfor ekteskap i Norge, men nesten alle fødes i en familie med to foreldre. Er det likegyldig for barn om de blir født inn i en familie der mor og far er gift eller samboende, bare de bor sammen? En ny undersøkelse viser at barn født i samboerskap har langt høyere risiko for å oppleve at foreldrene flytter fra hverandre enn barn født i ekteskap.

Av AN-MAGRITT JENSEN
og STEN-ERIK CLAUSEN, forskere ved Norsk institutt for by-og regionforskning

En ny undersøkelse om barns familier fra 1996 viser at til tross for den sterke økningen i fødsler utenfor ekteskap, blir 95 prosent av barna født i en familie med to foreldre. Den store økningen i fødsler utenfor ekteskap innebærer en forskyvning fra ekteskap til samboerskap, mens andel barn som fødes av alenemødre holder seg lav og stabil på under 5 prosent.
Rammen om barns fødsel er to foreldre som bor sammen. Samtidig har det funnet sted en total forandring i vårt forhold til ekteskap i løpet av de siste 20 år. Inntil en gang i 1970-årene var foreldreskap og ekteskap uløselig knyttet sammen. Det var unge jenters store skrekk å bli gravid uten å være gift. Dette betød ikke at de unge avholdt seg fra seksualitet, men slike graviditeter førte til bryllup i en fart. Nesten halvparten av brudene i 1950 var allerede gravide. Paradoksalt nok har den økte kontroll over svangerskap fra 70-årene falt sammen med en økning i fødsler utenfor ekteskap. Bruder behøver ikke lenger å skjule begynnende maver mot nysgjerrige blikk. Barna er selvskrevne bryllupsgjester. Bryllup og dåp kan slås sammen dersom man i det hele tatt går til det skritt å gifte seg eller døpe barna.
I alminnelig talemåte tenker vi på skilsmisse og på familieoppløsning som en og samme ting. Men de nye familiemønstre utfordrer våre tilvante begreper. Med den etter hvert store gruppen av samboende foreldre vil skilsmisse bare omfatte en del av alle som flytter fra hverandre. «Skilsmisse» er altså ikke dekkende for hva som faktisk skjer. Det er heller ikke familieoppløsning. Som begrep er dette nøytralt. Men det er foreldrene som løser opp sitt forhold. Barna har ikke en aktiv rolle. Vi vil derfor bruke begrepet «foreldrebrudd». Dette peker på hvem som er aktive i utviklingen og omslutter alle familier uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke.
Hvor mange barn er det så som har opplevd foreldrebrudd? Undersøkelsen viser at hver femte 16-åring nå har opplevd foreldrebrudd. En tidligere undersøkelse har vist at det i 1988 gjaldt hver syvende. Økningen var hele 40 prosent. For de yngre barna er utviklingen enda tydeligere. Mer enn hver tiende 4-åring har nå opplevd foreldrebrudd, en økning på 60 prosent sett i forhold til 1988.
Denne utviklingen har sammenheng med hvorvidt foreldrene var gift eller samboere da barnet ble født. Når vi skiller barna i to grupper, de som er født i ekteskap og de som er født i samboerskap, finner vi store forskjeller. Blant samboerbarna hadde 35 prosent foreldre som flyttet fra hverandre i løpet av barndommen, mer enn dobbelt så mange sammenlignet med dem som er født i ekteskap.
Vi vet at en del av de nybakte samboende foreldrene gifter seg på et senere tidspunkt. Det har vi ikke tatt hensyn til i denne omgang. Vi ser kun på om barna er født i samboerskap (altså utenfor ekteskap, men med to foreldre) eller i ekteskap, og deretter på hvem som har hatt foreldrebrudd. Det betyr selvfølgelig at for foreldre som først får barn, så gifter seg, og deretter skiller seg, vil bruddet bli registrert i skilsmissestatistikken. For foreldre som flytter fra hverandre uten at de har vært gift, vil imidlertid bruddet ikke fanges inn i noen statistikk. Konsekvensen for barn av å bli født i samboerskap er dermed for det første at de har en langt høyere risiko for å oppleve foreldrebrudd. For det andre vil mange av disse bruddene ikke registreres i offisiell skilsmissestatistikk. De er usynlige.
