«Utstillingen «Byens rom» fratar oss ikke bare sjansen til virkelig å løse byens problemer, men den dreper også det klassiske!»

Klassiske krampetrekninger
I Oslo kommunes informasjonssenter i Rådhuset vises for tiden flere arkitekturutstillinger. Første etasje er i sin helhet viet en storslagen fremstilling av byen Wien, som både illustrerer historie, fortidsvern og aktuelle byggeprosjekter i fotografier, kart og modeller.

Av CHRISTIAN NORBERG-SCHULZ, PROFESSOR
Ovenpå henger en nesten like stor utstilling om «Byens rom» som omfatter bidrag fra mange land. Disse har til felles at de ifølge programmet vil gjenskape byen «etter klassiske og tradisjonelle linjer». Byantikvaren i Oslo bidrar endelig med noen plansjer som forteller om antikvarisk arbeide i hovedstaden. Materialet er interessant, men presentasjonen virker heller hjelpeløs.De to hovedutstillingene utgjør et interessant kontrapunkt. Mens «Byens rom» pretenderer å være «et alternativ til modernistisk arkitektur og byplanlegging», er Wiener-materialet i beste forstand «moderne». Det vil si at det både viser hvordan restaurering og rehabilitering kan gjøres uten historieforfalskning og med relativt beskjedne midler, og at tidsmessige boligområder og storbygg kan innpasses i helheten på en naturlig og meningsfylt måte. Ikke bare er moderne prinsipper og typer videreutviklet, men den bygningsmessige utførelsen er også førsteklasses. Slik bekrefter Wiener-utstillingen at et «alternativ til modernismen» slett ikke er nødvendig. Iallfall når modernismen viser sitt sanne ansikt som et kunstnerisk gyldig uttrykk for vår tid.Men hva er da målsetningen til bevegelsen «A Vision of Europe» som står bak utstillingen «Byens rom»? Det er utvilsomt viktig og aktuelt å ta vare på byrommene, og forsåvidt har bevegelsen rett, men det er slett ikke sikkert at dette bør skje «etter klassiske og tradisjonelle» linjer. Ikke bare illuderer utstillingen forgangne tider, men den vekker også ubehagelige assosiasjoner. For det er jo en kjent sak at makt og nasjonalisme alltid har benyttet klassiske og tradisjonelle former. Således minner mange av eksemplene i «Byens rom» ikke bare om de romerske keisernes, Solkongens, Napoleons og Hitlers storhetsfantasier, men også de sammes forsøk på å «glede» folket med Heimatstil. Å peke på slike sammenhenger bringer oss hundre år tilbake i tiden, da den moderne kunsten og arkitekturen oppsto som en protest mot falske statussymboler og overfladisk patos. Det er virkelig utrolig at vi på nytt skal møte dette spøkelset, og til og med på Tullinløkka!For «byens rom» er i anledning av Oslo-mønstringen blitt supplert med arkitekt Pjotr Choynowskis monumentalprosjekt for et «norsk Pantheon» mellom Nasjonalgalleriet og Historisk museum, et prosjekt som også opptrer på utstillingens plakat.Mens oldtidens greske tempel var viet én bestemt gud som var dets meningsbærende kjerne, var det romerske Pantheon «alle guders hus», slik navnet viser. Hvilke guder som tenkes samlet på Tullinløkka er meg ukjent, men når man kaller kuppelrommet «Edvard Munchs hall», er det vel ham som skal beæres. Mon tro om han hadde likt det! (Det er i denne forbindelse interessant å vite at Ludvig XIV måtte oppgi planen om et kuppelkronet Versailles, da man dengang ennå respekterte kuppelens sakrale betydning.) I 1997 virker Pjotr Choynowskis prosjekt pinlig naivt, ikke minst i en by som er hovedstad for et demokratisk samfunn. Selv om man betrakter prosjektet som «ren estetikk», viser det liten forståelse for antikkens og nyklassisimens former. En viss «tilpasning» til Universitetet er iøynefallende, men dette burde heller inspirere til en gyldig nytolkning av den klassiske arv. For det er dette arkitektur dreier seg om: å tolke almene kvaliteter på nytt!Nytolkning har da også vært linjen i den klassiske arkitekturens historie. Ingen av fortidens store klassikere kopierte, men skapte nye gyldige uttrykk for de grunnkarakterene grekerne hadde erkjent. Og gyldig nytolkning innebar ikke bare at tiden kom med i bildet, men også stedet. Slik oppsto omkring 1800 den nordiske «abstrakte klassisisme», for å bruke min svenske kollega Bjørn Linns uttrykk, idet Sydens former ble fratatt sin kroppslighet, til fordel for linjespill og volumetri. Dansken C.F. Hansen innledet «stilen», Grosch videreførte den her i landet og Asplund ga den en storartet avslutning i Sverige omkring 1920. Disse arkitektene evnet å uttrykke både det almene og det lokale, mens arkitektene bak utstillingen «Byens rom» hverken gjør det ene eller det andre. Utrolig svake er prosjektene, med prince Charles' «hoffarkitekt» Leon Kriers fantasier som særlig dilettantiske.Men modernismen har da spilt fallitt, vil sikkert mange innvende. Vel, det finnes mye intetsigende og frastøtende moderne arkitektur, og mange «vellykte» arbeider slik som Aker Brygge er også høyst diskutable. Men tross alt er modernismen slett ikke død. Wiener-utstillingen viser det, og her hjemme har vi heldigvis tallrike eksempler på førsteklasses moderne arkitektur. La meg bare nevne verkene til arkitekter som Fehn, Telje-Torp-Aasen, 4B og ØKAW. Så la oss ikke avspore av uholdbare påstander om at klassisismen representerer Sannheten. Utstillingen «Byens rom» fratar oss ikke bare sjansen til virkelig å løse byens problemer, men den dreper også det klassiske! Men likevel er krampetrekningene en vekker. At de i det hele tatt er mulige, viser at arkitekturfaget ikke lenger har den basis det trenger for å kunne fylle sin oppgave i samfunnet. La oss derfor vekkes til igjen å ta faget på alvor, og videreutvikle dets tidsmessige potensiale!

© Dagbladet