Hva vil skje framover? Det vet heldigvis ingen sikkert. Trender kan vendes, og de fleste framskrivinger viser seg å ikke slå til. Likevel kan en slik framskriving peke på hvilken retning som er den sannsynlige, dersom mønstrene fortsetter som nå. I så fall peker det oppover. Omtrent 40 prosent av barna som ble født i 1992 kan komme til å oppleve foreldrebrudd innen de er 16 år (i år 2006) dersom dagens nivå holder seg stabilt. En tilsvarende beregning ble gjort for den tidligere undersøkelsen. Vi kom da fram til at 30 prosent av barna ville oppleve foreldrebrudd innen deres 16-årsdag (i år 2000). Vi kan nærme oss en situasjon der det er nesten like alminnelig for barn med foreldre som flytter fra hverandre som det å vokse opp med begge foreldrene.
Mye tyder på at andel barn født i samboerskap kan brukes som en varsellampe på omfanget av ustabile familier. Når vi følger utviklingen for barn født i ekteskap, finner vi at det er nesten ingen økning i foreldrebrudd fra ett barnekull til et annet. Andel barn som har hatt foreldrebrudd øker med barnets alder, men nye barnekull har ikke høyere risiko enn tidligere. Skilsmissenivået ser ut til å ha stabilisert seg.
Om vi sammenligner barn født i samboerskap, finner vi heller ikke her en stor forskjell fra ett barnekull til et annet. Flere barn har hatt foreldrebrudd, men mønstrene er relativt stabile. Dette betyr at den statistiske økningen i andel barn med foreldrebrudd kan forklares ved at flere barn fødes av ugifte (samboende) foreldre, og dermed i en familietype som har langt større risiko for oppløsning enn for barn født av gifte foreldre.
Det store spørsmålet er selvfølgelig hva dette vil bety for barns oppvekstvilkår på lengre sikt. Tre ganger så mange barn ble født i samboerskap i 1992 i forhold til 1980. Den sterke økningen betyr at det er flere og flere av de helt yngste barna som starter livet i en ustabil familie. Relativt få barn på 80-tallet opplevde at foreldrene flyttet fra hverandre i småbarnsalderen. På 90-tallet er dette snudd helt om. Flere barn opplever foreldrebrudd mens de fortsatt er i småbarnsalderen. I flertallet av tilfellene er barna født i samboerskap. Det er altså ikke riktig at det er likegyldig for barn om foreldrene er gift eller samboere. Samboerskap er langt mer risikofylt - for barn.
Det har vært ført statistikk over barn født utenfor ekteskap i Norge siden 1770. Aldri før har man vært i nærheten av dette omfanget. Med unntak av Island er det ingen andre industriland med andel barn født utenfor ekteskap som er så høye som i Skandinavia. Sverige og Danmark har noe høyere andeler enn Norge, mens Frankrike og England nesten kommer opp på samme nivå. Vi står altså overfor et nytt fenomen både sett i forhold til vår egen historie, og sett i forhold til det internasjonale samfunn. Dersom vi skal forstå denne utviklingen, må vi se på hvilke funksjoner ekteskapet har hatt i våre samfunn og som ikke lenger oppfattes som viktige. For kvinner har ekteskapet vært viktig for forsørgelse. Med økende utdanning og yrkesaktivitet trenger kvinner mindre og mindre ekteskap. De forsørger seg selv. For menn har ekteskapet vært den sosiale institusjon for anerkjennelse av farskap (pater est-regelen). Det er gjennom ekteskap de har legitimert deres rettigheter i forhold til barn. Sosial utvikling har endret kvinners nytte av ekteskapet, mens mennenes biologiske usikkerhet i forhold til rettigheter til barn fortsatt er avhengig av en sosial aksept.
Det er liten grunn til å tro at foreldrebrudd skyldes samboerskap. Snarere er det rimelig å tro at foreldre som i utgangspunktet er mer utsatt for et framtidig brudd, velger å bo sammen uten å gifte seg. Dermed blir også fødsler utenfor ekteskap en slags målestokk for omfanget av ustabile familier. Foreldre vil det ikke slik. Heller ikke andre voksne. Nesten alle mener at dette er en uheldig utvikling. På tross av planlegging og materiell vekst er foreldreskapet kommet i en klemme som ingen ønsker.

© Dagbladet